Slaget om Donbas: Dette handler kampen om

Artikkelen er oppdatert 19.04.2022.

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj sier at de russiske styrkene har startet slaget om Donbas. Dette har vært ventet i noen uker. Den ukrainske hæren sier Russland har mål om å etablere full kontroll over hele Donetsk og Luhansk, som utgjør ukrainsk Donbas. Enkelte vestlige etterretningskilder har tidligere sagt at de tror president Vladimir Putin ønsker suksess innen 9. mai, da seiersdagen etter andre verdenskrig årlig markeres i Russland.

Natos generalsekretær Jens Stoltenberg er blant flere som har sagt at Russlands mål i øst er å forsøke å ta hele Donbas og skape en landbro til det okkuperte Krim.

Donbas er det allerede blitt kriget om siden 2014, og statusen for området har vært et kjernespørsmål i konflikten i mange år. Hva handler det om – og hva har skjedd, og kan skje, med Donbas?

[ Mulige forhandlinger: Hva vil nøytralitet for Ukraina bety? ]

Hva er Donbas?

Donbas-regionen øst i Ukraina består av oblastene (provinser) Donetsk og Luhansk. Donetsk strekker seg ned til kysten, og inkluderer byen Mariupol, som er blitt svært hardt angrepet i krigen. Deler av Donetsk og Luhansk har siden 2014 vært styrt av russisk-støttede separatister, som kontrollerer to selverklærte såkalte folkerepublikker. Russland anerkjente disse separatistkontrollerte områdene som uavhengige republikker kort tid før landet invaderte Ukraina 24. februar.

Hva prøver Russland på nå?

Russland har trukket styrkene sine ut av området rundt Kyiv lenger vest. Nato mener det skjer fordi Russland mislyktes i å ta Kyiv på kort tid, slik planen var i starten av krigen. Nato tror altså Russland vil forsøke å ta kontroll over hele Donbas og skape en landbro til Krim-halvøya i sør, som Russland annekterte i 2014.

– De opprørskontrollerte russiskstøttede områdene i Donetsk og Luhansk utgjorde bare en drøy tredel av hele Donbas før krigen. Russland mener det er for lite å bevare kontroll over det de i praksis allerede hadde kontroll på før krigen. Derfor vil de ta mer, sier sjefsforsker Tor Bukkvoll ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI).

– De ønsker å ta hele Luhansk og Donetsk, som utgjør hele Donbas i Ukraina. Men det holder ikke for å få en landbru til Krim, så de vil ønske å få kontroll langs hele kysten ved Azovhavet, og om mulig til byen Kherson. De har også planer om å ta Kharkiv i nordøst, landets nest største by, hvis alt stemmer, sier Bukkvoll. Han forsker spesielt på ukrainsk og russisk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Azovhavet er bukta som ligger øst for Krim-halvøya på nordsiden av Svartehavet.

– Dersom Russland klarer å ta kontroll over hele dette området, vil det være en seier. De har foreløpig gitt opp å ta hele Ukraina, men om de klarer å ta dette området, vil de være sterkere stilt for å få en fredsavtale som er til deres fordel. Gjennom sin propaganda kan Putin da si han har nådd viktige mål: 1) Å ødelegge mye av Ukrainas militære evne. 2) Å «frigjøre» den russiske befolkningen i Donbas.

Også ledelsen i den russiske hæren har sagt at den har som mål å «befri» Donbas.

[ Ukrainas mest kjente forfatter: – Jeg tror krigen vil holde på i månedsvis. Helt til Putin dør ]

Hvor sannsynlig er det at Russland lykkes med det?

– Å ta hele Donbas og i tillegg området langs kysten til Krim, og kanskje også byen Kharkiv, vil være mye, og sjansen for at de klarer det er vanskelig å anslå. Før krigen trodde jo mange av oss at Russland ville klare å ta hele landet, og det har de ikke klart, sier Bukkvoll.

Det er ikke gitt at Russland klarer å ta hele området det er snakk om, mener Tracey German, professor i konflikt og sikkerhet ved King’s College i London.

– Dette er et stort territorium å kontrollere, og vi bør ikke undervurdere den geografiske kompleksiteten i dette, sier German til BBC.

Russland har utplassert store styrker i Donbas, enkelte har nevnt at det kan dreie seg om 50.000-60.000 soldater nå. Men også Ukraina har store styrker der.

– Styrkene Ukraina har stående i Donbas er de best trente de har. En tredel av Ukrainas samlede styrker antas å være der – kanskje 60.000-70.000 soldater. At Russland trekker seg ut av Kyiv-området vil dessuten også frigjøre flere ukrainske styrker som kan sendes til øst, sier Bukkvoll.

