Debatt

Debatter på villspor

Selv om noe ikke er rasistisk eller transfobisk intendert, vil det kunne ha like skadelige konsekvenser.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi er en melaninrik cismann og en hvit transkvinne.

Vi opplever at det finnes en stadig økende mistro og mistenkeliggjøring av minoritetspersoner, når en forsøker å ta opp egne utfordringer. Det trengs et mer konstruktivt debattrom, hvor minoritetsperspektiver lyttes til, og hvor livene våre blir tatt på alvor.

Transpersoner i Norge har vært gjenstand for et hardt mediepress. Mange av sakene som har blitt publisert har vært svært negativt vinklet, og direkte feilinformasjon har fått komme på trykk.

Samtidig har mediene vist mindre interesse for de sakene som faktisk er av betydning for transpersoner selv.

I det siste har vi sett medieoppslag om et nettlesertillegg som merker folk som trans-uvennlige eller trans-vennlige, avhengig av om de har uttalt seg negativt eller positivt om transpersoner. Enkelte kommentatorer har ropt høyt om at dette nettlesertillegget – som har svært få brukere i Norge – er en fallitterklæring for ytringsfriheten og demokratiet.

Det har imidlertid vært lite diskusjon om grunnen til at noen i utgangspunktet følte at det var et behov for en slik nettleserfunksjon. Nemlig den utbredte hetsen transpersoner opplever på nettet.

2020 og sommerhalvårets fokus på rasisme i norske medier kan sies å ha fulgt mange av de samme linjene som debatten om transpersoner. I et ordskifte der flere melaninrike personer fikk spalteplass til å fortelle om egne opplevelser av rasisme og diskriminering, ble fokuset raskt flyttet til omkringliggende faktorer som for mange av oss fungerer som avledningsmanøvre fra selve debatten.

Demonstrasjonen mot politivold og strukturell rasisme handlet etter hvert mer om smittevern, og etterpå diskuterte vi det problematiske ved at norske melaninrike, ifølge enkelte, adopterer en amerikansk virkelighet. I løpet av senhøsten var fokuset på om antirasismen var blitt autoritær og lettkrenket i kjølvannet av blackface-debatten.

Vi opplever med andre ord en stadig fokusendring i debattene vi står i, og ender opp med å bruke mye tid og energi på å dra debatten inn på riktig spor.

Vi observerer at mange oppfatter det som svært fornærmende å bli anklaget for rasisme eller transfobi.

Det er riktig at en skal være forsiktig med å sette merkelapper på folk. Men når diskusjoner om merkelapper ender med å overskygge det som var problemet i utgangspunktet, blir det en farlig avsporing.

Det er også slik at selv om en ytring eller handling ikke nødvendigvis er rasistisk eller transfobisk intendert, så vil den kunne ha like skadelige konsekvenser som om den hadde vært det. Her er det minoritetspersoner som vet best hvor skoen trykker.

Majoritetssamfunnets dobbeltmoral blir ikke tydeligere enn det øyeblikket melaninrike, transpersoner og andre minoriteter får beskjed om at vi fortjener å beskyttes mot hets, samtidig som at de redaktørstyrte mediene er særs lite villige til å faktisk lytte til våre forklaringer på hvorfor vi handler som gjør.

Majoritetspersoner løftes ofte fram som eksperter på vår virkelighet, og vi opplever at disse selvutnevnte ekspertene gjerne fremstiller oss på unyanserte måter.

Majoriteten skal ikke behøve å forstå alt minoriteter tenker og gjør. Men de må akseptere at vi, som alle andre, agerer rasjonelt ut fra den posisjonen vi står i. At vi som minoriteter får ta del i fora og arenaer der vi vet at vi slipper å møte hets og stigma, er ikke bare viktig for at vi skal tørre å ytre oss, men også for vår mentale helse.

Når minoritetsgrupper blir negativt omtalt eller mistrodd i offentligheten gang på gang, blir noen utmattet og trekker seg helt fra ordskiftet. Noen slutter kanskje også å snakke høyt om problematiske ting de opplever, fordi de føler at de uansett ikke blir hørt, eller frykter represalier.

Vi har selv kjent på de samme følelsene av utmattelse, maktesløshet og frykt. Dette er både et menneskelig og et demokratisk problem.

Det kan synes enkelt å støtte minoriteter i de åpenbare kampene vi må kjempe fra dag til dag, enten det handler om rasistiske skjellsord på trikken eller grov hets mot transpersoner i kommentarfelt på nettet og andre steder.

Vi savner imidlertid en bevisstgjøring rundt en del mekanismer vi finner i flere minoriteters forhold til majoritetsbefolkningen – for eksempel hvor enkelt det er å innta en kritisk posisjon overfor minoriteter man ikke selv tilhører, og at kritiske spørsmål ofte fremstår som kamuflert mistenkeliggjøring av våre intensjoner, og dermed en bagatellisering av våre levde liv og en delegitimering av våre kamper.

Fokuset i det offentlige ordskiftet flyttes stadig fra opplevd virkelighet til spørsmål som skal tvinge minoritetene til å svare for seg. Om mennesker som opplever hets og diskriminering er nødt til å skape et spiselig narrativ for majoriteten før vi får lov til å legge premissene for våre egne kamper, vil det ta lang tid før norske minoriteter kan delta i samfunnsdebatten på lik linje med andre.