Norge forsøkte i hemmelighet å stanse krigen i Libya

Nå forteller en av diplomatene som deltok i de hemmelige fredssamtalene, den utrolige historien om hvordan Norge og daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) først forsøkte å hindre, deretter få en slutt på Natos bombing av Libya.

Tidligere Nupi-forsker og statssekretær Henrik Thune gir i boka «Strengt fortrolig – hvordan Norge forsøkte å stanse krigen i Libya» et unikt innblikk i det norske fredsdiplomatiet, hvordan det ble sabotert av Frankrike og Storbritannia og hvordan USAs daværende president Barack Obama avviste det som kunne ha blitt en fredsløsning.

Tolv år og titusenvis av drepte senere er Libya fortsatt et land preget av kaos og anarki der to rivaliserende regjeringer, utallige militsgrupper, leiesoldater og utenlandske aktører kjemper om makt og oljeressurser.

Diktatorenes døtre

Det norske fredsdiplomatiet begynte med en henvendelse fra to kvinner, begge døtre av mektige diktatorer, den ene i Libya og den andre i Irak.

Raghad Hussein visste hvor ille det kunne gå. Irak ble invadert av en USA-ledet styrke i 2003, og faren Saddam Hussein ble henrettet. Fra å være Vestens nære allierte på 1980-tallet, falt den irakiske diktatoren i unåde.

Nå risikerte Aishas Gaddafis far Muammar Gaddafi å lide samme skjebne, og de to kvinnene var enige om at noe måtte gjøres. Raghad kjente en mann som i flere år hadde hatt kontakt med norske diplomater.

Mannen, som Thune har anonymisert i boken, skulle komme til å spille en helt sentral rolle i diplomatiet som fulgte.

[ FN-granskere mener migranter i Libya er utsatt for forbrytelser mot menneskeheten ]

Invitasjon

To dager etter at de to kvinnene snakket sammen, kom henvendelsen til Norge via journalisten og forfatteren Henrik Hovland. Han hadde i flere år jobbet som uavhengig konsulent for Utenriksdepartementets seksjon for fred og forsoning.

Avdelingen ble ledet av nå avdøde Tomas Stangeland. Få andre enn ekspedisjonssjef Geir O. Pedersen, utenriksminister Jonas Gahr Støre og hans stabssjef Kjersti Andersen visste hvilke fredsprosesser Norge var involvert i.

Thune jobbet selv i Støres sekretariat med ansvar for diplomatiske initiativ i Midtøsten. Han skulle sammen med den erfarne diplomaten Jon Hansen-Bauer komme til å spille en sentral rolle de neste ukene og månedene.

Det samme skulle den anonyme kontakten som på vegne av Gaddafi-familien inviterte norske diplomater til Tripoli for å møte diktatorens eldste sønn og arvtaker Saif al-Islam Gaddafi.

[ Flyktninger og migranter tvinges til sex for å få mat i Libya ]

Falt i unåde

Da den arabiske våren kom til Libya i 2011, valgte Gaddafi ikke uventet å bruke militærmakt mot demokratiforkjempere som demonstrerte i byen Benghazi.

Diktatoren, som Vesten regnet som en viktig alliert i kampen mot al-Qaida, falt med sin hatske og truende retorikk raskt i unåde hos tidligere venner i Paris, London og Washington. Kravet om vestlig militærintervensjon vokste.

Det samme gjorde det væpnede opprøret mot den libyske lederen, tydelig oppmuntret av Frankrikes president Nicolas Sarkozy. Han hadde alt innledet samtaler med opprørerne om framtidig økonomisk samarbeid og hadde også sendt flylaster med utstyr til Benghazi.

I et forsøk på å hindre full krig, takket Støre ja til invitasjonen fra Tripoli. Utenriksministeren sendte Thune, Hansen-Bauer og Hovland for å møte Gaddafis eldste sønn.

