Verden

Diktatorsønnen som vil vinne makta i Libya

Faren hans ble drept av opprørere etter at Nato-land bombet dem til makta i Libya. Nå vil sønnen til Muammar Gaddafi bli landets neste president. Spørsmålet er om han får sjansen.

Nylig registrerte Saif al-Islam, en av sønnene til Muammar al-Gaddafi, seg som kandidat i presidentvalget i Libya. Valget skal etter planen holdes 24. desember. At 49 år gamle Saif vil bli Libyas neste president, har fått stor internasjonal medieomtale.

Det politiske klimaet i Libya gikk fra «hett til eksplosivt» tvitret Claudia Gazzini, senioranalytiker i tankesmia International Crisis Group.

– Det er ingen tvil om at Gaddafi-navnet er omstridt i Libya og. Men det er mulig at dette nå, så mange år etter, får større oppmerksomhet internasjonalt enn i Libya, sier Libya-ekspert Morten Bøås ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) til Dagsavisen.

Få dager etter at Saif al-Islam, som ofte bare omtales som Saif, registrerte seg som presidentkandidat, slo imidlertid Libyas valgkommisjon fast at han ikke får stille til valg. Bøås er ikke helt sikker på om Saif kommer til å forbli utestengt, og sier saken er påklagd.

Saif al-Islam, til venstre, sønnen til Muammar Gaddafi, registrerte seg tidligere i november som kandidat i det libyske presidentvalget.

Faren til Saif styrte Libya med hard hånd i 42 år fram til han i 2011 ble drept. Kaos og anarki har preget Libya siden, med militsgrupper som kniver om makt og rivaliserende regjeringer i øst og vest.

– For den jevne libyer har det vært ti tapte år. De hadde det godt og økonomisk behagelige liv, og sosial trygghet for dem som ikke mukket mot Gaddafi-regimet. Hva har de fått? spør Bøås, og svarer:

– Kanskje fikk de en kort stund frihet til å si hva de ville, men så havnet de midt oppi en fraksjonsartet kaotisk borgerkrig som de fleste har lidd under. Nå er det ikke lenger etterretningstjenesten som slår deg i hodet hvis du sier noe de ikke liker, men du risikerer henrettelse av folk med våpen hvis du snakker ut mot dem.

Krig og konflikt

Under Gaddafi-regimet var Libya Afrikas rikeste land og skole- og helsevesenet var godt utbygd. Landet var stabilt, men Gaddafi var ikke ukontroversiell. Han var lenge utstøtt internasjonalt og var ofte krass i retorikken overfor Vesten. Etter hvert endret han linja noe, og møtte flere europeiske statsledere opp gjennom årene. I 1999 opphevet FN sanksjonene mot landet.

Gaddafi hadde tette bånd til flere autoritære afrikanske ledere, samtidig som han støttet opprørsbevegelser og frigjøringsbevegelser, som sørafrikanske ANC.

Libyas leder Muammar Gaddafi, til venstre, møtte Italias statsminister Silvio Berlusconi under en middag på G8-møtet i L'Aquila i Italia i 2009.

I 2011 gjorde libyere opprør mot diktatoren. I mars det året etablerte FNs sikkerhetsråd en flyforbudssone over Libya, og åpnet samtidig for bruk av «alle nødvendige midler» for å beskytte sivile. Samme måned dro Norge på det første toktet og slapp de første bombene over Libya. Totalt bombet Norge Libya nesten 600 ganger i de sju månedene Natos militærintervensjon varte.

Bakgrunnen for det som skjedde i 2011, var påstander om at Gaddafi-regimet planla et folkemord på innbyggerne i Libyas nest største by Benghazi, for å slå ned protester og knuse opprørerne der. En britisk granskingsrapport har siden konkludert med at påstandene var basert på «en ufullstendig forståelse av bevis», skriver NTB.

Gaddafi og tre av sønnene hans ble drept i 2011. Nøyaktig hvordan diktatoren selv døde, er fortsatt uklart. Men en mobilvideo viser hvordan han ble halt ut av et dreneringsrør på en byggeplass, og at opprørere gikk løs på ham.

