Barnas vei ut av arbeidslivet

Skolestyret og Vergerådet i Kristiania var begge bekymret for bruken av barn i arbeid, men var ikke enige om lediggang var roten til alt ondt.

Av Johanne Bergkvist

I 1912 undersøkte Kristiania skolestyre lønnsarbeid blant byens skolebarn. Undersøkelsen omfattet 85 prosent av elevene ved folkeskolen, særskolene, fortsettelsesskolene og de to kommunale middelskolene.

Klasseforstanderne fylte ut et skjema for hver elev. 29 prosent av guttene hadde hatt arbeid i løpet av skoleåret, mot bare tolv prosent av jentene. De fleste guttene var visergutter, mens over halvparten av jentene arbeidet med huslig virksomhet. Bare to prosent av guttene i folkeskolen, og under én prosent av jentene, arbeidet i industrien.

Saken fortsetter under bildet.

Arbeidsstue for barn i Normannsgata 8 på Kampen i 1920. Arbeidsstuene var sosiale tiltak hvor jentene lærte håndarbeid og søm og guttene annet håndverk. I 1912 var bare 12 prosent av jentene under 16 år i lønnet arbeid, mens tjue prosent av guttene var det.  Foto: Anders B. Wilse, Oslo Museum

Arbeidsstue for barn i Normannsgata 8 på Kampen i 1920. Arbeidsstuene var sosiale tiltak hvor jentene lærte håndarbeid og søm og guttene annet håndverk. I 1912 var bare 12 prosent av jentene under 16 år i lønnet arbeid, mens tjue prosent av guttene var det.  Foto: Anders B. Wilse, Oslo Museum

Barnearbeid i industrien hadde blitt regulert allerede i 1892, og med endringer i skoleloven i 1909 ble muligheten til å sysselsette barn enda mer begrenset. Den gjennomsnittlige arbeidstiden var for guttene 4,2 timer og jentene 3,1, men noen arbeidet langt mer.

Målet med undersøkelsen var å finne ut om arbeidet gikk ut over skoleprestasjonene, om barna kom for sent på skolen, forsov seg eller om de klarte å gjøre leksene. Svaret var at jo mer barna jobbet, jo større skade.

Les også: Mødrenes vei ut av fattigkassa

Førti prosent av elevene forsømte leksene, og kravene til dem i timen måtte senkes fordi de var trøtte. En lærer noterte om en 13 år gammel gutt: «Han er ofte saa træt om kvelden sier han, at han ikke orker at læse lekserne. Han pleier da at læse om morgenen før han staar op. Han har bra kundskaper».

Folkeskoleloven krevde at barnas arbeid ikke skulle gå utover skolearbeidet. Likevel var skolestyret i Kristiania redd for å sette hardt mot hardt mot foreldrene. Formann i skolestyret, instrumentmaker og arbeiderpartimann Ole Georg Gjøsteen, skrev i 1919 at han fryktet at det ville føre til et skjevt forhold til hjemmet «som gjerne vil at barnet skal arbeide istedenfor at løpe paa gaten og lære det som stygt er».

Han mente at skolen ikke kunne motsi oppfatningen om at «lediggang er rot til alt ondt», og at et totalforbud mot alt lønnsarbeid for barn ville føre barna til gata og trange, skitne gårdsrom. Istedenfor måtte det komme strengere regler for hva slags arbeid barn fikk gjøre, og en regulering av arbeidstida.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Advokat og formann i Vergerådet, Sigval Jacobsen, sto på den andre siden hardt mot barnearbeid, og avviste at lediggang var roten til alt ondt: «skolen ha aa bruke skoleloven og ingen har lov til aa gaaa utenom den. Det er ingen sak aa skaffe barn arbeidet som passer det. Det er ingen sak for skolen aa undgaa aa komme i et skjevt forhold til hjemmet, dersom skolen bare søker aa komme i forhold til det. Boligspørsmaalet maa løses, men ikke ved barnearbeidet. Og dessverre er nok ikke lediggang roten til alt ondt».

I 1925 gikk Vergerådet hardt ut mot bruk av barn til gatesalg, særlig var det Sanitetskvinnenes salg av maiblomsten som kom i skuddlinjen. På initiativ fra Vergerådet forbød politimesteren i Oslo at barn under 16 solgte lodd og annet. Vergerådet mente barnas salg på kafeer eller gater førte til sedelighetsforbrytelser og tigging.

Les også: Kongen og dronninga av Kværnerdalen

I tillegg hevdet de at barnas tilgang på penger åpnet for tyveri. Slik var det ikke at arbeid tok fra barn fritid eller konsentrasjon for skolearbeidet, som var viktigst i Vergerådets argumentasjon, men at det skitnet til barnas sjel. Sanitetskvinnene på sin side avviste at det hadde vært noen «kedelige oplevelser for de smaa sælgere».

Saken fortsetter under bildet.

Fra 1909 solgte Sanitets­kvinnene lyse­røde og hvite maiblomster til inntekt for friluftsskoler til forebyggende arbeid mot tuberkulose. I 1925 gikk Kristiania verge­råd hardt ut mot at barn solgte maiblomstene, og Oslo politikammer innførte et forbud som igjen ble erklært ugyldig av Justisdepartementet. Foto: Norske Kvinners Sanitetsforening

Fra 1909 solgte Sanitets­kvinnene lyse­røde og hvite maiblomster til inntekt for friluftsskoler til forebyggende arbeid mot tuberkulose. I 1925 gikk Kristiania verge­råd hardt ut mot at barn solgte maiblomstene, og Oslo politikammer innførte et forbud som igjen ble erklært ugyldig av Justisdepartementet. Foto: Norske Kvinners Sanitetsforening

Inntektene fra en kvart million lyserøde og hvite maiblomster skulle gå til Sanitetsforeningens friluftsskoler for å forebygge tuberkulose. Nå måtte Sanitetskvinnene selv ut og selge, og formann Anne Dahl stilte selv på Lapsetorget med en hel vaskeservant full av maiblomster. Fellesutvalget for Norges Barne- og Ungdomsforeninger klaget til Justisdepartementet, som mente Oslopolitiets forbud ikke hadde noen lovhjemmel, og barneselgerne fikk bare etter en måned igjen selge lodd og maiblomster.

Kilder: Kommunens statistiske kontor, Erhversmæssig arbeide blandt skolebarn i Kristiania, 1912, Oslo byarkiv, Vergerådet, Skriv 1900-1948.

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv