Øyperlen ved skipsvraket

I årene før den skjebnesvangre januardagen da cruiseskipet «Costa Concordia» forliste utenfor Isola del Giglio, var den timelange overfarten fra fastlandet en fredelig opplevelse. Bare den dempede lyden fra motorene, bølger, vind, måkeskrik, samtaler. Nå om dagen spilles sikkerhetsinstruksjoner fra havn til havn: en øredøvende, grundig og repetitiv rutine på tre ulike språk. Passasjerene står forventningsfullt samlet på styrbord side når det verdensberømte vraket tar form i den blendende ettermiddagssolen.

Vonde minner

Påminnelsen om ulykken, som krevde 32 menneskeliv og igangsatte den største maritime bergingsoperasjonen noensinne, ligger ikke bare i det rustne vraket utenfor havna. Den finnes på alles lepper, på alle radiostasjoner og TV-kanaler. Den finnes i de rundt 500 arbeiderne som frekventerer øyas barer og restauranter i sine askegrå kjeledresser. Den finnes i striesekker med brev lagret i kirkekjellere, fulle av sorg for de døde, sympati for de etterlatte og takknemlighet til lokalbefolkningen som åpnet sine hjem for de 4.200 som kom seg i land med livet i behold. Men selv om 13. januar 2012 står igjen som et vedvarende traume, er oppfatningen blant mange på øya at det nå er på høy tide å komme seg videre.

Lei negativ oppmerksomhet

- Det er trist at et så vakkert sted som dette skal bli definert av noe forferdelig, sier Elisabeth Nanni med blikket mot havna, der slepebåter og gummijoller svermer rundt vraket som fluer på et kadaver.

Nanni har jobbet på turistkontoret i Porto de siste tre årene og er i dag en av mange «giglioere» som har fått nok av negativ oppmerksomhet.

- Vi har så mye mer å tilby enn et vrak, påpeker hun.

Før «Costa Concordia» sank og verdenspressen ankom, var Giglio en forholdsvis ukjent flekk på Italia-kartet. Et karrig knappenålshode utenfor kysten av Toscana, hovedsakelig besøkt av velstående italienske turister.

De som kom, kom for strendene, den lokaldyrkede maten og gleden av å vandre time etter time med utsikt over Middelhavet i total ensomhet. Ingen kjedehoteller som spolerer utsikten. Ingen turgrupper eller temareiser.

Bare Giglio som det alltid har vært. Rolig, rått og jordnært.

- Størsteparten av øya er nasjonalpark, forteller Nanni.

Fredet, beskyttet og nøye vedlikeholdt. - Det er ingen fare for at Giglio kommer til å ende opp som mange øyer i Italia, som synker under vekten av utbygging, sier hun.

Øya bak vraket

Selv om havnebyen Porto fremdeles yrer av journalister, TV-kameraer og redningsarbeidere når Dagsavisen er på besøk, skal man ikke mange minutter unna før Giglio viser seg fra en helt annen side. Fra kapellet går offentlige busser hver halvtime, først til festningsbyen Castello og deretter til badebyen Campese, en halvtimelang, doven opp-og-ned-stigning i et bølgende landskap av olivenlunder, tomater, sitrontrær og vinranker. Det er en tur som bør tas om man reiser til øya for en uke, en helg eller bare for en formiddag.

- Utsikten er noe helst spesielt, sier Nanni.

Spesielt er en underdrivelse. Siden Giglio, med sin sparsommelige vegetasjon, stikker opp av Middelhavet som en avrundet trafikkjegle, lever innbyggerne på toppen med en utsikt, best beskrevet av en ferjepassasjer, som «noe som blir del av deg». Om du myser mot solen på en klar dag, kan du se konturene av de mer berømte øyene Monte Cristo og Elba i horisonten. Et landskap som er uendret de siste tre hundre årene. Du ser de skummete etterdønningene fra fiskebåter og 50 fots cabincruisere om hverandre. Og selvfølgelig ser man «Costa Concordia» også, som fra høyt oppe gir et annerledes, mer forunderlig inntrykk.

- Som et strandet dyr. Ikke dødt, men døende, som en lokal restauranteier ved Castello formulerte det.

Tidløs by

Castello er kanskje det beste eksempelet på øyas tidløshet, et sted som bekrefter enhver fantasi om hvordan italienske småbyer bør se ut. En enslig kirkeklokke som slår hver time. Klesvask på tørkesnorer mellom vinduskarmene. Solbrune gamlinger på benker langs torvet, med ansikt som bark og fingre som tørre kvister. Gater så trange at man tidvis må trekke pusten og klemme seg oppetter veggene når man møter andre mennesker.

Strandbyen Campese, derimot, på øyas østside, representerer en mer moderne form for turisme. Selv om det er mengder med sjarm å finne i byens strender og sidegater, er happy-hour-konseptet kommet for å bli på denne delen av Giglio, sammen med dyrere hoteller og restauranter. Campese er solstoler med paraplydrinker på små stativer.

Men uansett hvor du er, er du alltid på terskelen av naturen.

Bra turterreng

Øyas kanskje største gleder ligger nemlig utenfor de tre byene, i hvert steg på de mange turstiene som strekker seg fra høyt til lavt. Disse varierer fra fire timer i ulendt terreng til 30 minutter på flatmark, og dekker hver eneste del av Giglios svært varierte geografi.

- Vi legger mye tid i å holde dem så ryddige og tydelige som mulig, sier Nanni.

- Vi vil at folk skal få et helt spesielt forhold til naturen, maten og menneskene. Til forskjell fra mange andre feriemål er ikke Giglio et typisk sted man bare besøker én gang.

Familien Watson fra Louisiana er en av mange som tok en omvei på turen mot Roma for vrakets skyld, men som nå har satt opp Giglio på toppen av besøkslista for den neste Italia-ferien.

- Ingen fortalte oss hvor vakkert det var her, sier Rosalyn og Tony Watson som er på reise denne uka for å feire 30 år med ekteskap.

- Alt vi hørte om, var skipet, som selvfølgelig var interessant å se. Men hadde vi visst om øya det lå ved, hadde vi absolutt blitt her noen dager til.

Borte til våren

Lyset i tunnelen ble sterkere for lokalbefolkningen nå nylig, da «Costa Concordia» ble hevet fra sideleie til oppreist stilling. Til våren neste år vil flyteelementer være montert, kjempen kan endelig taues vekk, og livet på øya kan returnere til hva det så lenge har vært. Vakkert, idyllisk og akkurat passe bortgjemt for verdens øyne. Nanni er en av mange som teller dagene.

- Alle vil være ute i gatene for å feire. Øya vil lyses opp av fakler og fyrverkeri. Det skal bli godt å kunne legge det bak oss.

reiseliv@dagsavisen.no