Byhistorie

Med hjertet i halsen for fedrelandet

Hele 23 Oslo-verksteder, 50–60 menn og én kvinne var involvert i den hemmelige produksjonen av stenguns til Milorg under krigen.

De illegale produsentene av stengun til motstandsbevegelsen opererte i grupper som jobba hver for seg og verken hadde kontakt med hverandre eller Milorg, bortsett fra Bror With, som sto for organiseringa.

Monteringa av våpnene foregikk en stund ved Levahn Mekaniske verksted på Kampen. Men i november 1943 ble verkstedet sprengt i lufta av en motstandsgruppe som opererte uavhengig av Milorg og trodde at bedriftsledelsen var tyskervennlig.

Eksplosjonen skal ha avdekka det hemmelige våpenlageret, sånn at ferdige og halvferdige våpen kom til syne. Men verkstedets direktør lyktes i å avlede de tyske soldatene som ilte til. Han fikk dem sågar til å hjelpe seg med å lesse våpenkassene på bilen så han kunne kjøre dem i sikkerhet.

Ledelsen i London forlangte å få et prøvevåpen før de ville sende ammunisjon og magasiner. I forkant ble våpnene prøveskutt i villakjelleren til direktør Erik Andreas Hiorth på Snarøya. Bror With og kompani fyrte av mot en sandkasse, og en støvsuger med avtrekk via feierluka sugde til seg kruttrøyk og -slam.

Under seansen holdt «en høyst fruktsommelig fru Inger Marie Hiorth» vakt utafor huset. En dag kom hun løpende og ropte at tyske soldater omringa huset. I samme øyeblikk kunne prøveskyterne se «8 par tyske skaftestøvler» gjennom kjellervinduet.

De fikk slengt noen av våpnene inn i feierluka og velta en vedstabel over noen andre på golvet. Men fortsatt lå det mange våpen framme til allmenn beskuelse. Da lyden av trampende støvler nådde verandaen, var de rede til å bruke våpnene mot levende mål, vel vitende om at fienden var overlegne i antall. Men plutselig forsvant lyden, og soldatene med den. Det viste seg seinere at de hadde vært utsatt for en dårlig varsla øvelse.

Det var etter disse hendelsene at monteringa og prøveskytinga ble betrodd bedriften Rapp på Rodeløkka. Ifølge Bror With var lojaliteten og påliteligheten der til å ta og føle på: «Å komme inn i verkstedet der var som å være i kirken!» Kan hende var det verktøymakerne her som på én søndag presterte å sveise sammen 1000 løse deler og få ferdig 50 våpen: «Men saa var det også 8 svette og trette karer som gik hjem til en sen middag».

Sjøl om selve arbeidet foregikk uten større vanskeligheter, tok frykten for å bli avslørt på nervene til de impliserte. Spesielt hver gang tyske soldater marsjerte inn på verkstedet mens det lå halvferdige våpendeler framme. Det skal de hemmelige børsemakerne ha opplevd som «ganske nifst».

En kveld kom også politiet på uanmeldt visitt, og spenninga steig til bristepunktet. Men så viste det seg at det bare var en utett blendingsgardin de hadde reagert på. Verken politiet eller soldatene fatta noen gang mistanke og stilte aldri ubehagelige spørsmål.

Etter den såkalte Aula-brannen ved Universitetet i november 1943 foretok okkupasjonsmakta en rekke ransakelser rundt omkring i byen. Rapp fikk varsel om at det var rassia ved Ringnes bryggeri og frykta at deres verksted var neste på besøkslista.

Det hemmelige lageret under trappa var stappfullt av ferdige og halvferdige sluttstykker. I all hast ble disse pakka ned og lasta ombord i en liten fraktebåt kalt Svein. Våpendelene fikk tjene som ballast mens båten gikk i skytteltrafikk mellom Oslo og Horten. Etter en måneds tid hadde ting roa seg såpass at man turte å gjenoppta våpenproduksjonen.

