Debatt

Arbeidssøkere med hull i CV-en

DEBATT: Vi må lage systematiske ordninger for å få folk med uvanlig bakgrunn inn i arbeidslivet.

De med hull i CV-en er ikke helt A4, og nettopp derfor er de kanskje mer interessante og kreative enn de med «ryddige» CV-er, skriver Atle Hetland i dette leserbrevet. Foto: Per Løchen/NTB scanpix
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Av Atle Hetland, samfunnsviter, Oslo/Islamabad

Først, takk til Nasir Iftikhar som skrev en artikkel i Rogalands Avis 16. juni 2020 med tittelen «Mine rettigheter – en selvfølge?». Han fikk meg til å tenke på mange ting, og i denne artikkelen skal jeg fokusere på noen.

Erna Solberg har minnet arbeidsgivere om at arbeidssøkere som har såkalt hull i CV-en, altså at de har vært borte fra vanlig norsk arbeidsliv innimellom, skal innkalles til jobbintervju og ikke bare legges til side blant jobbsøkere. Dette er vesentlig i våre dager da mange kan ha tilsynelatende «uryddige» CV-er, for eksempel fordi de har jobbet på kontrakter i inn- og utland, kvinner og menn som har vært hjemme med barn, de som har tatt enda en grad eller annen opplæring midt i livet, og kanskje jobbet ved siden av utenfor det egentlige yrket sitt, og så videre.

Det blir litt mer arbeid for personalsjefer og linjesjefer som skal ansette folk å lese slike CV-er og bry seg om å gi dem skikkelig vurdering og innkalle dem til jobbintervju. De er ikke helt i A4-format, men nettopp derfor er de kanskje i virkeligheten mer interessante og kreative enn de med «ryddige» CV-er, som ser ut til alltid å ha gjort alt riktig.

Nordmenn som heter Ali, og ikke Ola, eller Maryam i stedet for Maria, legges også ofte til side når de søker, selv om de kan være både født og oppvokst i Norge. Andre kan ha noen handikap som også gjør at de ikke er helt standardmessige. Vi kan finne nordmenn fra samiske strøk, eller fra et lite sted i en fjord eller dalføre, som til og med skriver søknaden på nynorsk, som også legges til side blant søkerne. Eller det kan være søkere som de siste ti-tjue årene har jobbet utenlands på kontrakter for FN, norske organisasjoner eller firma, eller utenlandske arbeidsgivere, i naboland, USA, Europa eller i u-land.

Alle disse arbeidssøkerne kan være spesielt berikende for miljøet hos norske offentlige og private arbeidsgivere. Ja, jeg tror at stat og kommune ofte er dårligst på å ta inn folk med hull i CV-en eller uvanlig bakgrunn. De liker best dem som ligner på dem selv.

Jeg er glad for at Erna Solberg har minnet arbeidsgivere om denne problematikken. Ja, for tjue år siden, før hun ble eminent toppolitiker, så var neppe hennes CV helt strømlinjeformet heller, verken angående utdanning eller yrkeserfaring. Tenk om hun ikke hadde vært politiker, men i hendene på en innelukket og snevert tenkende offentlig arbeidsgiver! Hun ville vel fått en jobb, men blitt sittende midt på karrierestigen resten av livet.

Men Erna Solberg har bare sagt A om hva vi skal gjøre. Nå må vi også si B. Det vil si, vi må lage systematiske ordninger for å få inn folk med mer uvanlig bakgrunn inn i jobber, og her vil jeg trekke fram jobbsøkere med innvandrerbakgrunn og blant annet nordmenn med lang utenlandserfaring.

Jeg mener at fagforeninger, arbeidsgiverforeninger og videregående- og høyere utdanningsinstitusjoner må slå seg sammen og lage spesielle programmer og ordninger for folk med uvanlige CV-er, og folk som kan se ut som de har hull i CV-en. Og det må være et krav at søkere av disse typene får en skikkelig vurdering når de søker jobb – slik at det kan bli et mer mangfoldig arbeidsliv. Alle kan jo ikke bare være kvinner med en eller to mastergrader i offentlige stillinger, med ett barn eller uten barn! De er selvsagt utmerkede, men Norge i 2020 og 2050, må være litt mer mangfoldig enn det.

Det kan være behov for kursing, opplæring og kanskje en form for «voksnes lærlingeprogrammer» for å få folk med mangslungen bakgrunn til å passe godt inn i jobber. Det kan for eksempel også gjelde folk i yrker som har vært borte fra praksis lenge. Men her tenker jeg ellers spesielt på nordmenn som har vært i utlandet lenge, og folk som har innvandrerbakgrunn i Norge. Det forundrer meg at norske arbeidsgivere ikke ser hvilken ressurs disse er. Det er litt dovent at det offentlige ikke får på plass programmer og ordninger for å få slike letter inn i jobb på ulike nivåer.

La meg filosofere litt over Nicolai Tangen. Hadde han søkt på en vanlig jobb på mellomnivå, som en anonym søker, som ikke viftet med at han hadde blitt rik, så ville trolig de fleste arbeidsgivere lagt søknaden hans til side. Hans CV ville sett litt for annerledes og uryddig ut. Men en slik person har også en unik erfaring og kompetanse. Jeg ville dog ikke foreslått ham som sjef noe sted med en gang. I stedet ville jeg sagt at han kunne trenge å reorientere seg om norsk arbeidsliv først, kanskje under slike programmer eller ordninger som jeg har nevnt. Om et par år kunne han så ha kvalifisert seg til å bli sjef på sitt spesialfelt – etter at han også hadde vært et unikt tilskudd til sin arbeidsplass.

Det finnes mange med unik bakgrunn og erfaring. Tangen er neppe den eneste, selv om mye ved ham er imponerende. Men mye er imponerende ved svært mange, mer dødelige nordmenn, hjemvendende nordmenn, innvandrere og andre – og vi går glipp av dyktige folk slik vi opptrer i dag.

La oss få på plass noen ordninger og programmer slik at vi kan ta dem med som jobbsøkere og gi dem den vurdering og tilpasning de fortjener – i et nytt Norge som trenger mer innovasjon og nytenkning enn på lenge.

Powered by Labrador CMS