Debatt

«Venstrevridde» innlegg

Dette er historien om svenske aviser og en ung fotballspiller med et magisk venstrebein. Han kunne blitt som Zlatan, men ble dømt som drapsmann.

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Aslak Borgersrud i Dagsavisen er tydeligvis en av journalistene her i landet som helst skulle jobbet i Sverige. Der kunne han stukket hodet i sanden og brukt strutsefjærene sine til å slå på tastaturet i forsøk på å forme virkeligheten slik den egentlig burde ha vært», skrev Nettavisens nyhetsredaktør Erik Stephansen etter at vår kommentator hadde kritisert Nettavisen for å flørte med folks verste fordommer om innvandring.

Stephansen baserer seg på en oppfatning han deler med mange samfunnsdebattanter, de fleste med tilhørighet på den politiske høyresida eller i innvandringskritiske miljøer, nemlig at den svenske offentligheten nærmest er sensurert for negative saker knyttet til integrering. Mediene beskyldes også for å være «venstrevridde», et skjellsord som visst kan brukes om alt og alle i enkelte kommentarfelt på nettet. Men er det virkelig sånn? Eller preges også svenske aviser av akkurat den meningsbrytning som vi i forrige uke var vitne til mellom Dagsavisens kommentator og Nettavisens nyhetsredaktør?

Fredag kveld kom jeg fram til min svenske postkasse. Den er alltid full av aviser. Vi har hytte noen minutters kjøretur over svenskegrensa, og fredagskvelden med svenske skribenter er blitt et av ukas høydepunkt. I de avisene jeg har lest på fredagskveldene i sju år nå, finnes det åpne innvandringskritikere blant lederskribentene, leserbrevspaltene er fulle av debatt for og imot lokale asylmottak, og sportssidene har reportasjer på lokale fotballag med stadig flere navn uten son-ending.

Josef Hällgren Abdulrahman er en slik gutt. Han kunne blitt den nye Zlatan. Beretningene om det magiske venstrebeinet nådde klubber som Chelsea, Rangers, Hamburg og Heerenveen. Sistnevnte la inn bud. Men Josef ble værende i en Göteborg-bydel der mye har gått galt de siste 20 årene. I dag sitter han fengslet for et av mange gjengrelaterte mord i Biskopsgården.

Den bunnløst tragiske historien om Göteborg-bydelen og Josefs vei fra fotballbanen til dop og ran, gjengtilhørighet og de dødelige skuddene på Vår krog & bar 18. mars i fjor, ble i helga fortalt av Aftonbladet. Sveriges største avis, med en sosialdemokratisk formålsparagraf lik den vi har i Dagsavisen, beskyldes jevnlig for å være «venstrevridd» som Josefs innlegg. Men den som leser teksten og sier at svensk integreringspolitikk har lykkes siste 20 år, må være blind. Leserne sitter imidlertid også igjen med sympati for disse unge menneskene, de fleste av dem med innvandrerbakgrunn. Vi har lest en balansert og tankevekkende historie om manglende politiske løsninger og tragiske konsekvenser i ei svensk avis.

Dette står i kontrast til de generaliserende påstander om den svenske offentligheten. Vi må lære av Sveriges feil, påstås det både fra Norge og Danmark. Det skapes et bestemt inntrykk av at svenske journalister ikke skriver om fordeler og ulemper knyttet til den store innvandringen landet har hatt, at problemer skyves under teppet. Noen hevder at Sverigedemokraterna (SD), et parti med utspring i nasjonalistiske og rasistiske organisasjoner på 80-tallet, har vokst de siste årene fordi den offentlige debatten har vært for lite kritisk til innvandring.

En annen måte å se det på, er at grobunnen for SDs vekst ligger i at de konsensussøkende svenskene aldri har tatt et ordentlig oppgjør med de høyreekstreme kreftene. Det er nemlig riktig at den svenske debatten – og politikken – i mindre grad enn den norske konsentrerer seg om ytterliggående meninger. Det betyr også at høyreekstreme miljøer har sluppet billigere unna i Sverige enn i Norge helt siden før 2. verdenskrig og uavbrutt fram til i dag. Flere avisredaksjoner er de senere år blitt forsøkt stengt av med sperrebånd fra nazistiske organisasjoner. På sperrebåndene ble det opplyst om at det i kontorene ble bedrevet sverigefiendtlig aktivitet. Slike hendelser får overraskende lite oppmerksomhet i svenske aviser.

Derimot belyses problemer som dem i Biskopsgården daglig. Göteborgs-Postens politiske redaktør og lederskribent, Alice Teodorescu, har over hundre kommentarer på sin profilside på nettet. De aller fleste handler om innvandring og integrering. Det er skivebom å si at hun ikke tar debatten. I fjor sa flere journalister opp jobben i protest mot at de opplevde at avisen er blitt et organ for Sverigedemokraterna. Jeg er nok ikke enig i det siste, men det er liten tvil om at den tidligere sosialliberale avisa har tatt en kraftig høyresving de siste årene. Det finnes for øvrig journalister som sympatiserer med SD. Nylig ble den politiske reporteren Anna Ernius utnevnt til pressesekretær i partiet.

Alt i alt gir det et bilde av et land som kanskje har hatt litt større problemer med å ta opp det som er vanskelig, men ikke en offentlighet uten meningsbrytning. Det tilsynelatende oppgjøret med svensk offentlighet, er egentlig et oppgjør med den svenske innvandringspolitikken, ikke de svenske avisene. Ingen debatt gir ensidig rett til generalisering uten motstand, heller ikke om svenske journalister. Det er akkurat slik fordommer skapes.

Powered by Labrador CMS