Pølsekiosker, døde og levende: Hovedbildet: Pølsebua i Ulbenveien 96, som fortsatt er i drift, men planlegges revet. Øverst fra venstre: Bua i Strømsveien ved Alnabru (nedlagt) og Syverkiosken («Joss sin pølsebu») i Sannergata (i drift). Nederst fra venstre: Mor i Bakken i Nannestadgata (nedlagt på 80-tallet), Sotahjørnet-kosken i Etterstadgata på Vålerenga (nedlagt) og Ryenbua på Galgeberg (nedlagt).

Pølsebua, pølsebua, hvor har du gjort av deg?

Husker du da det sto ei pølsebu nesten på hvert gatehjørne i Oslo? I dag er det bare en håndfull igjen. Og mimringen om de som forsvant.

Og ved Joss sin pølsebu sa hun: «Kanskje vi ses igjen?»

I Lillebjørn Nilsens klassiker «Alexander Kiellands plass» er den bittelille pølsekiosken åsted for en vakker kjærlighetshistorie.

I en av norgeshistoriens beste sketsjer prøver Leif Juster, Ernst Diesen og Arve Opsahl å forklare den stakkars pølseselgeren Kari Diesen til å gi dem korrekt mengde pølse, sennep, lomper og lokomotiver i en kiosk av samme type.

Og ærlig talt, hva er egentlig 10.000-metern på skøyter eller skihopp i Kollen uten ei god gammaldags bu?

De er med andre ord en minneverdig del av vår felles kulturarv som er i ferd med å dø hen, når vi ikke lenger har pølsekiosker å besøke. Sånne gode, gammeldagse, da, hvor man står ute og bestiller sin fylte grisetarm fra en pølseselger som står inne i varmen.

For nå er de jo nesten borte alle sammen.

Les mer om den legendariske pølsebua «Mor i bakken» på Kampen historielag! - og se video nederst i denne saken!

Vi har riktignok en på Årvoll, det står fortsatt en på Ulven, og så har vi den som Nilsen sang om da, på Alexander Kiellands plass.

Nå heter den visst Syverkiosken, men i byens hukommelse vil den vel alltid huskes som Joss sin.

Vi har tatt en ørliten runde i redaksjonen, og bedt Dagsavisens Oslo-journalister fortelle historien om «sin» gamle pølsekiosk.

I mange år har pølsebua i Strømsveien på Alnabru stått der som et minne om en «dobbel spessial».
Dagsavisens Tom Vestreng ved det som en gang var pølsebua i Strømsveien på Alnabru. Foto: Mimsy Møller

Dobbel spessial

Av Tom Vestreng

«To wiener fra Sagen & Grønvold, lompe, brød, sennep og ketsjup, toppet med rekesalat».

Og rå eller stekt løk.

En «dobbel spessial», for de som hadde den lille pølsebua i Strømsveien 256, rett ovenfor Alnasenteret som fast lunsjsted fram til et sted på 90-tallet kanskje. Husker ikke helt når den ble lagt ned.

Da jeg vokste opp på Alnabru på 60- og 70-tallet, var bua den eneste som også hadde åpent på søndager.

Men først etter kirketiden, som offisielt var over klokken 13.00 på søndager.

I dag er kiosken der fortsatt. Bak et hagegjerde, malt i en annen farge enn grønnfargen jeg husker, og selve kioskluka hvor danske Tage regjerte i en årrekke er tettet med hel vegg.

Med en danske bak pølseklypa til den dagen pølsevannet rant ut for siste gang, fantes det også andre varer å få kjøpt enn pølser, brus, sjokolade, smågodt til 10 øre og åttespors kasetter med utgått rock.

Selv hadde jeg ved noen få tilfeller pølsevakt, og håndterte pølseklypa med stor ro og innlevelse. Jeg husker også godt de mer vågale, danske magasinene, som lå gjemt under disken, og som enkelte diskret ba om et eksemplar av i tillegg til «spessialene».

Mener også at «Gammel Dansk» var på den høyst uoffisielle varelista.

Mange dro nok sultne fra jobb, og kom mette hjem til konas middag.

Etter en «dobbel spessial» i pølsebua på Alnabru.

I Ulvenveien 96 solgte de Leiv Vidar-pølser. Det gjør de ikke lenger, og pølsebua må snart rives.
Pølsebua i Ulvenveien 96. Foto: David Stenerud

Pølse til lunsj

Av David Stenerud

Den gang Oslo fortsatt luktet diesel, og pølser fortsatt var mat for voksne karer, jobbet jeg som hjelpemann på flyttebil. For uinnvidde: hjelpemannen er han som ikke kjører bilen. Det var en jævlig jobb, jeg gruet meg hver dag. Til slitet og at vi aldri ble ferdig til tida, alt tok alltid lengre tid enn vi trodde, det ble alltid mørkt før vi kom oss hjem. Men jeg var i begynnelsen av tjueåra og skolelei, så da måtte jeg jobbe.