Møtte sønnen

Etter to dagers venting på et hotell i den libyske hovedstaden, mens opprørerne rykket stadig nærmere, fant møtet med Saif al-Islam sted. Thune noterte hva som ble sagt.

– Vi forstår ikke hvorfor USA og Europa ønsker å alliere seg med radikale religiøse grupper. Libya kommer til å gå i oppløsning, sa Saif al-Islam.

Det var en spådom som skulle gå i oppfyllelse.

Samtidig med at de norske utsendingene manet til våpenhvile, dialog og forhandlinger, viste en TV-skjerm på veggen i rommet der de satt at FNs sikkerhetsråd vedtok å opprette en flyforbudssone over Libya.

Dette kom som en stor overraskelse på Gaddafis sønn, ettersom landets FN-ambassadør Abdel Rahman Shalgham gjentatte ganger hadde forsikret om at FN ikke ville åpne for bruk av militærmakt. Det ledelsen i Tripoli ikke visste, var at ambassadøren hadde meldt overgang til opprørerne og førte dem bak lyset.

– Dagen etter, den 19. mars 2011, trettiåtte timer etter at vi satt sammen med Saif al-Islam, gikk Norge til krig, konstaterer Thune i boken.

[ Diktatorsønnen som vil vinne makta i Libya ]

Gode utsikter

24. mars ble den første av 588 norske bomber sluppet over Libya, men Støre avblåste ikke fredsdiplomatiet. Dagen etter sendte Gaddafis sønn sin stabssjef Mohamed Ismail til Oslo for å be om norsk hjelp til å forhandle fram en våpenhvile.

Støre snakket selv med utsendingen og takket også ja da Ismail spurte om han ville snakke med Gaddafis sønn på telefon, forteller Thune.

En drøy uke senere etablerte de norske diplomatene også kontakt med opprørernes nasjonale overgangsråd (TNC).

To av lederne, Ali Zidan og Mansour Nasr kom til Oslo, og Thune forteller i boken om det møysommelige arbeidet med å lirke partene nærmere hverandre. Utkast til avtaler ble sendt fram og tilbake, og Støre holdt USAs utenriksminister Hillary Clinton løpende orientert.

I slutten av april var begge de to delegasjonene på plass i Oslo, og utsiktene til en våpenhvile var ifølge Thune gode.

– I løpet av denne første dagen ble det klart at hovedpunktene for en avtale kunne godtas fra begge sider. De var enige om rammen for en våpenhvile og nødvendige skritt for å bygge litt bedre tillit, forteller han.

[ Ti år siden Libya-krigen: Bombene som falt forandret landet - fortsatt er det kaos ]

Nei fra Obama

Noen uker senere sendte Clinton i all hemmelighet sin øverste diplomat for Midtøsten og Nord-Afrika, Jeffrey D. Feltman, til Tunisia for å møte representanter for Gaddafi-regimet og diskutere det norske forslaget til våpenhvile og fredsløsning.

Kvelden før møtet i Tunis, ble imidlertid Thune vitne til at Feltman mottok en nedslående beskjed fra Det hvite hus. Beskjeden fra Obama-administrasjonen var kort og godt at USA ikke ønsket å forhandle. For Libya fikk det dramatiske følger.

– Landet bare løste seg opp. Hele statsdannelsen kollapset ned til sine minste bestanddeler. Alliansene mellom stammene opphørte. Politiet og hæren av leiesoldater deserterte eller ble til militser, konstaterer Thune i boka.

Eldgamle byer ble til enklaver og løsrevne bystater, og oljeinstallasjoner og kraftverk ble sprengt. Fengslene ble tømt, matproduksjon stoppet opp og volden eksploderte.

– Den sommeren i 2011 forsvant Libya. Det finnes ikke andre måter å si det på, skriver Thune.

[ Ti år siden Libya-bombing: - For den jevne libyer var det bedre under Gaddafi ]