En opprørssoldat inspiserer rørene der diktatoren Muammar Gaddafi skal ha blitt funnet i 2011.

Luksusvillaer og klær

I tida etter at Gaddafi-familien flyktet, tok opprørere seg inn i familiens villaer i Libya, men også i utlandet. Bilder fra innsiden av eiendommene gikk sin seiersgang i mediene. Gullbelagt bestikk, champagneglass i krystall, dyre klær og sko fra kjente merker var alt som sto igjen i luksuseiendommene til Gaddafis barn ved kysten vest for Tripoli, skrev nyhetsbyrået Reuters i 2011.

Opprørere inne i huset til Muammar Gaddafis datter Aisha. Havfrue-sofaen har Aisha Gaddafis ansikt.

– Se her, hvor tror du Libyas rikdom har tatt veien? Gaddafi-familien eide Libya, sa 47 år gamle Najib Kabet til Reuters i 2011.

Han var en av opprørerne som tok seg inn i en av de forlatte villaene Gaddafi eide utenfor hovedstaden Tripoli i august 2011. Gaddafis sønner, familiene deres, venner og eliten som styrte landet var de eneste som nøt godt av Libyas rikdom, sa en annen opprører.

Gaddafi-familien og libyske myndigheter eide også flere andre eiendommer verden rundt, skrev amerikanske CNBC i 2011. Deriblant en millionvilla i London som skal ha tilhørt Saif al-Islam.

– Ja, Gaddafi levde i luksus. Den jevne libyer levde også ganske gode liv, i alle fall i byene, sier Bøås ved NUPI.

Aktivister okkuperte i 2011 et hus som skal ha tilhørt Saif al-Islam i London.

Et av spørsmålene er hva Gaddafi-familiens tidligere luksusliv vil ha å si for kandidaturet til Saif, hvis han får stille til valg. Motstanderne vil bruke det mot ham for alt det er verdt, sier Bøås. Da gjenstår det å se om det vil veie tyngre enn minnene om hvordan livet var under Gaddafis regime. Det vil være rart om det ikke har utviklet seg en viss nostalgi, ifølge NUPI-forskeren.

– Rett etterpå var det jubel for diktatorens død og Gaddafi-navnet var ganske forhatt. Nå kan det hende at navnet ikke minner folk om diktatur, men om det de hadde, sier han.

Mye vil være avhengig av hvordan Saif al-Islam velger å framstille det siste tiåret, og om han vil opptre forsonende eller konfronterende, sa Mary Fitzgerald ved Middle East Institute i Washington til The Washington Post tidligere i november.

Fanget og dømt til døden

Ti år etter at Gaddafi ble drept, står altså Saif klar til å overta makta. Han er utdannet fra prestisjeuniversitetet London School of Economics og var tidligere en forkjemper for politiske reformer i hjemlandet. Han ble av mange sett på som farens mest sannsynlige arvtaker, og gikk hardt ut mot revolusjonen i hjemlandet.

I juni 2011 utstedte Den internasjonale straffedomstolen en arrestordre på Saif, som da ble omtalt som de facto statsminister i Libya. Han er etterlyst for forbrytelser mot menneskeheten. Samme år ble han tatt til fange i hjemlandet og dømt til døden. I 2017 ble han løslatt av militsgruppa som holdt ham fanget.

Saifs tidligere domfellelser er forklaringen bak at valgkommisjonen nå nekter 49-åringen å stille til valg. Gaddafis sønn er en av totalt 25 kandidater som av ulike grunner har blitt diskvalifisert fra å stille.

Flere av Saifs støttespillere har gått ut mot utestengelsen, men eksperter tror ikke at den vil føre til enda mer ustabilitet i Libya, skriver Financial Times. Til avisa sier Gazzini i International Crisis Group at hun ikke tror at tilhengerne hans er klare til å ta til våpnene, men heller vil støtte andre kandidater.