Jeg kan ikke huske noe bra med jobben som flyttemann. Bortsett fra at jeg ble sterk av det. Og sulten. Og det, da: det vi stagget sulten med. For i pølsebua i Ulvenveien solgte de Leiv Vidar-pølser. Sjåføren insisterte på at de var de beste pølsene, helt soleklart. Jeg ble med på det. Og de hadde rekesalat og rå løk. Jeg gledet meg hele dagen til den lunsjen. Ofte ble det kveldsmat der også.

Det er Ulven AS, OBOS Forretningsbygg som eier bua i dag. Den er fortsatt i drift, forteller daglig leder Jon-Erik Lunøe. Han virker litt spøkefullt redd når jeg ringer, for at noen skal finne på å ville frede bua når det står om den i avisa. For den lille kiosken, som heter Matbit i dag (jeg husker ikke hva den het i 1995), er ikke med i utbyggingsplanene for Ulven. Den står faktisk nesten ute i veibanen ifølge planene for en bredere Ulvenveien, med sykkelvei og plass til kollektivtrafikk.

Pølsebua må rives.

Det går bra. Vi vil jo ha sykkelveier. Dessuten har de bytta ut Leiv Vidar-pølsene med wienere fra Åkeberg Skoglunn Pølsemakeri. Det blir ikke det samme, uansett.

Ryen-bua lå ikke på Ryen, men på Galgeberg.
Ryen-bua i Normannsgata nederst på Kampen ved Galgeberg. Foto: Kampen historielag

Surt og salt og søtt

Av Aslak Borgersrud

Det regna alltid da vi gikk hjem fra Jordal Amfi. Om vi hadde vinni eller tapt (stort sett det første, selvsagt, dette var det vakre åttitallet) piska regnet ned over den seine høstkvelden, og vi ti-elleveåringene fra Gamlebyen dro hetta over hodet og gikk sørover. Forbi Galgeberg, ned forbi fabrikkhallene i Kværnerdalen og opp på andre sida av dumpa, hvor vi bodde. Men før vi kom så langt var det alltid en pitstop på Ryenbua.

Jeg aner ikke hvorfor den het Ryenbua. Den lå jo på Galgeberg. Inne i kiosken sto alltid den samme dama og spurte hva vi skulle ha av godteri.

«To sure føtter og en Lolly Fizz, takk!» Lolly fizz var forresten en sånn deilig papirpose med bruspulver, og så en liten kjærlighet på pinne man kunne dyppe den i. Kosta bare en krone. Og varte i hvert fall til brua under toget, ved Enebakkveien.

Men stort sett bare samla vi sammen de små kronestykkene vi hadde i lomma, og rakte dem til dama i vinduet. «Smågodt for sju kroner, takk!». Og hun svarte alltid: «Surt og salt og søøøøøøtt?» Og jeg svarte alltid: «Ja».

Nå er både Jordal Amfi og Ryenbua borte. Det er surt. Men minnet er i det minste fortsatt søtt.

Les mer om Ryen-bua på Kampen historielag!

 

Pølseslangen

Av Espen H. Rusdal

Pølseboden sto i innkjørselen til oppgangen ved siden av oss, Frognerveien 1b. Vognen dukket opp på kvelden, etter at Irma, dagligvarebutikken på hjørnet, var stengt. Jeg mener å huske at en pølse med lompe kostet fem kroner i 1985, mulig litt mindre. Det var ofte kø av drosjesjåfører. De hadde rabatt der, og så var det holdeplass rett rundt hjørnet. Uansett var boden en slik vogn der du betalte i et hull i veggen. Det var ikke så mye å velge i. Lompe, brød, rekesalat og rå løk var vel i grunn det hele. Ja, og ketchup og sennep, selvsagt, i tillegg til Melkesjokolade, Troika, brus og den slags.

Særlig en gang var det litt spesielt å stå i kø der. Jeg var kanskje 12 år. Som regel kjøpte jeg ikke pølse i boden, men Nox. Sånn lakris i to biter. Nå ville jeg ha en pølse i lompe med ketchup, jeg bruker ikke sennep. Jeg stilte meg opp bak en punker som hang utenfor luka. En sånn punker med hanekam, nagler, skinn og alt som hører med. Men var det ikke noe som beveget seg i nakken hans? Det var da et rart skjerf. Et skjerf som var kveilet rundt halsen. Kveilet? Jøsses?! Han står der med en svær diger slange rundt halsen. En gigantisk ekkel kvelerslange med et hode stort som et eple. Tungen var bare centimeter fra ansiktet mitt. Slanger var noe jeg bare hadde sett på TV. Jeg fikk panikk og vrælte ut og lot pølser være pølser. Mannen i pølseboden lo, mens punkeren ikke brydde seg nevneverdig.

Det gikk lang tid før jeg spiste pølser igjen. En wiener, i brød eller lompe, pakket inn i en tarm ble rett og slett litt vel likt slangen på skulderen til punkeren. Men pølseboden, den savner jeg den dag i dag.
 

Se video: Mor i bakken – og plutselig kommer ordfører Albert Nordengen