Småsteinstranden i Agios Isodoros er kåret til den sjuende beste i Hellas.

Helt gresk

Din egen greske øy? Nesten helt for deg selv? Reis til Lesbos. Og bli litt filosofisk.

Ligge i vannet, et flytende forstørrelsesglass med turkise nyanser, duppe. Ikke telle skyer. For det er sjelden skyer på himmelen over Lesbos, som er en av de mest solrike øyene i hele Eegerhavet.

Men du kan godt telle turister. Her er det ikke så mange av dem, så det er ikke noen uoverkommelig oppgave. Kun en håndfull fly lander her i uka, selv midt i høysesongen i august. Dessuten spres solslikkerne til alle kanter av det grønne fikenbladet, som er den tredje største av de greske øyparadisene.

Rusle en tur i de duftende pinjeskogene, snuse inn litt eukalyptus og rosmarin, filosofere litt. Filosofere mye! Filosofere i filosofenes fotspor, faktisk.

 

Vennelykke

Både Aristoteles og Epikur levde nemlig en tid på Lesbos. Og det er ikke umulig at det var nettopp her Epikur fant ut hva han mente var hensikten med tilværelsen: Nemlig å oppnå et lykkelig, rolig liv, karakterisert av ataraxia, fred og frihet fra frykt, og aponia, fravær av smerte. Og å leve et selvforsynt liv omgitt av venner.

Dette ser fortsatt ut til å være livsfilofosien til den jevne lesbiske øyboer. Spesielt til de gamle gubbene under de grønne vinranketakene på en av øyas utallige cafeneon´er, der de skravler og spiller domino med kompisene sine på over et glass ouzo eller tre.

I det hele tatt er det mye som er som det var på Lesbos. Du kommer for eksempel ikke langt med kredittkort.

 

Salig blanding

Epikur mente også at døden betydde slutten på kroppen og sjelen, og at det derfor ikke var noe å frykte fra hevngjerrige guder.

Men her er øyboerne ikke helt på linje. Den gresk-ortodokse kirken har fremdeles et fast grep om en stor del av øybefolkningen. Strømmen av pilegrimer, som går milevis på feberhete veier til fjellbyen Agiassos i dagene før den 15. august, tyder absolutt på det. De gjør det for å ære jomfru Marias dødsdag, og å be om himmelske mirakler, i den vakre kirken som er tilegnet henne.

Samtidig er det ikke mer enn om lag 20 skritt til den nærmeste ouzeriaen, der man raskt kan forbedre fordøyelsen av både åndelige og mer verdslige saker.

 

Crazy bananas-kjøring

Dessuten må lesbierne ha tatt førerkortet før de kom til Epikurs kapittel om det «å minimalisere skade på en selv og på andre, som en veg til å maksimere lykken».

Det deduserer jeg umiddelbart (Epikur var også en av opphavsmennene til den vitenskapelige metode), når øyboerne setter seg bak rattet. De bruker midtlinja som en egen fil, også i 90-graderssvingene. Og veibredden er basert på mopedkjøring. Selv mitt meksikanske reisefølge banner på universalspråket.

At han som tegnet veikartet på Lesbos må ha drukket litt for mye ouzo, er uten tvil. Men det er kanskje mer tvilsomt at de som kjører på de usedvanlig svingete veiene, ser ut til å måtte ha et par shots i hvert bein for å svinge med - og for å trosse dødsforakten.

Hadde det ikke vært for at det var litt for makabert, kunne det å telle antall små minnekapeller i veikanten vært et ypperlig biltidsfordriv for bakseteungen.

 

Skilpaddeleting

Heldigvis er det strekker med bedre veier midt på øya. Vi kommer oss kjapt til den hemmelige skilpaddebrua som alle vet om, der det ofte er 300 brødelskende skilpadder som ligger og soler seg.

Vi får, etter en halvtimes møysommelig søk, heldigvis sett én - langt nede i vannet.

Utenfor handels- og sardinbyen Kalloni, som også har en fin, langgrunn sandstrand, er det imidlertid, som lovet, hundrevis av flamingoer som beiter foran saltfjellene. Våtmarkene er også et mekka for fugletittere om våren og høsten, som en perfekt landingsplass for trekkfugler på vel til eller fra Afrika.

 

Magiske Molivos

Vi besøker gamle klostre og blir smått lyriske i den pittoreske pirat- og havnebyen Molivos, der vakre steinhus klatrer oppover åssiden til det gamle fortet - kastroet- på toppen.

Etter å ha vandret på brosteinsdekkede gater med sammenflettede vinstokker som tak, er det godt å hvile ut med en Mythos-øl på en hengende balkong i havbrisen.

Slik muslimske adelsmenn, som utgjorde en tredjedel av byens befolkning fram til 1922, gjorde. Bare uten øl, selvsagt. For mellom 1462 til 1912 var det tyrkerne som hersket over Lesbos.

