Av: Elsa K. Kristiansen, Leder, Senior Norge Rogaland/Stavanger
Kommunenes Sentralforbund (KS) har nylig invitert kommunene i Norge til å liste opp hva de selv og staten bør eller må prioritere med tanke på kommunenes framtidige bærekraft ut fra den stadig økende eldrebefolkningen som kommunene står overfor.
I Rogalands Avis den 3. januar leser vi hva kommunedirektøren i Stavanger ser som nødvendige endringer hvis vi skal kunne takle de oppgavene kommunen står over for om noen år: Flere og flere eldre, færre og færre til å greie de helse- og omsorgstjenestene kommunen har plikt til å gi sine borgere.
Mantraet blir ifølge kommunedirektøren at vi skal bo hjemme så lenge som mulig, også når helseproblemer og funksjonssvekkelse kompliserer livet. Vi tolker det slik at dette blir billigere for kommunene enn å drifte sykehjem, selv om sykehjem også fortsatt, ifølge kommunedirektøren, må bli en del av omsorgsansvaret i kommunen.
De fleste av oss vil nok foretrekke å bo hjemme så lenge som mulig, og få den hjelp og støtte vi tenger der. Slik vi ser det, kan en av de store problemene bli ensomheten, spesielt dersom man bor alene og har få eller ingen familie eller andre venner eller omsorgspersoner i nærheten, og der tekniske innretninger i stor grad skal erstatte menneskene i omsorgsarbeidet. Hva gjør vi med det?
Et problem som er medvirkende til at kommunene må se seg etter nye måter å takle tjenestene til oss eldre på når behovet melder seg, er at de nye generasjonene ikke blir mange nok til å greie de tjenestene som trengs. De «varme hendene» må erstattes med «kalde» tekniske hjelpemidler. Det blir antakelig også billigere!
En del av dette er nyttig og bra. Men for mange vil det øke ensomheten, og kanskje også frustrasjonen hos oss som da befinner oss i 80-90 årene og eldre. Alle vi er ikke fortrolige med all teknikken som vi må forholde oss til – og spesielt når teknikken svikter. Det må vi regne med at de vanligvis gjør. Noen vil antakelig elske det. Men svært mange eldre gjør ikke det.
Finnes det da andre muligheter enn å legge alle byrdene på de eldste i våre kommuner? Her er noen tanker:
Vi lever i dag adskillig lenger enn for 100 år siden, ja, for 50 år siden også. Likevel avslutter mange sin yrkeskarriere i 60-65-årene, i en del yrker tidligere. Har vi råd til det i dag – og framover, med de utfordringene som står på trappene, blant annet i eldreomsorgen? Og er det fortsatt nødvendig i de yrkene som har denne praksisen? Kanskje gjelder det for de fleste av oss i dag : Vi lever på den «grønne gren», og kan nyte livet etter avsluttet yrkesarbeid i svært mange år. På tross av disse frihetene, der de fleste av oss er, kan og bør vi ikke arbeide noe lenger? Vi hører også om mange som vil det, men reglene sier NEI. Arbeidskraften trengs, det ser vi jo i betenkningene fra Kommunedirektøren i Stavanger. Tør noen ta tak i dette?.
I tillegg er det mange som ikke er i arbeid selv om man befinner seg der aldersgrensen enda ikke er nådd.
Det dreier seg om mange unge som ikke finner jobb, eller som ikke «passer inn» og som dermed faller utenfor. Ville ikke mange av disse både glede seg over å ha et arbeid å gå til, å kunne heve en lønn, og finne det interessant og givende å arbeide for eksempel med eldre mennesker. Det finnes mange gode eksempler på det.
Det kan være borgere i alle aldre som strever med livet, og som går på trygd, eller av andre årsaker, ikke er i betalt arbeid. Å ha noe å gå til, er viktig for de aller fleste. Det er ressurser som ikke er i bruk. De aller fleste av oss ønsker vel, når det kommer til stykket, å være nyttige, bidra med noe i denne verden. Vi tror det finnes mange som gjerne vil det, men et eller annet «offentlig system» eller personlige situasjon, hindrer dem.
Tør noen ta tak i dette? Det er mange muligheter. Og de eldste blant oss må ikke bli de som skal bære byrdene aleine når sykdom og svekkelse gjør livet vanskelig.