Advarsler fra Bosnia-krigen til Ukraina

Bilder av døde sivile i Kyiv-forstaden Butsja og historier fra overlevende er møtt med sjokk og fordømmelse verden over, og flere har tatt til orde for at Russland må etterforskes for mulige krigsforbrytelser. Det som skjer i Ukraina minner flere om en annen blodig krig på europeisk jord; krigen på Balkan og rettsoppgjøret mot flere av de ansvarlige i tida etter.

Det skjer samtidig med at det i april i år er 30 år siden Bosnia-krigen brøt ut. I løpet av de tre årene krigen varte ble rundt 100.000 mennesker drept, mange av dem sivile. 30 år etter har landet på ingen måte greid å reise seg igjen.

– Status for Bosnia nå er ganske begredelig. Det er en stat som har mislyktes, sier forsker Jørn Holm-Hansen ved OsloMet til Dagsavisen.

[ Døde funnet i gatene: – Dette er krigens sanne ansikt ]

Økonomi og korrupsjon

Bakteppet for krigen var oppløsningen av Jugoslavia på begynnelsen av 1990-tallet. I 1992 erklærte Bosnia-Hercegovina seg som en uavhengig multietnisk stat etter en folkeavstemning. Kort tid seinere gikk serbiske nasjonalister til angrep på den muslimske og kroatiske befolkningen i landet. Målet var å løsrive en stor del av Bosnia-Hercegovina og integrere området i Serbia. Krigen ble avsluttet i november 1995 med signeringen av Dayton-avtalen i USA.

Ennå preger etniske spørsmål landet, og det politiske systemet er blant verdens mest kompliserte. Bosnia-Hercegovina har tre såkalte konstituerende folkeslag: bosniske muslimer (bosnjaker), serbere og kroater.

– Bosnia har ikke klart å reise seg etter krigen og oppløsningen av Jugoslavia. De har en elendig økonomi, skyhøy korrupsjon og politikere som i liten grad tar ansvar, sier Jørn Holm-Hansen.

Dagens Bosnia består av Republika Srpska, den serbiske delen av landet, og Føderasjonen Bosnia-Hercegovina, hvor det er flest bosniere og kroater. I tillegg er et distrikt i nord en egen administrativ enhet.

– Etter Dayton-avtalen ble Bosnia en føderal stat med utgangspunkt i de tre etnisitetene. Hele ordningen som ble etablert i Dayton, har frosset fast og styrket ideen om at det er den etniske tilhørigheten som gjelder, sier Holm-Hansen.

Et eksempel er måten presidenten velges på. Hver av de tre folkegruppene har en representant i presidentskapet, og man stemmer bare på kandidaten fra «sin» gruppe. Det betyr at flere tenker at de kun er valgt inn for å representere sine egne, ikke hele befolkningen, ifølge Bosnia-kjenneren.

Holm-Hansen mener at en del av Bosnias problemer i dag skyldes at de ble et bistandsland. I 1995 ble det etablert en såkalt høyrepresentant for Bosnia-Hercegovina. Representanten er det internasjonale samfunnets utsending til landet, og har ansvar for å overvåke hvordan det går med Dayton-avtalen.

Høyrepresentanten har kunnet løse noen fastlåste konflikter som har bunnet i at de etniske gruppene står låst opp mot hverandre, men det har også gitt politikerne mulighet til ansvarsfraskrivelse, sier Holm-Hansen. Etter Bosnia-krigen var han med på å evaluere flere deler av det norske bistandsarbeidet i landet.

[ Han overlevde Srebrenica: – Gi Ukraina angrepsvåpen ]

– Folk vil ikke ha mer krig

Holm-Hansen sier at bortsett fra at man har klart å hindre en ny krig, så kan han ikke se noe punkt der Bosnia har vært en suksess. Han har over flere år reist mye rundt og snakket med folk overalt i landet. Han sitter igjen med to klare inntrykk:

– Det første er at folk ikke vil ha mer krig. Selv folk som er ganske nasjonalistiske er ikke tilhengere av det. Det andre er at forbausende mange synes det greit å ikke ha noe å gjøre med de andre etniske gruppene. De vil leve ved siden av, men ikke egentlig sammen med dem. De er ikke nødvendigvis hatet, men det er noe de bare ikke forholder seg til.

For å forklare de etniske spenningene kan man se tilbake lenge før Bosnia-krigen da Bosnia-Hercegovina var en del av det tidligere Jugoslavia.

