Debatt

Å elske en mann som bor alene på en fin øy

Ingen fortalte oss hvordan vi skulle kunne leve sammen etter dette.

INGENTING: Hva gjør to mennesker når den ene får en slik diagnose? Hva skal de gjøre? Og hva slags tilbud får de fra det offentlige? Hva blir de fortalt? Ingenting. FOTO: CHAULOOM/ISTOCKPHOTO
Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi var unge studenter da vi møttes på Blindern for femten år siden. Tilfeldigheter gjorde at vi kom i snakk, og snart ble samtalene uendelige. Han var ikke min type, og jeg var antageligvis ikke hans, men vi ble gode venner. De lange samtalene førte imidlertid til en uventet forelskelse. Snart var vi et par. Han hadde flere sære interesser, men vi hadde også felles interesser. En periode var han opptatt av IQ-tester, og det viste seg at vi begge hadde svært høy IQ. Jeg tenkte at det var en av grunnene til at vi hadde funnet hverandre, for vi var veldig ulike. Et underlig par.

Den falske tonen

Forholdet var lidenskapelig og dramatisk de første årene. Skjørt. Voldsomme krangler, men også intens nærhet. Han sa at han hadde bodd på en fin øy, og at han trivdes alene på øyen. Men så hadde han sett meg som bodde alene på min øy. Også ønsket han å leve sammen med meg isteden. Selv om det var fint på hans egen øy. Han var veldig alvorlig når han snakket om følelsene han hadde for meg. Han var sikker på at jeg var den Rette. Selv vaklet jeg i perioder att og frem. Det var et vanskelig forhold å være i for meg, men jeg forstod ikke helt hvorfor. Antok at det var min redsel for å slippe noen inn på meg som gjorde at jeg til tider tvilte sterkt. Men det var noe som skurret. Og etter som årene gikk, ble jeg nærmest besatt av å forstå hva det var som lagde den falske tonen i vårt forhold. Jeg elsket ham, og han elsket meg, men det var så vanskelig. Vi ble utslitte begge to. Vi isolerte oss sammen. Vi kjempet med forholdet, og ble tappet for krefter. Jeg begynte å lese om psykisk sykdom. Det var så mye rart som jeg måtte forholde meg til gjennom ham. Det var så mange situasjoner som fort ble vanskelige. Og jeg opplevde at han ble stadig mer fjern overfor meg. At han ikke elsket meg som kvinne. At jeg var mer en omsorgsperson for ham, og at jeg satt med ansvaret for alt. Han bodde bak et glass og jeg kunne ikke nå ham. Han sa at han var deprimert, men jeg følte at det måtte være noe mer. Han gikk til psykolog, men ingenting endret seg. Så jeg leste og leste, gravde og gravde.

Asperger syndrom

Vi hadde vært sammen i syv år da jeg fant den falske tonen i en artikkel om Asperger syndrom. Jeg satt plutselig og leste om min egen samboer. Jeg viste artikkelen til ham, og han leste like forundret som meg. Det er jo meg, sa han etterpå. I tiden som kom snakket vi mye om Asperger, og jeg leste flere artikler. Det var ikke oppløftende, men det var også en slags lettelse å få svar. Samtidig krevde livet tid og energi til jobb, håndtering av fysisk sykdom jeg hadde fått, oppfølging av bolig osv. Og etter en stund mente han at han ikke hadde Asperger likevel. Samlivet ble stadig mer utfordrende, og til sist ba jeg ham om å gjennomføre en utredning for Asperger syndrom. Han gikk med på dette, og for to år siden ble han diagnosert.

Henvist til Ingenmannsland

Så hva gjør to mennesker som elsker hverandre, som har et forferdelig vanskelig samliv, som er utslitt, når den ene får en slik diagnose? Hva skal de gjøre? Og hva slags tilbud får de fra det offentlige? Hva blir de fortalt? Ingenting. En voksen mann med høy utdannelse og arbeid, sendes hjem med beskjed om at han har en nevropsykologisk utviklingsforstyrrelse som gir ham problemer med sosial samhandling med andre mennesker, avvik i kommunikasjon, og begrenset atferdsmønster. Og han tilbys ingen oppfølging. Og den voksne kvinnen som lever sammen med denne mannen får heller ingen oppfølging. Paret tilbys ingen oppfølging. Henvises til ingenmannsland. Et voksent par i 30-årene sitter overlatt til seg selv med et dokument som oppleves som en dom. Og ingen fagpersoner er der for å fortelle hva dette innebærer, hvordan man kan leve med dette, og hvordan man skal håndtere diagnosen. Hvordan man skal kunne danse denne glassdansen sammen. Ingen sier noe om graden av Asperger, hvor på spekteret mannen befinner seg, hvorvidt han ligger midt i mellom nevrotypikeren og Aspergeren. Om det går an å tenke slik om diagnosen. Det voksne paret forsøker kanskje å snakke sammen om diagnosen, livet, døden og kjærligheten. Men det er to mennesker som er blitt utslitte av den falske tonen som bare de to har levd med og kjenner. Og begge går inn i hver sin identitetskrise uten at de ser det selv. Mannen som var så sikker på sin kjærlighet, han som var den mest lojale og gode, forandrer seg og begynner å leve et dobbeltliv. Blir grenseløs og likegyldig. Forsvinner helt. Og kanskje begynner han å hate kvinnen som så at noe var galt med ham. Det er bare hun som vet dette om ham. Det er i det nære forholdet han avsløres. Det er bare hun som har slått hånden gjennom glasset. Og hun, hun bærer både sin egen og hans sekk på ryggen. Hun er utmattet av å gi omsorg og å forsøke å forstå, samtidig som hun ikke blir hørt eller sett selv. Hun roper til mannen, men han er langt borte. Seksualliv har man ikke hatt på mange år, nærhet er en drøm, og hans interesser blir bare særere og særere. Voksenlivet venter. Kvinnen sitter alene foran internett og leser artikler om menn med Asperger, aspergere i parforholdet, kvinner som har levd med menn med Asperger, seksualliv med menn med Asperger, og mannen mener igjen at han ikke har Asperger. Mannen trøster seg et annet sted.

Alene på en øy

Vi hadde store utfordringer på alle områder av livet vårt samtidig som min mann fikk denne diagnosen. Hadde han vært et barn ville foreldrene blitt invitert til drøfting av diagnosen, prognosen og behandling med en psykiater. Søsken ville fått tilbud om psykososial hjelp. Et helt apparat ville vært klart for oppfølging av barnet og familien. Den voksne mannen sendes bare hjem til sin voksne kvinne med en diagnose som forklarer hvorfor han hele livet har bodd alene på en øy. Han har aldri vært mer ensom enn da han alene sitter og leser 11 sider som konkluderer med at han har en lidelse innen autismespekteret, samtidig som han presterer over normalområdet på evne og intelligensprøvene. Det er ikke lenger noen fin øy.

Et par står med knust glass til knærne.

Og ingen fortalte oss hvordan vi skulle kunne leve sammen etter dette.

• Jeg har valgt å være anonym siden min samboer ikke har fortalt venner, arbeidsgiver eller kollegaer at han er blitt diagnostisert med en forstyrrelse innenfor autismespekteret. Per i dag vil han oppleve det som belastende å stå frem med diagnosen.

Powered by Labrador CMS