«Malocher» sier de i Ruhr-området som en hedersbetegnelse om arbeidsfolk som jobber hardt og fysisk. En «malocher» er vel omtrent så langt man kommer fra en oligark eller en sjeik, altså sånne folk som eier og styrer engelsk fotball. I Ruhr – der to av verdens største fotballklubber, Borussia Dortmund og Schalke 04, holder hus, omtrent oppå gruvene de en gang vokste ut av – er det hundretusener av malochere og vanlige fans som har siste ord.
[ Vålerenga-trener Fagermo: Super League-klubbene fjerner seg fra folket ]
Tysk fotball har nemlig lover som sikrer at klubbene styres av medlemsdemokrati. Det er trolig en av grunnene til at ingen Bundesliga-klubber foreløpig sto på listen over fotballklubber som søndag annonserte at de lager en egen europeisk Super League. Tolv av Europas rikeste fotballklubber – ledet av seks engelske klubber og deres penger – ønsker å spille i en serie som er stengt for alle andre lag, men med åpne sluser til TV-kanalenes milliarder. Nærmere kapitalisme på speed og grenseløs grådighet enn det Manchester United og Liverpool her er med på, er det knapt mulig å komme.
Fotballvalget jeg gjorde på midten av 80-tallet, har formet meg både politisk og verdimessig senere i livet.
—
For folk som meg, som elsker underdogs, er det en tragedie. Det var alt annet enn sportslige resultater som gjorde at jeg valgte arbeiderklasseklubben West Ham da jeg var ti-elleve år. Faktisk tror jeg at fotballvalget jeg gjorde på midten av 80-tallet, har formet meg både politisk og verdimessig senere i livet. Så da Premier League ble de usmakelig rikes lekegrind og West Ham forsøkte å ta opp kampen, kom det rett og slett i konflikt med verdigrunnlaget mitt. Laget mitt er fortsatt laget mitt, men det er lite igjen av det som gjorde at jeg lot meg trekke dit i utgangspunktet.
Ti minutter etter kampslutt i England eller Norge, er det som regel tomt på tribunen. Dette er Union Berlin ti minutter...
Posted by Eirik Hoff Lysholm on Saturday, September 14, 2019
I stedet fant jeg på en ståtribune i Øst-Berlin i 2018 tilbake til de samme verdiene som dro en 17 år gammel gutt fra Bodø til en skummel, fascinerende og nå for lengst revet ståtribune i Øst-London på begynnelsen av 90-tallet. Noen år senere er jeg en av 37.646 likestilte medlemmer, eller eiere, av Union Berlin, en klubb som i sin tid kom fra en fabrikk og jernarbeidernes fagforening.
[ Historien om Union Berlin er grasrotfotballens opprør mot pengegaloppen i verdensfotballen ]
Men la det være klart: Det var ikke jeg som forlot engelsk fotball, men Premier League som forlot meg. De følelsesmessige båndene mellom fotballfans og klubber må være sterke. Mange steder er de knyttet sammen av lokalsamfunn og politikk, solidaritet og identitet. Når alt dette fjernes, kan det ikke komme som en overraskelse at noen tyr til en union for å ta avstand fra de rike som bare vil bli rikere.
[ Fansen av den spesielle fotballklubben Union Berlin lot seg ikke trosse av juleterroren i Berlin ]