Den jugoslaviske staten som eksisterte fra slutten av andre verdenskrig og fram til den ble oppløst i 1992, het Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. Den ble delt inn i etniske republikker, og ble ledet av Josef Broz Tito fram til han døde i 1980. Han hadde siden 1945 bygd opp Jugoslavia som en føderal sosialistisk republikk basert på en maktbalanse mellom folkegruppene.

Det skulle være en felles jugoslavisk identitet, men også en etnisk identitet knyttet til de ulike republikkene og autonome provinsene som var innlemmet i staten. Jugoslavia besto da av Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Nord-Makedonia, Montenegro, Serbia og Slovenia. Innenfor Serbias grenser ble det etablert to autonome provinser: Vojvodina og Kosovo og Metohija.

– Da Jugoslavia gikk i oppløsning tidlig på 1990-tallet ble det beinhard rivalisering om makten over de ulike delene av landet. Da grep ulike politikere og militære til etnisitet for å få med seg folk. Og det ble krig, sier Holm-Hansen.

[ Gamle traumer kan forklare russiske krigsholdninger ]

Oppløsning og krig

Nye politiske regimer ble innført og flere land prøvde å bli mer demokratiske utover 1990-tallet. Etter folkeavstemningen om uavhengighet for Bosnia-Hercegovina ble det et spørsmål om hvem som skulle styre, og de tre folkegruppene ble satt opp mot hverandre. Krigen brøt ut, og i april startet beleiringen av Sarajevo.

De neste 46 månedene var rundt 350.000 innbyggere fanget i byen, som ble både bombardert og beskutt. Serbiske snikskyttere var plassert rundt byen, og det var dårlig tilgang på elektrisitet, mat, vann og medisiner. Rundt 11.000 mennesker ble drept i løpet beleiringa, rundt 1.000 av dem barn.

Da Sarajevos innbyggere i begynnelsen av april markerte at det var 30 år siden beleiringen startet, ble det trukket paralleller til det mange ukrainere nå går gjennom.

– Verden så oss lide, og nå ser vi bare på at ukrainerne lider, og det er ingenting vi kan gjøre for å hjelpe dem. Det er en veldig rar og vanskelig følelse, sier den 52 år gamle barneskolelæreren Arijana Djidelija til nyhetsbyrået AP.

Også Srebrenica-massakren har fått ny oppmerksomhet etter at bildene fra Butsja i Ukraina ble kjent.

Over noen dager i juli 1995 massakrerte bosnisk-serbiske styrker nær 8.000 bosnisk-muslimske gutter og menn etter å ha inntatt Srebrenica. Byen hadde på begynnelsen av 1990-tallet 75 prosent muslimer og 23 prosent serbiske innbyggere. Under krigen ble den erklært som sikker sone av FN, men den ble likevel offer for en bosnisk-serbisk offensiv.

Massakren er regnet som den verste krigsforbrytelsen i Europa etter andre verdenskrig. Både FNs krigsforbryterdomstol for det tidligere Jugoslavia (ICTY) og Den internasjonale domstolen (ICJ) i Haag har slått fast at Srebrenica-massakren var et folkemord. Bosniaserbernes hærsjef Ratko Mladic er i ettertid blant annet dømt for folkemord i Srebrenica. Radovan Karadzic, som ledet serberne i Bosnia under krigen, ble dømt til fengsel for folkemord og forbrytelser mot menneskeheten.

[ Mor i tårer om forholdene på flyktningmottak: – En fornærmelse mot barna ]

– Sterke nasjonalistiske krefter

Både før og etter andre verdenskrig hadde serberne i Jugoslavia dominert militærapparatet, forklarer Jørn Holm-Hansen ved OsloMet.

– De fikk det militære overtaket. Det var en veldig nasjonalistisk bevegelse som ble dominert av folk som Mladic og Karadzic. Men det var også veldig sterke nasjonalistiske krefter blant kroatene i Bosnia og innslag av islamisme hos deler av den bosnjakiske eliten. Tre nasjonalismer sto opp mot hverandre. Av de tre partene var det den serbiske som gjorde seg skyldig i flest overgrep og drap, men de andre var også delaktige.

Holm-Hansen forteller at han underveis i krigen ble spurt av folk her hjemme som ikke skjønte hvilken folkegruppe de skulle «holde med».

