Hemmeligheten i Malmøgata

På vårparten 1943 fikk disponenten ved Motoren Rapp i Malmøgata 5 på Rodeløkka, sivilingeniør Knut Sundre, besøk av en kunde med spesielle ønsker. Gjesten viste fram en tegning av «en forholdsvis enkel, men noe eiendommelig maskindel» og spurte om fabrikken kunne framstille 200 sånne for han. Hva delen skulle brukes til, ville han ikke ut med, men han gjorde det klart at produksjonen måtte foregå i ytterste hemmelighet.

Kunden var en studiekamerat av Sundre og tydeligvis en han stolte på, for han sa ja til jobben. Verksmester Aulie ble deretter innvia i planene. Han mente at verktøymaker Karl Olsen var rette mann for oppdraget. Men da Olsen fikk se tegninga av «maskindelen», fastslo han: «Det der er jo sluttstykket til en maskinpistol».

Saken fortsetter under bildet.

I all hemmelighet produserte Motorfabrikken Rapp deler til Stenguns for Hjemmefronten. Foto: Faksimile fra Rapp 75 år

Den mystiske kunden var nemlig oppfinneren Bror With (1900–1985), kjent som Granat-Larsen og våpenansvarlig i Milorg. Han sto også bak produksjon av veiminer og håndgranater, derav kallenavnet. Og den eiendommelige bestillinga omfatta ganske riktig deler til pistoler av typen Stengun.

Sammen pønska de innvidde mennene ut en strategi for ikke å vekke mistanke blant de øvrige ansatte i verkstedet. Våpendelen ble satt i produksjon under dekke av å være koblingsbolt og ble fakturert og betalt på vanlig måte. Tidlig i prosessen så produktet tilforlatelig ut og vakte neppe mistanker. Det var først når det kom så langt som til «fresing av langsgående spor» og «dreining og herding av tennstiften», at gjenstanden begynte å se «noe skummel ut».

Bortsett fra rekylfjæra, som måtte smugles inn fra England, ble de øvrige delene til pistolen produsert i andre verksteder i Oslo. Selve løpet ble tilvirka under navn av kingbolt. Ved dette verkstedet begynte en arbeider å stille spørsmål om hvorfor «smørehullet» måtte bores så nøyaktig. Hvilken forklaring han fikk, vites ikke, men han skal ha utført arbeidet tilfredsstillende og uten at hemmeligheten ble avslørt.

Innsamlinga av de ulike våpendelene ble organisert gjennom flere ledd for å vanskeliggjøre en eventuell sporing. Sammensettinga foregikk til å begynne med i en privat villa. Men da det var vanskelig å utføre arbeidet der rasjonelt og uten å gjøre naboene mistenksomme, ba With om at også monteringa skulle foregå hos Rapp. Og han ble bønnhørt.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Men sammensettinga av våpnene kunne naturlig nok ikke foregå som regulær fabrikasjon og i vanlig arbeidstid. Pålitelige personer ble derfor valgt ut til å utføre arbeidet på nattestid og i helgene.

Under fabrikkens kontortrapp ble det i løpet av ei helg støpt et nytt golv og innreda et lagerrom «som vanskelig kunne finnes». Inngangen var skjult bak en reol som måtte delvis demonteres hver gang. For å kunne slette alle spor etter prosessen i en fei, ble det lagt en skinnegang mellom verktøyrommet og skjulestedet. Ved en eventuell rassia kunne utstyret lempes opp i lastevogna og trilles i sikkerhet.

Til tross for alle sikkerhetstiltaka regna With med at noen av pistolene ville bli beslaglagt eller funnet. For at ikke produksjonslandet skulle bli røpa i så tilfelle, måtte pistolen være så lik originalen som mulig.

Les også: Krigshelten som ble en glemt husmor (+)

For å få riktig farge ble hvert enkelt våpen «blånet» på sterk varme i en steikeovn. Alle våpna fikk britiske serienumre og ble merka med samme «krone» som de britiske. Innvidde øyne kunne likevel skjelne de norskproduserte fra de som kom med «slipp» fra England, ved at det var slått inn to hjørnemerker på bestemte steder. På noen av løpene skal det også ha blitt inngravert POPE, som en tributt til en kjent, amerikansk børsemaker. En hilsen som tyskerne angivelig ikke ville forstå, men som ville få allierte våpeneksperter til å trekke på smilebåndet.

Saken fortsetter under bildet.

Nedgangen til det hemmelige rommet var skjult bak skap og hyller som delvis måtte demonteres hver gang. Foto: Norges Hjemmefrontmuseums arkiver

Også prøveskytinga ble utført hos Rapp. Nærmere bestemt bak en presenning i et lagerrom i kjelleren. Det ble skutt fem skudd mot ei sandkasse, og de hjemmelagde pistolene viste seg å funke «ganske godt», særlig på «normalt hold».

En «lyddemper med en gummiplate i åpningen» sørga etter sigende for at det ute på gata var «praktisk talt umulig å høre noe fra skytingen».

Til alt hell stilte ingen av Rapps uinnvidde arbeidere ubehagelige spørsmål, sjøl om kruttlukta skal ha vært påfallende dagen etter en prøveskyting. Men så var det også en utprega kongetro arbeidsstokk fabrikken hadde. Hver 2. januar klokka 07 innleda de arbeidsdagen og det nye året med å synge kongesangen. (Fortsettes...)

Kilder: Halvor E. Røsholm, Beth Salvesen, Rapp hydema A/S: Rapps historie 1907-1982, facebook.com/norgeshjemmefrontmuseum