Debatt

Jo, du må kanskje lære deg begrepet urfolk

Motstander av «politisk korrekthet» om begrepsbruk? Det handler heller om medmenneskelighet.

BEGREP: Indianer-ordet er ute, ifølge Store Norske Leksikon. Amerikansk urbefolkning er inne, også på amerikansk: native americans. FOTO: NATALIE BEHRING/NTB SCANPIX
Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Da SNL fjernet oppslagsordet «indianer» denne uka, uttalte språkprofessor Finn-Erik Vinje at dette er «trist for oss gamle indianerbok-lesere». Jeg må si at en større del av sympatien min ligger hos den amerikanske urbefolkningen. Folkemord, massakre, tvangsflytting, assimileringspolitikk, rasisme og usynliggjøring har vært og er en del av deres virkelighet. Symbolsk sett begynte dette med at en fyr fra et annet kontinent som tilfeldigvis stakk innom ga en misvisende merkelapp på en mangfoldig gruppe mennesker. Begrepet er derfor problematisk for mange. Andre har også valgt å fylle det med stolthet. Uansett har SNL et poeng i at det er upresist. At Lars Kirkhusmo Pharo sier til Dag og Tid at det også handler om å rydde opp i språkbruk med rasistiske undertoner, er derfor treffende. Som underviser i samfunnsfag på lærerutdanning, kjenner jeg på et stort ansvar for å synliggjøre Norges urbefolkning i utdanninga. Jeg har opplevd å trå veldig feil. Jeg deler derfor gjerne tre enkle poeng.

Andre kan ha erfaringer som du ikke forstår. En gang for omtrent fem år siden satt jeg for første gang foran et kamera og holdt forelesning på nett. Studentene satt over hele landet, og var anonyme for meg. Temaet var assimileringspolitikk mot samene i Norge. Ivrig etter å ha lest meg opp på detaljer om frenologi, rasebiologi og skallemålinger ville jeg dele denne fortiede siden ved historien. Jeg var lidenskapelig interessert, men på ingen måte emosjonelt investert. Jeg er ikke samisk, men tilhører den noe tvilsomme kategorien etnisk norsk. Nord i landet satt en student og gråt under forelesningen. I etterkant sendte han meg en epost. Tøft av ham, og relativt skuffende for meg. Jeg oppnådde jo det helt motsatte av hva jeg ønsket. Senere fortalte han meg hvordan det var vondt at rasismen ble skildret så eksplisitt. Faren hans hadde som barn blitt plassert i internatskole langt hjemmefra. Han fikk ikke bruke sitt samiske morsmål, og lærte ikke å lese og skrive skikkelig. Min student kjente det intuitivt som et stikk i magen da han var i Oslo og faren ringte, slik at han måtte slå over til samisk. For meg var det en ny virkelighet. Samene, som har oppnådd utstrakte rettigheter gjennom FNs ILO-konvensjon og grunnlovstillegget? For meg er det stort sett samsvar mellom formelle rettigheter og levde erfaringer. Slik er det ikke for alle. Møtet har mest av alt fått meg til å innse at det er sider ved andre folks liv jeg ikke helt kan sette meg inn i. Men jeg kan tro på hans fortelling, og forsøke å forstå. Det er ikke det samme å være same i Norge som å tilhøre en amerikansk urbefolkning. Men det å identifisere seg som urfolk har fellestrekk som gjør det til en relevant kategori. En del er knyttet til en vond historie med overgrep, undertrykkelse og diskriminering. Derfor kan ord bli vanskelige. Mange uttaler motstand mot «politisk korrekthet» om begrepsbruk. Det handler heller om medmenneskelighet. Det å anerkjenne folks perspektiver, og akseptere at de finnes, selv om de ikke er dine.

Det er ikke slik at «ingenting er lov». Retorikken i diskusjonene, som først oppstod etter «kostymegate», har særlig dreid seg om at «nå er ingenting lov mer». Ikke minst har flere vist et behov for å forsvare barns angivelig utstrakte indianer- og cowboy-lek. Jeg har tre barn i alderen 3–10, og kan avsløre at jeg aldri har ferska dem i det. Skulle jeg gjøre det, betyr det ikke at de er skyld i noe som helst. I så fall er det en avspeiling av samfunnet, slik barns lek ofte er. Kanskje er det også en mulig innfallsvinkel til en interessant samtale. Jeg tar gjerne med studenter til tiden da Pippis pappa var negerkonge og Egners klattiklatt havnet i frikasse-gryta i negerland. De er glimrende som utgangspunkt for refleksjon. Hvordan kunne dette være regnet som adekvat innhold i en barnebok? Hvor er vi i dag, og hvor vil vi være? Så dere nostalgikere med indianerlitteratur på loftet (kanskje finner du slikt også hos meg), dere trenger ikke å skamme dere. Legg tegneseriene på hyttas utedo, og vent på reaksjoner fra neste generasjon. Bruk dem som en påminnelse om at ikke alt var bedre før, eller en god samtale.

Det kan oppleves som rasisme selv om det ikke er ment sånn. Mange av reaksjonene på fjerningen av indianer-begrepet er formulert som en kritikk av at «alt» er rasisme. I dagens Norge, med høy formell likestilling, har det ofte mer for seg å snakke om mikroaggresjoner. Mikroaggresjoner handler om å uttrykke stereotype oppfatninger om for eksempel etnisitet, rase eller kjønn, uten at det er ment som en krenkelse. Det skjer i små, hverdagslige ytringer, og det er gjerne både velment og ubevisst. For å forstå virkningen de kan ha, må en se dem i en større, strukturell sammenheng. Det handler for eksempel om å alltid bli spurt om hvor du egentlig kommer fra, fordi du har melaninrik hud. Eller at en nyansatt kvinne stadig får høre kommentarer om at «det var bra vi fikk noe fint å se på». Noen slike prosesser er mer alvorlige og dyptgående enn andre. For urbefolkningen kan det for eksempel handle om at hele skolens nasjonale historieformidling skjer helt uten å nevne dem. Leter du i arkivet, finner du sannsynligvis et bilde av meg på karneval en gang på tidlig 2000-tall, iført et slags Pocahontas- kostyme. Bildet er fra karneval i Latin-Amerika, der jeg angivelig var for å studere sosialantropologi. Feil på mange måter, men det går an å lære. Utfordringen er at slik læring er ubehagelig. Egentlig handler det om avlæring av det en tok for gitt som sant eller greit. Det er kanskje ikke overraskende at mange nordmenn ikke vet så mye om urfolks historie, for den var lenge fraværende i skolen. Men det er håp for fremtida. Ny overordnet del av læreplanen for grunnskolen fastslår at urfolksperspektiv skal være del av skolens demokratiopplæring. Da jeg forskningsintervjuet en gruppe 7. klassinger om hva de ville lære mer om, svarte de: «Om samene. Og Sametingsvalget. Vi hørte masse om Stortingsvalget, men ikke noe om Sametingsvalget. Det er ganske urettferdig!». Så lær deg like gjerne begrepet urfolk, for mye tyder på at dine barnebarn allerede kan det.

Powered by Labrador CMS