– Jeg prøvde å si at det er nasjonalistene som er problemet uansett hvilket folkeslag de hevder de representerer. Løsningen, sa jeg, ligger hos de som går inn for fredelig samliv mellom ulike etniske grupper. De som prøver å løse reelle politiske problemer. Som å få økonomien opp og stå, fordele ressursene rettferdig og gi folk på arbeidsplassen innflytelse nedenfra.

De etniske skillelinjene preger ennå Bosnia og politikken som føres. Ordbruken fra enkelte av politikerne minner til retorikken tidlig på 1990-tallet, sier seniorforsker Kari M. Osland ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi).

Den nasjonalistiske bosnisk-serbiske politikeren Milorad Dodik er veldig klar på at han ønsker å løsrive den serbiske delen av landet, Republika Srpska, sier Osland. Det er ikke like tydelig om han ønsker å innlemme den i et «Stor-Serbia», sier Osland. Dodik vant i 2018 et av de tre setene i landets presidentskap. Før det hadde han styrt Republika Srpska i nesten to tiår.

– Hans retorikk er splittende og gir skremmende assosiasjoner til retorikken på tidlig 1990-tallet. Han fornekter blant annet folkemordet i Srebrenica.

Situasjonen i Bosnia er mer krevende i dag enn på veldig mange år, sier Osland, som har Balkan som et av sine spesialfelt. Blant de store utfordringene i dagens Bosnia er polarisering og etno-nasjonalisme, altså nasjonalisme som er etnisk definert.

– Folk er desillusjonerte. De unge, som ønsker seg en bedre fremtid, emigrerer vestover i Europa. Staten er svært skjør. Dayton-avtalen var som kjent både en fredsavtale som endte krigen og en ny grunnlov. Selv om den bidro til å stoppe krigen, sementerte den også de etniske skillelinjene mellom folkegruppene, sier Osland, som mener at EU-medlemskap er veien å gå framover for å løfte Bosnia.

[ Finland vurderer Nato. Frykten er at Russland stopper dem ]

Frykt for destabilisering

Ukraina-krigen og mulige konsekvenser også for Bosnia opptar mange i regionen, sier Osland.

– Folk på Balkan følger den pågående krigen i Ukraina tett, og også hvordan dette håndteres fra særlig EU. Dels er det en frykt for at dette kan destabilisere deler av Balkan, dels øynes det et håp om at en mulig fortgang av Ukrainas søknad om medlemskap i EU kan ha positive ringvirkninger for landene på Balkan.

Hun forteller at folk i Bosnia opplever en stor uro nå.

– Det er ikke så lenge siden de hadde krig på eget territorium. Minnene sitter nært. Frykten for destabilisering er det aller viktigste nå for folk flest.

[ Skulle hente ukrainske flyktninger til Norge fra Moldova: Så langt har ingen meldt seg ]

Manglende forsoning

Forsoning på tvers, eller fraværet av det, er et annet viktig punkt å ha med seg fra Bosnia-krigen. Det har ikke lyktes i Bosnia, sier Jørn Holm-Hansen ved OsloMet. Han lurer på hvordan den russiske invasjonen i Ukraina kommer til å spille inn på mulighetene for forsoning. Deler av den ukrainske befolkningen snakker russisk i dagliglivet, men oppfatter seg som fullverdige ukrainere. Mange av de russisktalende bor i områder i øst og sør som har vært hardt rammet av krigen så langt.

Det er flere fellestrekk mellom krigen i Bosnia og årene etter, og den pågående krigen i Ukraina. Det grunnleggende problemet i begge land er å få til et samfunn, eller en stat, der det er statsborgerskapet som danner grunnlag, og ikke etnisitet, regional tilhørighet eller hvilket språk man bruker i hverdagen, mener Holm-Hansen.

Selv om det er flere likhetstrekk, er ikke de etniske utfordringene helt like. I Ukraina har deler av befolkningen tradisjonelt vært mer lent mot Russland språklig og kulturelt, men det har ikke nødvendigvis vært splittende. Å snakke russisk er ikke ensbetydende med å støtte Russland eller identifisere seg som russisk. Det er også flere andre folkeslag i dagens Ukraina.

– I Bosnia var det litt kjappere å definere folk som enten serber, bosnjak eller kroat. Hvis vi vil hjelpe Ukraina er det viktig nå å ikke bygge opp under en snever, etnisk definisjon av hvem som er «fullverdige» ukrainere, sier Holm-Hansen.

[ Russiske styrker trekker seg ut: – En erkjennelse av at de har tapt i nord ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen