Debatt

Nederst er vi like høye

Vi kan ikke ha politikere som oppfører seg som jenter på 10 år.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Min første trøkk med utdanningssnobberiet møtte jeg som 19-åring.

I møte med Ex. Phil-studentvennene til min kjæreste ble min yrkesutdanning sett på som et lavmål. I stedet for å gå videre til universitet eller høyskole etter allmennfaglig videregående, valgte jeg å fortsette på en yrkesutdanning.

Som siste kull før Reform-94 var dette en mulighet – og en velsignelse for meg, som hadde fullført tre år med «bare» teori med et stort gjesp. Det var ikke vanskelig, bare så innmari kjedelig. Jeg ble latterliggjort på fester, testet i litteratur og oversett i sosiale sammenhenger.

Artikkelen fortsetter under videoen

Jeg har ikke tall på hvor mange rygger jeg har stirret inn i ved bordsetninger gjennom livet, etter å ha fortalt hva jeg studerte eller jobbet med. Min opplevelse er ikke enestående. Min tålmodighet med Ex. Phil-studentene ble avsluttet med denne kommentaren til min kjæreste: «Hva skal du med den dama? Hva snakker dere egentlig om?» Hvilket han responderte med sarkasme «Vi prater ikke så mye, men hun er jævlig god med hendene».

Dette er snart 30 år siden – og vi tror fortsatt at det holder å snakke yrkesfagene opp.

Ulikhetene begynner i barnehagen, forsterkes i ungdomsskolen – og eksploderer i videregående. Her skiller «fjell og hav» de ulike videregående skolene i Oslo. Fritt skolevalg gjør at elever med gode karakterer får velge det de ønsker, de andre får velge det som er igjen – og de med de aller svakeste karakterer blir «dyttet inn» i et hull som ikke er fylt. Rett til videregående opplæring gir rett til skoleplass, uavhengig av om du har mulighet til å gjennomføre, har motivasjon til å prøve eller har lyst.

«Du vet når en tulipan henger med huet, og så trøkker man den inn blant de andre for at den skal stå oppreist. Et sånt samfunn vil jeg ha». Ingrid Ovedie Volden.

Ikke bare vil vi ha et samfunn som er slik – vi trenger skoleklasser som er slik. Dersom flesteparten av tulipanene henger med hue, og det bare står noen få sterke helt ytterst – så detter disse også. Vi kan ikke ha en skolepolitikk som forsterker ulikhetene.

Den amerikanske statsviteren Robert Putnam har tidligere uttalt: «Når folk ikke lenger treffer andre som ikke er som dem selv, bryr de seg også mindre om hvordan det går med dem». Dette gjelder barn, ungdom og voksne. Akademikere trenger å henge med fagarbeidere, barn og unge fra minoriteten trenger å henge med majoriteten, «rike» barn trenger å henge med «fattige», by trenger å henge med land, Norge trenger å henge med resten av verden – politikere trenger å henge med «folket».

Større forskjeller er ødeleggende for fellesskapet og tilliten i samfunnet.

Samfunnsgeograf Karl-Fredrik Tangen har tidligere uttalt at det er ungdommens behov for å følge trender som fører til arbeidsledighet, og oppfordret regjeringen til å skape verdighet for alle yrker – «når dere sier at alle skal kunne ta utdanning, så sender dere et budskap om at enkelte ikke er så verdifulle».

Vi kan ikke ha politikere som oppfører seg som jenter på 10 år.

«Jo da, du skal få være med oss. Bare du har trøkt deg gjennom videregående, høyskole eller universitet, fått deg en jobb med en respektabel lønn som gir mulighet til hytte på fjellet, oppfølging av fritidsaktiviteter til barna, har god helse og kan ta vare på deg selv – Da kan du få bli med!».

Politikerne som løser denne knuten, vil ikke bare bli husket for fremtiden, men takket – av alle «tulipanene» som på egen hånd kan holde hodet oppreist – uavhengig av hvor eller hvem de står sammen med.