Historien om en delt hovedstad

Historien om Forskjells-Oslo tegner lange linjer i byens historie. Allerede i 1880-åra var øst-vestskillet som fortsatt preger byen etablert.

 

Av Johanne Bergkvist

Akerselva er av mange sett som symbolet på den delte byen. Nesten ti kilometer fra Maridalsvannet i nord til Bjørvika i sør deler elva byen geografisk i øst og vest. Mer presist sagt har det sosiale skillet historisk vært litt vest for elva, langs Uelands gate. Arbeiderbydelene lå på begge sider av Akerselva, og Sagene, Bjølsen og Hausmannskvartalet lå vest for elva.

Kristiania var i utgangspunktet en liten by rundt kvadraturen hvor byens borgerstand bodde i murhus i strukturerte gater, mens arbeiderklassen bodde i de mer viltvoksende forstedene utenfor byen. Med byutvidelsene i 1859 og 1878 fikk byen form av det vi i dag kjenner som Oslo indre by. Da hadde industriveksten langs Akerselva fra 1840-tallet skapt et tyngdepunkt av arbeiderklasse langs elva og i byens østlige deler, som Grønland, Kampen og Vålerenga. Mangel på transportmuligheter gjorde det nødvendig å bo nær arbeidsplassen.

Les også: Tekstilindustriens våte vugge

Etableringen av slottet i 1824 påvirket hvordan byen utviklet seg. Det til da landlige området ble raskt sentrum. Slottsarkitekt Linstow planla i sin byplan fra 1838 boliger for bedrestilte i Karl Johan og andre forbindelsesgater mellom slottet og sentrum. Fra 1840-åra ble det bygget byvillaer i strøket bak slottet, og som ga de kongelige et anstendig nabolag. Sosiale forskjeller ble av toneangivende personer sett på som uunngåelige, men Linstow så for seg at borgerskap og arbeidere skulle bo nær hverandre da de bedrestilte ville ha glede av å ha arbeiderne «ved Haanden naar de tiltræntgtes» (Myhre, «Hovedstaden Christiania», 1990).

Byveksten bidro til at de pengesterke flyttet fra trangboddhet, støy og stank, og boliger ble byttet ut med forretninger og kontorer i Kvadraturen. Utflyttinga skjedde vest for byen, hvor bymarka lå. Her hadde velstående borgere idylliske sommerhus på løkker med navn som «Bellevue» og «Sommerro». Her var det rom for en romslig byplanlegging, og nye bydeler som Frogner og Majorstuen med både leiegårder og villaer for bedrestilte kunne vokse fram.

Les også: Slik ble Oslo den delte byen

Saken fortsetter under bildet.

Sunnhetskommisjonen kartla sykdom, død og boforhold. Plansjen viser antall døde av levende i byens sogn for årene 1901–1910. Petrus (Sofienberg) og Grønland hadde markert høyere dødelighet enn Frogner, sognet med lavest dødelighet i byen. Arbeiderbydelen Sagene, Kampen, Vålerenga og Grünerløkka hadde betraktelig høyere dødelighet enn byens vestlige og sørlige sogn.

Sunnhetskommisjonen kartla sykdom, død og boforhold. Plansjen viser antall døde av levende i byens sogn for årene 1901–1910. Petrus (Sofienberg) og Grønland hadde markert høyere dødelighet enn Frogner, sognet med lavest dødelighet i byen. Arbeiderbydelen Sagene, Kampen, Vålerenga og Grünerløkka hadde betraktelig høyere dødelighet enn byens vestlige og sørlige sogn.

Øst- og vestskillet vokste gradvis fram med industrialisering og byplanlegging. Utviklingen førte til større ensarting av bydelene, der folk med penger, kjøpmenn og embetsmenn, flyttet fra øst til vest. Østkanten ble tydeligere enn før rene arbeiderområder, og rundt 1880 var den øst-vestdelte byen etablert.

Allerede i 1866 ble Homansbyen beskrevet som «byens West End» i Aftenbladet. Øst-vestskillet var kjent fra andre, og i 1876 ble området rundt Homansbyen, Drammensveien, Hegdehaugen, Ullevålsveien beskrevet slik i Aftenbladet «i det Hele taget synes den fine Verden her ligesom i London at søge vestover, medens Østsiden er forbeholdt Forretninger og den mindre velstaaende Befolkning».

For deg med ♥ for Oslo: Sjekk våre Oslo-sider her!

Sunnhetskommisjonen i Kristiania kartla i 1901–1910 forskjellene i byen. Den så på trangboddhet, dødelighet og antall levendefødte barn. Statistikken viste at Kristiania var kontrastenes by. Inntekten per innbygger var seks ganger så høy i det rikeste sognet på vestkanten, Vor Frelser (Domkirken), som i det fattigste sognet på østkanten, Petrus (Sofienberg). Sykdommer som tuberkulose, diaré og bronkitt tok livet av opp mot fem ganger så mange i øst som i vest. Dødeligheten var over det dobbelte i Petrus som på Frogner. Sykdom fulgte trangboddhet og fattigdom. I 1910 var gjennomsnittsinntekten på Sofienberg en tiendedel av lønna på Frogner.

Hundre år seinere er det fortsatt et markert geografisk skille mellom øst og vest i hovedstaden. Folk på Frogner og Ullern har det gjennomgående bedre enn sine naboer i Søndre Nordstrand eller på Grünerløkka. I vest er levealderen lenger, sykefraværet mindre, arbeidsløsheten lavere og inntekten høyere. Øst er fortsatt øst og vest er fortsatt vest.

Les også: «Vattlandsguttas» elv

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv.