I utelivsbydelen Grünerløkka finnes bare ett utested Roger kommer inn med rullestol

– Blå er tilgjengelig. Der kommer jeg inn. Men Blå er Blå, det er ikke der venna mine henger, konstaterer Roger Helland.

Ikke mer enn én

Det er sommer og 30 grader på Løkka. Ut over alle fortauene står det stoler og bord. Masse muligheter for dem som kjører rullestol tenker du kanskje, med mindre du sitter i en selv.

– Det hjelper ikke at det er uteservering hvis jeg ikke kommer inn til toalettet. Da må jeg ta en øl og så dra hjem, og det er ikke helt meg.

Les også: – Brostein er estetisk pent, men for oss i rullestol er det helt håpløst (DA+)

God mat, liten dør

Holland sin stol står på toppen av den lange trappen til den irske baren O`Reillys Irish pub.

– Det handler om å bry seg! Om at alle skal ha en reell mulighet til å leve et godt liv, sier han oppgitt.

Vi snur. Snart runder vi hjørnet mellom parken og den italienske pizzarestauranten Villa Paradiso.

– God mat, men liten dør. Her må jeg ta fart og smelle inn, da går ryggen, sier han. Med en sykdom som gjør kroppen skjør og som har kostet ham halvannet bein, tar han ikke sjansen.

[ Følg Dagsavisen Fremtiden på Facebook! ]

Trappeheis

På nabostedet Eldhuset møter vi en hyggelig servitør. Her har de trappeheis, forteller mannen med forkle entusiastisk.

Roger ser skeptisk ut.

– Jeg har prøvd den én gang, aldri igjen. Stolen er tung og heisen er svak.

– Beklager det. Hvis de ikke kommer opp i heisen bærer vi dem opp, forteller servitøren.

Vi ruller videre. Holland liker ikke å bli båret av fremmede.

Foto: Frøydis Falch Urbye

Les også: Sorgen over kroppen

En annenrangs borger

På Parkteatret setter vi oss i solsteken. Etter å ha ventet et kvarter som de eneste kundene, må journalisten gå opp trappene og kjøpe to øl inne.

– Det er viktig for hverdagen, det her. Å føle at man er en del av det norske samfunnet, ikke en annenklasses borger.

– Er det sånn dette føles?

– I perioder, ja.