Samtidig som at Bøås ved NUPI er usikker på om Saif forblir utestengt, trekker han fram at det er flere andre omstridte kandidater som enn så lenge ser ut til å få stille. Blant dem er opprørsgeneralen Khalifa Haftar, statsminister Abdel Hamid Dabaiba og tidligere Interpol-ettersøkte Bashir Saleh. Mye kan skje fram mot valgdagen, tror Bøås.

Hvis Saif ikke får stille, vil det som skjer gi en pekepinn på hvor sterkt han står, ifølge Libya-eksperten. Hvis flere av de andre omstridte kandidatene også blir utestengt, tror han valg som en vei mot en løsning på Libyas problemer, er død før det finner sted

Opprørsgeneralen som vil bli president

Allerede i flere år har det vært åpenbart at opprørsgeneralen Khalifa Haftar har store ambisjoner og ønsker å bli president, sa Midtøsten-ekspert og historieprofessor Knut S. Vikør ved Universitetet i Bergen (UiB) til Dagsavisen i 2019.

– Det er det han jobber for. Han vil forene Libya, med seg selv som redningsmann, sa Vikør.

Opprørsgeneralen Khalifa Haftar snakker til mediene etter å ha meldt seg som presidentkandidat.

Haftar og hans LNA-milits innledet i 2019 en militæroffensiv mot hovedstaden. Den tok først slutt i 2020, og Bøås ved NUPI tror at mange i Tripoli-området ikke har glemt bombingen og angrepene under offensiven.

Han mener Haftars sjanser i valget er avhengig av to ting. Den første er at han må ha støtte fra velgerne i «sin» region, området rundt storbyen Benghazi i Kyrenaika-regionen. Men han må også få med seg noen velgere utenfor dette området. Hvis alle kandidatene kun hanker inn stemmer fra sine egne fraksjoner, kan det ende med en fastlåst situasjon.

– Det kan slå inn at noen tenker som så at «jeg liker han ikke, men det er kanskje best å stemme på han, hvis ikke starter han bare krigen om igjen, sier Bøås.

Migranter og militser

Datoen for presidentvalget er satt til 24. desember, men flere eksperter er usikre på om det faktisk kommer til å holdes den dagen. Opptakten har vært preget av krangling og usikkerhet rundt gjennomføringen.

Etter flere år med krig og uro har det internasjonale samfunnet gått inn med støtte til valget i håp om at det vil sikre stabilitet i Libya framover. Men timingen er sensitiv, sier Hanan Salah i Human Rights Watch til The Washington Post. Mange av de gamle konfliktlinjene i landet har ikke forsvunnet.

Uavhengig av hvem som til slutt går seirende ut av det kommende valget, venter enorme utfordringer. Mange libyere lever fra hånd til munn, og militsgrupper har i flere år kjempet om makt og landområder. Mektige land, både fra Europa og Midtøsten, har blandet seg inn i konflikten. Russland, Egypt og Frankrike har støttet Haftar. På den andre sida har USA, Tyrkia og De forente arabiske emirater stått.

I kaoset etter 2011 ble Libya med årene avreisepunktet til tusenvis av flyktninger og migranter som prøver å ta seg sjøveien til Europa. Flere tusen mennesker har mistet livet eller er savnet i forsøket. Vestlige land, som Italia og Frankrike, har blandet seg inn i Libya og forsøkt å stagge strømmen av migranter. Det har også kommet en rekke avsløringer om forholdene for migranter og flyktninger som holdes i leire i Libya. Flere av leirene drives i realiteten av militsgrupper som anklages for voldtekter, overgrep og tortur.

Selv om NUPI-forsker Bøås omtaler de siste ti årene som «ti tapte år» for Libya, har han likevel tro på at valget kan føre til endring.

– De har prøvd med valg før i Libya. Det har ikke løst noen verdens ting. Men det er en mulighet her, for flere av de sterkeste partene og fraksjonene deres ser ut til å være villige til å prøve valg som en nøkkel til løsning, nok en gang, sier han.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Nyeste fra Dagsavisen.no: