Mødrenes vei ut av fattigkassa

Av Johanne Bergkvist

Kristiania morspensjon var den første spiren til stønaden som i dag sikrer livsopphold til enslige med eneomsorg for barn. I 1919 sto kampen om hvilke mødre som var verdige samfunnets støtte.

I januar 1920 innførte Kristiania kommune morstrygd, en inntekt til enslige mødre med problemer med å brødfø ungeflokken. Morspensjonen var den første i sitt slag, og banet vei for morstrygd også i andre kommuner. I europeisk sammenheng var ordningen radikal.

Kravet om en egen støtteordning for mødre ble stilt av Arbeiderpartiet i 1913. Enslige kvinner måtte la barna være hjemme om dagen mens de gikk på jobb. «Mor så knapt ungene sine», skrev Kvinneforeningen på Sagene. Arbeiderpartiets kvinneforeninger argumenterte for at det var urimelig at arbeiderenker ble henvist til fattigvesenet og dermed mistet både verdighet og stemmerett fordi de mottok fattigstøtte:

Les også: Karoline (54) ble nektet å stemme. Hun hadde en stjerne i margen

«komiteens første opgave bør være at løse enker og barn ut av fattigvæsenet. Naar man ser, hvad der ydes en strævsom mor som støtte for at underholde og opdra barnet, og ser hvad moren yder av arbeide og slit – savn paa alt som gjør livet attraaværdig, da finder vi kvinder, at fattigvæsenet med dets stængsler i borgerlige rettigheter, ikke er den instans, hvor enkers nødhjælp skal forvaltes.

Den dybe kjærlighet, som en mor er benaadet med, bør opelskes og ikke kvæles i ubarmhjertige foranstaltninger».

Saken fortsetter under bildet.

Hvilke mødre fortjente samfunnets støtte? Det var den opphetete debatten ved innføringen av morstrygd fra 1. januar 1920. Kvinne og barn på trapp i bygård, ca. 1915. Foto: S. Bienfield/Oslo Museum

Men enkene var ikke alene om å slite. Hva med de separerte, fraskilte og forlatte hustruene eller de ugifte mødrene? Halvparten av alle enslige mødre fikk fattigstøtte, var det da ikke mer verdig med trygd? Tanken var å «frita moren mest mulig for arbeide utenfor hjemmet og gi hende tid og leilighed til at danne et hjem for sine barn og personlig at sørge for disses pleie og opdragelse».

Inspirert av arbeidet med en kommunal alderspensjon, satte bystyret i 1918 ned en egen komité som skulle utarbeide forslag til en egen enkepensjonsordning. Morspensjonskomiteen gikk raskt ut over det snevre mandatet, men ikke uten motsetninger.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Alle var enige om at enker med barn burde få morspensjon. Venstre og Arbeiderpartiet sto sammen om at skilte og separerte kvinner måtte sidestilles med enkene. De ugifte mødrene derimot skapte opphetet debatt.

Den mest radikale fløyen gikk inn for at alle grupper fattige mødre skulle ut av fattigvesenet og inn under en kommunal pensjonsordning, mens den borgerlige siden ønsket å skille mellom mødrene. Bak lå uenighet om hvem som skulle regnes som verdige og hvor grensa for offentlig ansvar skulle gå. «Selv om den ugifte mor faa 2-3-4 barn blir der ikke tale om etablering av noget hjem, og hun vil heller ikke bli nogen virkelig mor for sit barn» sa en representant fra Høyre.

Til tross for uenighetene ble det vedtatt en morspensjon for alle grupper av mødre. Flertallet i komiteen slo fast at de ugifte mødrene måtte tas med «av hensyn til den store samfundsmæssige betydning det har at skaffe saa mange som mulig av de barn som er født udenfor egteskap et godt hjem og en mors opdragelse». Saken ble enstemmig vedtatt i bystyret og Kristiania kommunale pensjonsinnretning gjaldt fra 1. januar 1920.

Les også: Bystyrets første kvinner

Kriteriene for å få pensjon var strenge, og det var kun et minimumsbeløp som ble gitt. Det skulle føres kontroll med at pensjonen ble hensiktsmessig brukt, at mødrene levde ordentlige liv og at hjemmene ikke ble forsømt. Kvinnelige assistenter skulle holde oppsyn med pensjonsmottakerne. De ansatte i morspensjonen kunne gripe inn overfor det de mente var dårlige mødre, og om nødvendig frata dem både barn og trygd.

Barnehjemmene Breidablikk og Fagerholt i Hakadal ble opprettet i forbindelse med innføringen av morspensjonen. Men de ansatte kunne også bidra med barnepass og stell hvis mor ble syk eller trengte avlastning. Men det er vel likevel ikke sikkert at holdningen til pensjonsmottagerne alltid var like forståelsesfull.

Kilder: Cecilie Lintoft, «Kristiania morspensjon – Norges første kommunale morstrygd», Tobias 2019, Anne-Lise Seip og Hilde Ibsen. «Morsøkonomi, familieøkonomi og samfunnsøkonomi». Barnetrygden i historisk perspektiv, Historisk tidsskrift 4/1989

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv