Av: Geir Sigbjørn Toskedal, stortingsrepresentant og utenrikspolitisk talsperson (KrF)
Vi er alle i en pandemikrise, men i Norge er vi likevel heldig stilt. Vi har et sosialt sikkerhetssystem, og vi har en sparegris i oljefondet som kan jevne ut de verste utslagene og hjelper store deler av næringslivet gjennom dette.
Det er det få andre som har. Utviklingslandene mangler stort sett slike sikkerhetsnett.
I starten av pandemien sa en ung afrikansk kvinne i mellominntektslandet Kenya. «Vi er selvsagt redde for viruset, men det er sulten som følger av nedstenging som kommer til å drepe flere enn viruset.»
Og hun hadde sørgelig rett. Pandemien i fattige land er en katastrofe. En flerårig positiv trend er snudd, og har mange steder satt utviklingen mange år tilbake. Mange som levde greie liv, er på kort tid havnet i trøbbel. Virksomheter stenger ned eller nedbemanner. Folk står uten inntekt og uten sikkerhetsnett, men utgiftene løper og nøden vokser.
I denne situasjonen skulle vi helst ha doblet vår bistandsinnsats, ikke kuttet. Kravet fra Frp om redusert bistand var like absurd som det var umenneskelig. Jeg er glad for at den norske innsatsen ikke svekkes. Vi står ved våre internasjonale forpliktelser og det skulle bare mangle. Innsatsen i kroner reduseres noe på grunn av svekket BNI, men bistandsprosenten står fast. Det er ikke symbolpolitikk. Det er liv eller død, håp eller desperasjon for mange mennesker.
Norfund er en viktig del av den norske bistandsinnsatsen. Investeringer og utløsning av arbeidsplasser var viktig før pandemien og det vil bli enda viktigere etter den.
Det er alltid vanskelig å spå om fremtiden, men at industrilandene vil komme seg på beina mye raskere enn utviklingslandene er neppe noen usikker spådom.
Pandemien setter utviklingen mange skritt tilbake, men vi må ikke gi opp. Trolig er det best å fortsette innsatsen der vi allerede er godt i gang. Bistand redder ikke verden. Det er utviklingslandene selv som må eie sin egen utvikling. Bistand skal være en drahjelp, enten det er i form av Norfunds programmer, gjennom verdens matvareprogram eller bilateral innsats i Norges samarbeidsland.
De som fra før levde i fattigdom gjør det fremdeles. I tillegg har det kommet millioner som følge av inntektsbortfall i kjølvannet av covid-19.