Alle nordmenn risikerte å bli innkalt til tjeneste som borgervakt for okkupantene. Ingeniør Dørsdal ved Rapps tegnekontor ble utkommandert til å bevokte jernbanelinja og måtte underskrive på at han innesto med sitt liv for at «intet skulle skje» på strekninga han var tildelt. I 1944 inntraff en eksplosjon på linja, og Dørsdal ble sittende i fengsel resten av krigen.

Men da en av Rapps kontordamer måtte tjenestegjøre på borgervaktkontoret, klarte hun med fare for sitt eget liv å fjerne kartotekkorta til de andre av Rapps ansatte. Dermed unngikk flere å bli innkalt.

Transporten av de ferdige våpna var ikke mindre risikabel enn produksjonen. Bror With tok seg sjøl av distribusjonen til de ulike Milorg-gruppene – på sykkel. Det var ikke få ganger han frykta å ha blitt avslørt. En dag han trilla sykkelen oppover den bratte Norabakken ved Bislett med sykkeltaskene fulle av stenguns, kom en tysk soldat løpende etter han. Det viste seg at han bare ville hjelpe til med å dytte.

Oppunder jul i 1944 merka With at han ble skygga. Han kom seg unna ved å stikke inn i et portrom og ut av et annet. Men vel hjemme så han forfølgerne stå utafor dekkleiligheten. Det var ikke annet å gjøre enn å flykte til Sverige. Seinere viste det seg at forfølgelsen ikke skyldtes stengunproduksjonen, men den kunne uansett ha blitt avslørt. Også verksmester Aulie ved Rapp Motoren fant det da tryggest å gå i dekning ei stund.

En kaptein ved navn Oddvar Steen overtok Withs oppgaver. Heller ikke han unngikk ubehageligheter, men med kløkt, flaks og ikke minst frekkhetens nådegave, kom han seg unna.

En dag han kom syklende med bagasjebrettet fullt av stenguns, kjørte han rett inn i en tysk kontrollpost. Steen innså at det var for seint å snu. Han hoppa av sykkelen og lata som han undersøkte dekket sitt mens han diskret åpna ventilen og slapp ut lufta. Så gikk han freidig bort til en tysk soldat og ba han holde sykkelen mens han pumpa opp dekket. Også denne soldaten var av det godtroende, hjelpsomme slaget og gjorde som Steen sa, og vifta han videre etterpå.

Ved en annen kontroll var det bomber tyskerne leita etter. Flere verksteder hadde nylig blitt sprengt av motstandsbevegelsen ved at mystiske pakker var blitt levert av like mystiske personer. Steens pakke, som inneholdt små våpendeler som skulle til et verksted for å bli herda, ble befølt utapå, uten å bli avslørt.

Våpenproduksjonen ved Rapp Motoren var så godt hemmeligholdt at verkstedet så vidt unngikk å bli ramma av sabotasje fra Hjemmefronten. En planlagt aksjon skal ha blitt avverga i siste lita.

At prøvevåpenet skulle bli godkjent i London og ammunisjon og magasiner komme per slep, tok With som en selvfølge. Verre var at sistnevnte ble stjålet ved slepplassen «saa vi maatte spare på krudtet og lave 4000 magasiner selv».

Da Norge ble fritt i mai 1945, hadde det blitt produsert rundt «800 stengun, 4000 magasin, 1500 ladeapparater, 700 haandgranater og 10000 miner og tennere» i Oslo. Og det helt uten at noen personer var blitt tatt. Det var ikke minst Bror Withs fortjeneste. I tillegg til at han også betalte produksjonsutgiftene av egen lomme. (fortsettes)

beate@muriscriptura.no

Kilder: Kagge: Bror With : et sant eventyr : fra rottefella til dromedillen, Line Charlotte With/Bror Withs egen beretning, Halvor E. Røsholm, Beth Salvesen, Rapp hydema A/S: Rapps historie 1907–1982, facebook.com/norgeshjemmefrontmuseum.