Libya ble kastet ut i kaos etter at opprørere med luftstøtte fra Norge og andre Nato-land i 2011 styrtet Muammar Gaddafis regime. For ti år siden denne uka dro Norge på det første toktet og slapp de første bombene over Libya. Totalt endte Norge med å bombe Libya nesten 600 ganger i de sju månedene Natos militærintervensjon varte.
Hele operasjonen har seinere måttet tåle kritikk, og militsgrupper har siden den gang kjempet om makta i landet.
Libya ville sett helt annerledes ut i dag hvis ikke bombene hadde falt, sier historieprofessor og Libya-ekspert Knut S. Vikør ved Universitetet i Bergen (UiB). Borgerkrig og anarki var ikke bare et resultat av bombene, for krigen var allerede der. Men uten intervensjonen kan man anta at Gaddafi i mars 2011 hadde klart å vinne over opprørsbevegelsen, sier Vikør.
– Resultatet av Nato-intervensjonen var at opprørerne vant og Gaddafi tapte. Det la grunnlaget for alt som kom etterpå, men Nato hadde ingen tilstedeværelse i Libya etter at Gaddafi hadde falt.
– Slik sett har politikken og samfunnslivet beveget seg videre fra det som skjedde, fortsetter han.
[ Libya-krigen 10 år etter: – Vi så ikke konsekvensene, sier Espen Barth Eide ]
Har et håp
Forrige uke ble det tatt et steg mot å få en slutt på situasjonen da en ny overgangsregjering ble tatt i ed. Men situasjonen er skjør og en stor og viktig utfordring for den nye regjeringa er å unngå at krigen blusser opp igjen.
Vikør sier dagens Libya fortsatt er sterkt preget av konflikten i 2011. På sikt har han likevel et håp om bedre tider for landet.
– Grunnleggende sett er libyere ganske like, det er ikke de store etniske og språklige forskjellene. Det er noen minoriteter, men det er ikke der konflikten står. De har en felles interesse av at oljen skal flyte, for det er der de får inntektene sine fra. Det krever fred, og på sikt bør Libya kunne være i stand til å heve seg og kanskje igjen bli et forent land. Men vi snakker tiår her, sier Vikør til Dagsavisen.
To regjeringer
Utfordringene står i kø for den nye overgangsregjeringen, deriblant et manglende statsapparat sentralt og relativt svak økonomi. Det blir fortsatt pumpet olje, men i mindre grad enn det er muligheter for, sier Vikør. Rundt 60 prosent av Libyas inntekter under Gaddafi kom fra olje, ifølge NTB.
Sikkerhetssituasjonen generelt er et problem, og partene er mange etter årevis med konflikter rundt omkring i landet. Vikør sier det ikke er enkelt å si hvem alle gruppene er, fordi det skifter hele tida. I tillegg til hundrevis, kanskje tusenvis, av lokale militsgrupper som oppsto under krigen, knivet to militsallianser om makta etter at borgerkrigen var over.
I 2014 delte nasjonalforsamlingen seg i to. Flertallet, som nettopp hadde vunnet et valg, reiste østover. Mindretallet ble sittende igjen i vest.
– Det var egentlig to regjeringer, øst mot vest. De har vært i konflikt siden den gang, sier Vikør.
De som satt i øst fikk støtte av opprørsgeneralen Khalifa Haftar og hans LNA-milits. Mye av konflikten i Libya de siste årene har dreid seg om nettopp Haftar, og hvilken rolle han og de militære gruppene hans skal få i det nye Libya.
[ – Han er ikke sterk nok til å bli en «ny Gaddafi» ]
Internasjonale støttespillere
Som ledd i en FN-støttet fredsprosess ble det i februar 2016 oppnevnt en regjering med base i Tripoli i vest.
I tillegg til de lokale partene har også flere utenlandske makter blandet seg inn. Tyrkia har støttet den internasjonalt anerkjente regjeringen i Tripoli, mens Haftar støttes av Egypt, De forente arabiske emirater, Saudi-Arabia og Jordan, ifølge FN. LNA-militsen har også tusenvis av utenlandske leiesoldater i rekkene sine, skriver NTB. Konflikten har blitt mer og mer internasjonal, sier Knut S. Vikør.
Nå er en ny statsminister på plass, og inntil videre har alle partene godkjent ham. Det store spørsmålet framover er om det vil føre til en varig løsning, sier Vikør, eller om det bare vil være en ny løsning på papiret. Ingen av de problemene som lå bak splittelsen i 2014 er løst, fortsetter han.
– Det er nok en viss krigstrøtthet på begge sider. Selv om begge parter får støtte utenfra, vil mange i Libya ikke ha de utenlandske styrkene der. Begge kan benytte anledningen, men jeg er vel av den mer kritiske sorten så lenge ingen har sagt fra om Haftar og hvilken rolle han skal ha, sier Vikør.
[ Libya er blitt en slagmark for verdens mektigste stater ]
Ti år med kaos
Historien om Libya de siste ti årene har vært at det har vært ti tapte år, sa seniorforsker Morten Bøås ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) til Dagsavisen tidligere denne uka. Men nå er det i beste fall en tynn mulighet til å forme noe som kan ligne på en ny begynnelse, fortsatte han.
– Det har vært ti år med kaos, vold og videre ødeleggelse av det som var igjen av staten etter bombingen. Nå kan det se ut som en ny overgangsregjering kan berede grunnen for en bedre utvikling. Dette skjer etter at de to hovedpartene begge er militært sjakk matt, for ingen av dem klarer å slå hverandre, sa Bøås.
Lignende har vært prøvd før, og Bøås sier det er ingen garanti for at partene ikke kan ty til våpen igjen. De mange interessene gjør det også vanskelig, sa han.
Mange stiller spørsmålet om libyerne har fått det bedre etter Gaddafis fall. Den jevne libyer var tryggere og hadde det bedre rent materielt under Gaddafi, ifølge Bøås.
[ FN: På grensa til tortur i Libya ]
Valg venter
Etter planen skal det holdes valg i Libya i desember, men flere militsgrupper kan potensielt gå inn for å sabotere.
– De har fra nå til desember på å skaffe såpass ro og orden i landet at det kan gjennomføres et valg. Hvis ikke kan det ende med valg i noen byer, og ikke i andre, sier Knut S. Vikør.
Mangel på partier og klare politiske kandidater har vært en utfordring før, og landsby- og stammeledere har tidligere dominert valg. Det samme ligger an til å være en utfordring i år, så det kan bli litt tilfeldig hvem som stemmer, tror Vikør.
– Det skal en del forhandlinger til for å kunne holde valg igjen. Det avhenger av hvordan de egentlige makthaverne, militsene, reagerer på dette og utviklingen, og om de vil gå i forhandlinger og allianser.
---
Fakta om NATOs intervensjon i Libya
- I februar 2011 brøt det ut opprør mot Libyas mangeårige leder Muammar al-Gaddafi.
- Noen uker senere vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon som etablerte en flyforbudssone over Libya og åpnet for bruk av «alle nødvendige midler» for å beskytte sivile.
- Fly fra NATO gikk få dager senere til angrep mot libyske regjeringsstyrker, som var på vei til opprørshovedstaden Benghazi.
- USAs Afrika-kommando hadde først kommando over operasjonen, men NATO overtok.
- NATO-fly gjennomførte de neste månedene nærmere 25.000 angrep mot regjeringsstyrker og infrastruktur i Libya.
- Norge deltok i operasjonen med seks kampfly, som slapp nær 600 bomber mot ulike mål i Libya.
(Kilde: NTB)
---
