Engler og demoner – Bergman i 100

Ingmar Bergman var den største lyskilden innen internasjonal film. En kunstner som ikke bare definerte og opphøyde filmen som kunstform, men som med ordet, det mellommenneskelige og det visuelle skapte noe bestandig. Han hadde et bredt forfatterskap, og var en ruvende skikkelse innen svensk teater som dramatiker, instruktør og teatersjef. 14. juli var det 100 år siden han ble født, og han kaster fortsatt skygge. Om han hadde vært blant oss ville han ha blitt hyllet som den internasjonale storheten han var, akkompagnert filmene, den samme strømmen av nye biografier og dokumentarfilmer, og de samme bestrebelsene for å rive han ned fra sokkelen. Selv hadde nok Ingmar Bergman sittet hjemme på Fårö ventet på at det hele skulle gå over. Slik han gjorde da «Fanny og Alexander» ble tildelt fire Oscar-statuetter i Los Angeles mens Bergman selv hadde trukket ut telefonkontakten og sov seg gjennom det hele i München der han bodde på det tidspunktet. De store fellesseansene var ikke noe for Ingmar Bergman, og minst av alle dem som handlet om han selv.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er vanskelig å begripe hvor viktig Ingmar Bergman ikke bare var for verdensfilmen, men også for Sverige. Ikke alle hans nærmere 70 film- og TV-produksjoner er like minneverdige, men de største har satt varige merker på filmhistorien og gitt han et navn som ruver ved siden av en Fellini eller en Hitchcock som en av filmhistoriens fremste markører i det tjuende århundrets andre halvdel. Kanskje illustreres betydningen hans best gjennom ordene til Sveriges statsminister Olof Palme i 1976, da Bergman bestemte seg for å flykte fra Sverige og nettopp til München.