Debatt

Vold er mer enn blod og blåmerker

Psykisk vold gir ingen synlige tegn på kroppen, men sårene i tanker og følelser blir store.

VOLD: Den psykiske omsorgssvikten starter før den fysisk volden, derfor er vold mer enn blod og blåmerker, skriver kronikkforfatteren. ILLUSTRASJONSFOTO: SARA JOHANNESSEN/NTB SCANPIX
Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

En liten jente på 8 år forteller om en veldig sinna pappa. Hun blir livredd, og blir stiv som en statue inni seg når pappa blir sint. Han er ofte rasende, blir helt rød i ansiktet og kommer helt nær henne og hun er livredd at pappa skal drepe henne når han er sint på henne.

En liten gutt, 7 år, forteller at pappa er veldig sinna, nesten hver dag. «Han er så sint som en okse, og jeg blir redd og hjertet mitt dunker veldig fort. Men pappa er også veldig snill noen ganger. Kan du hjelpe meg og snakke med ham?»

«Når jeg ikke gjør som foreldrene mine vil, må jeg ofte stå rett oppetter veggen i ca 20 minutter uten å røre meg. Jeg er redd og det er veldig vanskelig å stå stille så lenge.»

«Foreldrene mine er ofte sinte og de krangler veldig mye. Da blir jeg lei meg og redd.» Denne jenta tegner to sinte foreldre inni en sirkel og rundt den tegner hun en veps, en brennmanet og en hai.

Dette er noen eksempler på psykisk vold fra min helsesøsterhverdag gjennom mange år. Psykisk vold gir ingen synlige tegn på kroppen, men sårene i tanker og følelser blir store.

Barn som lever i frykt og stress, får forandringer i hjernen og problemer med følelsesregulering, tilknytning og adferd. Disse barna har stor risiko for uhelse senere i livet.

Vi ser triste barn, urolige barn. Barn med tomme blikk og unnvikende blikk og få smil. Små barn som viser dårlig trivsel og som heller ikke vokser fysisk slik det forventes i forhold til alder.

Vi møter babyer med urovekkende få bablelyder, og de responderer dårlig ved invitasjon til dialog.

Jeg har møtt mange barn der foreldrene har tillagt barna dårlige egenskaper som de ennå ikke er i stand til å inneha på sitt utviklingsnivå:

Noen foreldre beskriver spedbarna sine som slu, sure, sinna, gretne, og at de beskyldes for å forstyrre foreldrene med sin gråt.

«Hun er utspekulert», og «hun skal se hvor langt hun kan trekke meg» og «han ser på meg med det blikket». Dette har foreldre sagt om egne barn som fortsatt er under et år.

Jeg har møtt barn som ikke får trøst når de gråter og sågar foreldre som ler av barna når de gråter. Eller barn som får kjeft eller blir skreket til når de uttrykker gråt, frustrasjon eller ubehag.

Disse barna er konstant redde for sine sinte foreldre. Livet blir utrygt.

Barn som blir kritisert, ydmyket og hengt ut foran andre.

Barn som sjelden blir sett og bekreftet og som får lite fysisk kjærlig kontakt.

Barn som avvises og får «time out» når de har gjort noe foreldrene ikke liker. All skyld legges på barnet, som blir forvirret, påføres skam og får dårlig selvfølelse.

Barn som lever i familier med høyt konfliktnivå, stor foreldrekrangel og/ eller rusproblemer.

Barn som er vitne til vold i familien får skadevirkninger som tilsvarer det å selv bli direkte utsatt for vold. De lever i frykt, beredskap og utrygghet.

Alle vi som jobber med barn, må skape en trygg relasjon til foreldrene som gjør at vi kan spørre om det meste. Det setter oss i stand til å forebygge og avdekke at barn lever under fysisk og psykisk omsorgssvikt. Tør vi å spørre om tabubelagte temaer, får vi kunnskap om barnet og familien. Det forplikter oss til å hjelpe.

Vi må utfordre og kartlegge tanker og følelser hos foreldrene når vi hører negativ omtale av barnet, eller er vitne til kjeft, sinne, ignorering, og fravær av trøst.

– Hvordan har du funnet ut at din lille baby er slu/sur eller plager deg?

– Hvordan kjennes det ut for deg når du beskriver ham slik?

– Hva tror du barnet ditt vil uttrykke?

– Vil du at han skal bli tillagt en slik negativ egenskap, han er bare to måneder?

Disse foreldrene trenger hjelp til å forstå barnets mentale verden, og de trenger å vite at barnet har et indre liv med følelser.

Det kan være helsestasjon, familievernkontor, BUP, ATV, barnevern eller andre som kan være hjelperne i disse familiene.

Jo tidligere vi avdekker og kommer inn med hjelp, jo mindre skadet blir barnet.

Større barn kan tåle at foreldrene kan tråkke over grensen med sinne og frustrasjon en sjelden gang. Men det blir svært alvorlig for barnet dersom dette er en del av dagliglivet deres. Spedbarn er særdeles sårbare for sinte stemmer og skal aldri oppleve å bli skreket til.

Min erfaring er at noen foreldre ikke er klar over sin adferd, de kommer inn i et negativt mønster uten å reflektere over hvordan dette er for barnet. Når vi snakker med foreldrene om hvordan de møter og forstår barnet sitt er det også viktig å spørre om foreldrenes egen barndom. Hvordan ble de møtt på sine fysiske og psykiske behov i egen oppvekst ?

Hva vil de ikke ta med inn i sitt foreldreskap?

Ved å snakke om dette og kartlegge dette, kan foreldrene få hjelp. Slik kan voldspiralen brytes.

De fleste barn i Norge har det bra. De har gode, trygge oppvekstsvilkår og får anerkjennelse, kjærlighet, trygghet og stabilitet. De opplever mestring og glede i hverdagen i nydelig samspill med sine omsorgspersoner.

Men for risikofamiliene må det være et lavterskeltilbud med god og rask hjelp. Og det er alles ansvar å ha ører og øyne åpne og fange opp disse familiene raskt.

Den psykiske omsorgssvikten starter før den fysisk volden, derfor er vold mer enn blod og blåmerker.

Powered by Labrador CMS