 

Forsteinet og lesbisk

- Molivos er en fortryllende by med magisk stemning, mener de spanske turistene Ramón og Luisa.

Paret har også vært på en utflukt til den unike, forsteinede skogen på den nordvestlige, solsvidde delen av øya.

- Bare ikke gjør som oss, og dra midt på dagen. Det er ingen skygge der, så du blir helt som forsteinet i toppen selv, påpeker Ramón.

Skogen ligger like ved Eressos, en populær og litt hippieaktig strand, som er godt besøkt av lesbiske. Homofile kvinner, altså, ikke bare weekendbesøkende fra hovedstaden Mytilini. Selv om mer konservative grupper på øya gjør alt de kan for å forsøke å få slettet det «syndige» uttrykket.

 

Lesbisk poesi

Grunnen til at homofile kvinner blir kalt lesbiske er pur poesi. Lesbos var i oldtiden en selvstendig og mektig stat med høytstående kultur, som fostret to av de store lyriske dikterne i antikken. Den ene var den kvinnelige poeten Sapfo, som ble født i nettopp Eressos 600 år før Kristus.

Hun skal ha levd omgitt av unge kvinner, som hun beskrev i så lidenskapelige vendinger at «lesbisk» er blitt en betegnelse for kjærlighet mellom kvinner, med henvisning til «den lesbiske poeten» Sapfo.

Dikt på denne tiden, inkludert Sapfos verker, ble gjerne ble framført som sang, akkompagnert av en lyre, noe som er opphav til betegnelsen lyrikk - diktning der innholdet i stor grad dreier seg om følelser og øyeblikkets stemning.

 

Greske strandgjester

Og følelsesladde øyeblikk er det mange av på Lesvos. Det er enkelt å finne en strand du kan ha helt i fred med din kjære, av hvilket som helst kjønn.

Eller du kan dra til Vatera, som med sine sju kilometer med små pyntesteiner som skinner i det krystallklare vannet, er blant de lengste og vakreste i Hellas.

Her ligger det en håndfull hoteller og akkurat nok små strandbarer til ikke å gå lei, mens bølgene er så barnevennlige og harmoniske at de ikke en gang gidder å bryte mot stranden. Her, som på alle strendene vi besøker, er det kun gresk, og innimellom bittelitt skandinavisk, vi hører fra solsengene.

- Jeg kommer hit hvert år og besøker familie, forteller Eva Gkrika, som er fra Patmos.

I likhet med mange andre grekere kjenner hun krisen på kroppen fortsatt.

- Vi sitter under solparasollen, og bader, men spiser ikke ute lenger, forteller hun.

 

Olivenøya

Veiene på den sørlige delen av øya går i sikksakk mellom noen av de elleve millionene sølvskimrende oliventrær som gror på øya, og som blant annet blir presset til prisbelønt matolje. Den skal smake friskt av frukt og nøtter, blir vi forklart.

Og synes du det har vært mye ouzo-snakk i før denne artikkelen, er det jo fordi Lesbos - og spesielt den sjarmerende havnebyen Plomari i sør, er verdens ouzohovedstad.

Ouzo kurerer alt fra magesår til hjertesorg, mener grekerne. Dessuten smaker den jo allerede litt som hostesaft, med anis og ulike krydderurter som viktigste hovedingrediens.

Og etter en tre-fire glass kjenner du jo ikke noe særlig uansett.

- Vi gjør alt på den tradisjonelle måten, forteller Stathis Varvagannis, femte generasjon ouzodestillatør i selskapet Barbayanni, som har et lite ouzomuseum rett utenfor Plomari.

Ouzoen deres, Aphrodite, skal ha blitt kåret til en av de aller beste i Hellas.

 

Tyrkisk invasjon

Men fortvil ikke, du har ikke fordrukket deg, selv om du plutselig ser en gammel tanks helt borterst på den populære stranden i Agios Isidoros, bare en kilometer unna. Den ble i all hast ble utplassert i 1974 under Kypros-krisen - og siden glemt igjen. Våpenet peker fortsatt mot den tyrkiske kysten som skimtes ute i horisonten. Men gammelt fiendskap ruster heldigvis sakte, men sikkert hen.

Etter det siste slaget mellom Tyrkia og Hellas, fra 1919 til 1922, byttet befolkningene på Lesbos og de tyrkiske nærområdene så å si plass, etter at øya hadde vært under ottomansk styre nesten siden 1462. Det skjedde ikke uten betydelig smerte.

I dag hilses imidlertid de nesten 50.000 pengesterke tyrkere som kommer hit årlig, mer enn hjertelig velkommen. Kriserammede grekerne holder seg nærmere hjemstedet. Og solhungrige nordboere setter stadig oftere kursen over det smale Mytilinistredet, til alt-inkludert-hotellene i Alanya.

Lesbos henger fortsatt litt igjen i gamle dager, i gamle tider. Men det er også det som også er så sjarmerende.

christine.baglo@dagsavisen.no