Nyheter

Sorgen over kroppen

Sorgfullt, sint og bevegende om å sitte i rullestol.

ROMAN

Jan Grue

«Jeg lever et liv som ligner deres. En levnetsbeskrivelse»

Gyldendal

Jan Grue blander sakprosa og skjønnlitterære elementer, og resultatet er en vital, reflektert og klok undersøkelse av hva det betyr å være et annerledes menneske i verden, prisgitt en kropp som ikke fungerer som normale kropper.

Grue er kjent fra flere romaner og noveller, han er professor i lingvistikk, han er gift og har et barn. Han er med andre ord et menneske med suksess, en mann som har lykkes.

Og som derfor påkaller undring. Burde han ikke være uføretrygdet? Forventningene fra andre mennesker, hjelpeapparatets holdninger og kontrollyst, sorgen over en kropp som kan bevege seg, men bare med stort besvær og mye møye, usikkerheten og uvissheten om framtida – Jan Grue presenterer sin livshistorie på et bakteppe av utfordringer. «Jeg skriver om alt jeg ville ha, og hvordan jeg fikk det» sier han i boka.

Les også: Maria Kjoss Fonn skriver knallsterkt om overgrep (DA+)

Han var bare tre år da det ble oppdaget at han har en sykdom som gjorde det vanskelig for ham å bevege seg. Det ble lange år med stadige og mange utredninger og legebesøk og utallige brevvekslinger mellom det offentlige hjelpeapparatet og Grues foreldre. Til alt hell, skriver han selv, ble han født inn i en ressurssterk familie, en akademisk familie, som ganske snart behersket det byråkratiske språket. Han kunne også begynne på en vanlig skole, i en vanlig klasse. Han hadde velutviklede intellektuelle evner og kunne etter hvert ta universitetsutdannelse og gjeste kjente universiteter i utlandet. Han tilbrakte et helt år ved Berkeley i California, og utroper California til et av de beste steder i verden – for en rullestolbruker. Brede fortau og offentlige bygninger forsynt med ramper. Men han er også påpasselig med å understreke sin egen privilegerte situasjon, en rullestolbruker med den norske velferdsstaten i ryggen. Russland stiller i verstingklassen, en skildring av et opphold i St. Petersburg er en krass avsløring av holdninger.

Grue byr på originale iakttakelser og et høyt refleksjonsnivå. Han henter inn referanser og stemmer fra litteratur og filosof for å underbygge og forsterke sine meninger. Det er ingen tilfeldighet at amerikanske Joan Didion nevnes med beundring. «Jeg elver et liv som ligner deres» kan i hele sin oppbygning og sin essayistiske form minne om Joan Didions seneste bøker. Også poeten Mark O´Brien er en sentral figur i teksten, det samme er franske Michel Foucault og den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges.

Les også: Fin romandebut skjemmes av feil innsalg (DA+)

Grue trekker inn disse referansene, uten at de blir dominerende i teksten. Det er den personlige historien som er den bevegende. Den blir aldri sentimental eller privat. Derimot byr den på lavmælt ironi av det kostelige slaget når forfatteren gjengir korte utdrag fra den offentlige samtalen mellom Hjelpeapparatet og pasienten. Likevel blir det aldri noe lettvint utleverende over disse passasjene i boka. Heller ikke når han forteller om det strabasiøse i å reise med fly når man skal ha med seg en rullestol, og er helt avhengig av assistanse. Ingenting i livet kan gjøres på impuls. Alt krever nitid planlegging. «Hverdagen er en idrettsgren, hver tur fra sofaen til kjøkkenet er et renn, et markløft, et maratonløp».

Heller ikke det mest intime og sårbare av alt, kjærlighetslivet, viker han unna. Også denne delen av livet beskrives med lett tilbakeholdenhet, men likevel klart og direkte. Han forteller om ungdommen at «det fantes rom jeg ikke slapp inn i. Jeg drømte om sex og rus». Det er en sterk undertone av sorg gjennom stor deler av boka, men likevel er det den sterke viljestyrken og lysten til å leve et fullverdig liv som slår sterkest gjennom. Han ville vise at han var like god som alle andre, uansett hva det kostet.

Jeg vil ikke være en case, skriver Jan Grue, selv om han innser at han må leve i annerledesheten.

Mer fra Dagsavisen