Nyheter

Lykkebringerne på byens tak

Bybrann var den store skrekken i norske byer på 1600- og 1700-tallet. Feierne hentet fra utlandet var god forsikring mot brann. Feiing av pipene ble pålagt ved lov.

Balansekunst på taket. Feier fra Oslo Brannvesen 1950.

Av Johanne Bergkvist

Den lovbestemt feiingen skulle hindre brannutvikling i alle byens piper og ildsteder. Soten som samla seg i pipa måtte fjernes, fordi den kunne eksplodere og forårsake katastrofale storbranner.

Brannforskriftene for Christiania fra 1714 slo fast at alle piper som var i bruk måtte feies minst fire ganger hvert år eller to ganger om de ble brukt sjelden. Hvis huseierne sluntret unna, fikk de bot. Faglærte feiere ble først hentet til det danske slottet fra Tyskland i 1639.

Saken fortsetter under bildet.

Feier med den karakteristiske feierkosten kreisen i 1950. Fram til begynnelsen av 1900 var denne laget av bjørkeris. På begynnelsen av 1900-tallet til 1940-tallet laget man kreiser av splittet rotting, etter det gikk man over til stålris. Foto: Oslo Museum

Etter hvert som flere fikk murpiper og kakkelovner, økte etterspørselen etter den omreisende yrkesgruppa som vandret fra sted til sted med flosshatt og feierkosten (kreisen) over armen.

Skorsteinene var så krokete og trange at det nesten var umulig å klatre opp i dem. Løsningen var å ansatte små barn. Da førti år gamle Adolph Zimmermann fra Hannover i Tyskland søkte jobb som feierinspektør i Christiania i 1872 kunne han skryte av at han hadde tretti år i feieryrket, de tjue siste i Norge. Hans offisielle yrkeskarriere startet altså som tiåring.

Mange norske feiere kom fra Tyskland, Danmark og Sverige, og en del tilhørte romanifolket. De hadde et eget yrkesspråk, knoparmoj, også kaldt feierlatin, som ble brukt helt fram til begynnelsen av 1900-tallet. Språket brukte feierne når de ville snakke uforstyrret seg i mellom, og det styrket fellesskapet innen yrket. I feierspråket kan man finne mange ord med opphav i romanispråket, men med sitt eget særpreg slik som bondeknopare (ikke yrkeslært feier) og moj (språk).

Saken fortsetter under bildet.

Feierne Frank Andresen, Birger Hansen og Reidar Kroge på vei til jobb april 1955. Birger Hansen var formann i Feiersvennenes Forening. Foto: Norsk kommuneforbunds fagblad/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Først i 1920 ble hovedstadens feiervesen overtatt av kommunen og lagt under Brannvesenets tilsyn. Før det betalte den enkelte borger for arbeidet. Etter hvert som byen vokste på 1800-tallet, ble det delt inn i feierdistrikter fordelt på flere mestere. I 1887 var det femten feierinspektører ansatt av kommunen, men som selv lønnet sine svenner og drenger.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Konfliktnivået mellom feierinspektøren og feierne kunne være høyt. I 1850 klaget arbeideravisa Arbeider-Foreningerns Blad på de dårlige arbeidsforholdene. De truet med å kaste feiermesteren i pipa, hvor de mente han aldri hadde vært: «Feierinspektøren. Han er en Person af akkurat samme Suurdeig som Overmaaleren.

Han forstaar sig ikke mere paa at feie en Pibe end visse Statsmænd paa at give Love.» De krevde høyere lønn: «hvilket ikke kan synes urimeligt, naar man betænker, at der ikke er behageligt at krybe op i Piber, og heller ikke behageligt at gaa hele Ugen svart som Skorsteensfeier og være til Skræmsel for alle Byens uskikkelige Unger, medens Feierinspektøren sidder i sin lune Stue».

Saken fortsetter under bildet.

Skorsteinsfeier på taket i februar 1952. Foto: Leif Ørnelund/Oslo museum
Skorsteinsfeier på taket i februar 1952. Foto: Leif Ørnelund/Oslo museum

Skorsteinsfeier på taket i februar 1952. Foto: Leif Ørnelund/Oslo museum

Til tross for at noen foreldre skremte barna, var feieren en lykkebringende yrkesgruppe. Å ta på de blanke knappene kunne bringe hell, og kom feieren forbi et bryllup, lovet det fruktbarhet i ekteskapet. Bakgrunnen var at håndkosten, som fram til 1900-tallet var laget av bjørkeris, kunne springe ut i den varme pipa.

Fortsatt kan feiere i Oslo oppleve at denne overtroen henger ved, slik en feiersvenn fortalte i fagbladet Brannmannen i 2014:

«Jeg har ved noen anledninger blitt stoppet av fremmede folk som tror jeg bringer lykke. … Jeg husker spesielt godt den første gangen noe slikt skjedde med meg. Det var på Holmenkollen i Oslo i mitt første år som feier.

Saken fortsetter under bildet.

Formann i Feirsvennenes Forening, Birger Hansen, har renset pipa i Nobelsgate 21l, april 1955. Foto: Norsk kommuneforbunds fagblad /ARBARK
Formann i Feirsvennenes Forening, Birger Hansen, har renset pipa i Nobelsgate 21l, april 1955. Foto: Norsk kommuneforbunds fagblad /ARBARK

Formann i Feirsvennenes Forening, Birger Hansen, har renset pipa i Nobelsgate 21l, april 1955. Foto: Norsk kommuneforbunds fagblad /Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Jeg gikk nedover gaten med kreisen over skuldra og sotkassen i hånda. Plutselig bråstoppet en søppelbil foran meg. To større personer hoppet ut og begynte å rope til meg. Som oppvokst i byen så er jeg vant til at dette ikke er et godt tegn. Så jeg rygget og gikk rolig bort. ... Jeg stoppet og de to mennene forklarte at de var fra Polen og at dette var lykkedagen deres da de fikk se meg og ta på knappene på jakken min. Begge karene på 100 kg pluss ga meg en god klem smilte og lo og satt seg i søppelbilen og kjørte vekk. Jeg ble stående en liten stund for å hente meg inn før jeg gikk til neste hus. Det føltes godt at noen kunne bli så glad bare ved at jeg gikk nedover gaten.»

Kilder: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek - Feiere, Arbeider-Foreningernes Blad 20.04.1850, Beretninger Kristiania kommune 1887-1911, Brannmannen 2014, Brannmuseet, Bystyresak 45/1909 og 301/1918-1919, Oslo byarkiv - Magistraten og Oslo feiervesen.

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv.

Powered by Labrador CMS