Døden på Oslo vest

Bjarne Melgaard, som i disse dager er aktuell med to utstillinger i Oslo sammen med Sverre Bjertnes, gleder seg til å flytte til Ullern og inn i sin nye bolig, det meget omstridte «dødshuset».

Han har i det siste ikke villet si så mye om byggeprosjektet, men når Dagsavisen møter han og kollega Bjertnes i Galleri Brandstrup for å se på utstillingen «Den borgerlige byrde», er han klar:

– Jeg snakker gjerne om huset, jeg. Det kommer til å bli akkurat slik som jeg og arkitektene fra Snøhetta vil ha det.

Melgaards byggeprosjekt har ført til en klagestorm fra naboer, kunstnere, kunsthistorikere, den lokale barnehagen og Fortidsminneforeningen.

Kunstnerne i den vernede kunstnerkolonien på Ekely har uttalt at de er prinsipielt mot prosjektet, og stiller seg undrende til hvorfor Bjarne Melgaard absolutt må bygge akkurat rett ved siden av Edvard Munchs gamle eiendom.

Mange frykter det vil forstyrre arven etter Munch. Selv mener Melgaard at det handler om noe helt annet, at det er han, og ikke selve prosjektet som folk er imot.

LES OGSÅ: Hvorfor blir han ikke lei seg når Bjarne Melgaard maler digre peniser over motivene hans?

Bjarne-Boy

«Bjarne Boy erru blitt stor?» har noen malt på et betongrør som ligger på området der Melgaard planlegger å bygge. Det omstridte dødshuset er utformet som en skulptur han laget i forbindelse med en utstilling i London.

En visuell kommentar til overdådig vulgære eneboliger der folk kan sitte og krepere mentalt. I London ble det beskrevet som «narkotetur» snarere enn arkitektur, og sammenlignet den overdådige stilen til en nyrik narkobaron.

– Det ser jo spesielt ut, men du mener det er deg, ikke huset som naboene har problemer med?

– Ja, det er det, sier Melgaard, men legger til at han syns det er fint at folk reagerer. Men han har ingen forståelse for dem som tror Munch ville snudd seg i graven.

– Det er ytringsfrihet i dette landet, og folk må få mene hva de vil. Men det må jeg også. Og ærlig talt, om det er noen som virkelig har vanæret Munchs minne, så er det Ekelykolonien, altså de kunstnerne som bor der. Munchs hus er jo blitt revet og der det lå er det blitt bygget en parkeringsplass. Det eneste som er igjen er Munchs atelier, det ser ut som en søppelfylling, og brukes til alt mulig tull. De har ikke akkurat tatt vare på Munchs minne slik jeg ser det, sier Melgaard.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Som jeg vil

Også kollega Sverre Bjertnes er overbevist om at motstanden mot Melgaards hus handler mest om Melgaard som person.

– Det er enestående at en hel gruppe kunstnere er såpass imot et kunstverk. Jeg syns det er interessant at ingen kunstnere har gått aktivt ut og støttet oppføringen, sier Sverre Bjertnes.

– Hva tror du det kommer av?

– Når en kunstner blir så synlig i sin generasjon så synliggjør det at en del andre kunstnere har problemer med å takle det. Jeg synes heller man burde omfavne et så interessant prosjekt og se hva det vil kunne gjøre med hele miljøet der oppe – et miljø som ikke akkurat er det mest levende kunstmiljøet vi har, sier Bjertnes.

– Et digert rart hus som omtales som «dødshus» er som tatt rett ut av en skrekkfilm?

– Det er kanskje det, sier Melgaard og ler lenge og høyt.

– Men nå går altså byggeprosjektet sin gang. Og jeg tror til og med det blir akkurat så stort og høyt som jeg vil, smiler han fornøyd.

LES OGSÅ: Fra selvmord til aktuelle temaer: Sverre Bjertnes og Bjarne Melgaards to utstillinger er en konseptuell styrkeprøve og en kunstnerisk triumf

Besteborgere

Utstillingen «Den borgerlige byrde» er et åpenlyst spark til alt som smaker av enighetstyranni, nypuritanisme og småborgerlighet. Men vil du ha en forklaring får du lage den selv.

– At billedkunsten konstant skal stå i en forklaringssituasjon opplever jeg som veldig undertrykkende. Det er opp til betrakter å skape et innhold. Men i et samfunn der alt må overforklares er det snart mer forklaringer enn kunst.

– Er ikke malerkunst i seg selv en ekstremt borgerlig uttrykksmåte?

– Det er helt åpenbart en borgerlig funksjon, både i maleriet og i kunst generelt. Kunsten vil ofte utgi seg for å være radikal, type venstrefløy i samfunnet, men publikum er i høyeste grad borgerlig og ofte er kunstnerne selv også ofte borgerlige, sier Melgaard, som rundet av 2017 med å dekorere juletreet hos Astrup Fearnley-museet med et grisehode, og en penis i toppen.

Provoserer

– Penis i treet og dødshus – prøver du bevisst å sjokkere?

– Nei. Det er ikke sånn at jeg sitter hjemme og pønsker ut at ja nå skal de jammen få! knegger han.

Men han innrømmer gjerne at tanken er artig. I krangelen om dødshuset har han blant annet omtalt flere av ekelykunstnerne som kjedelige og tapere. Han får støtte av Sverre Bertnes.

– Ekely som idé kunne fungert dersom det var unge, nyutdannede kunstnere som skulle i gang med å etablere seg som fikk bo der. Men det er det jo ikke. Det er en gjeng med kunstnere som greier seg helt fint kommersielt selv, som bor sammen i en type beskyttede boliger. Hvor interessant et slik miljø er å ivareta kan diskuteres, sier Sverre Bjernes.

– Bor det ikke noen interessante kunstnere på Ekely altså?

– Ikke som jeg vet om, sier Melgaard.