[ Hvor stor er faren for atomangrep, og hva vil det innebære?  ]

Hva er historien i Donbas?

Donbas var lenge et viktig kullgruve- og industriområde på begge sider av grensen mellom Ukraina og Russland. Det var det største kullfeltet i Tsar-Russland (til 1917), skriver Store norske leksikon (SNL).

Ukraina var unionsrepublikk i Sovjetunionen fra 1922 til 1991. Det meste av Donbas inngikk i Ukraina. I 1991 ble Sovjetunionen oppløst, og Ukraina ble selvstendig republikk. Samme år var det holdt folkeavstemning om uavhengighet for Ukraina, der 92,3 prosent av befolkningen i Ukraina stemte for at Ukraina skulle bli uavhengig.

I Donetsk og Luhansk var det nesten 84 prosent av innbyggerne som hadde stemt for uavhengighet for Ukraina. I Luhansk og Donetsk var innbyggerne i all hovedsak russiskspråklige, men folketellingen fra 2001 viste at nesten 60 prosent regnet seg som etniske ukrainere.

Etter at Ukraina ble selvstendig, møtte den ukrainske nasjonsbyggingspolitikken motbør blant mange av innbyggerne i oblastene Donetsk og Luhansk. «Det utviklet seg regionale strømninger med krav om mer regionalt og lokalt selvstyre for ukrainsk Donbas og byene der. Det ble også stilt krav om at Ukraina ble en føderal stat med selvstyrte regioner. Det ble dessuten stilt krav om lik status for russisk og ukrainsk. Ingen av kravene har blitt etterkommet av de ukrainske myndighetene i Kyiv», skriver Store norske leksikon.

[ Dagsavisen i Polen: Åpner hjemmet for flyktninger: – Dette huset er åpent så lenge de trenger det ]

Hva skjedde i 2014?

I 2013 ble det omfattende demonstrasjoner, særlig på Maidan-plassen i Kyiv, mot Ukrainas daværende president Viktor Janukovitsj. Han var egentlig i ferd med å undertegne en samarbeids- og frihandelsavtale med EU, noe Russland var sterkt imot. Under press droppet han dette, noe som provoserte mange ukrainere som ønsket en vestlig tilnærming. Protestene utartet, og Janukovitsj flyktet i 2014 til Russland.

De nye makthaverne ble møtt med mistro blant prorussiske innbyggere sør og øst i landet. I 2014 tok Russland kontroll over Krim-halvøya i sør, og samme år brøt det i Donetsk og Luhansk ut et opprør med støtte fra Russland. Dette utviklet seg til militære trefninger mellom separatistiske opprørsgrupper og ukrainske styrker. Deler av Donetsk og Luhansk ble erobret av opprørerne, og to såkalte folkerepublikker ble opprettet.

Siden 2014 har det vært væpnede kamper i Luhansk og Donetsk mellom separatister og ukrainske styrker. Separatistene har fortsatt å motta både politisk, militær og økonomisk støtte fra Russland.

[ Vil kjempe for Ukraina fra Norge: – Du kan forlate krigen, men krigen forlater ikke deg ]

Hva vil Russland med Donbas?

Et av Russlands krav i forhandlinger med Ukraina er at Kyiv anerkjenner de to utbryterrepublikkene i Luhansk og Donetsk som uavhengige, og at Krim-halvøya anerkjennes som en del av Russland.

Like før Russlands invasjon av Ukraina i februar i år anerkjente Russland de to utbryterrepublikkene i Luhansk og Donetsk som selvstendige stater. Dette var, ifølge enkelte eksperter, trolig ikke Putins plan A for Ukraina. Russland ønsket helst at den såkalte Minsk 2-avtalen som Russland og Ukraina inngikk i 2015 med hjelp fra Tyskland og Frankrike, skulle etterleves. Avtalen ga blant annet Ukrainas nasjonalforsamling en frist på 30 dager til å gi de separatistkontrollerte områdene særstatus og en stor grad av selvstyre i en føderasjon. Gjennom dette ville potensielt Russland, som hadde tette bånd til separatistene i de to områdene, kunne ha sikret seg vetorett over Ukrainas sikkerhets- og utenrikspolitikk, uten risiko for vestlige straffereaksjoner.

– På den måten ville Russland kunne holdt Ukraina utenfor Nato og samtidig unngått enda mer sanksjoner. Men Russland ga opp dette og anerkjente i stedet disse som uavhengige i februar i år, sier Tor Bukkvoll.

Han sier at detaljene for hvordan et slikt selvstyre skulle se ut, ikke var klart i Minsk-avtalen. De to landene har aldri blitt enige om tolkningen av avtalen.

– Det sto i Minsk-avtalen at Ukraina skulle forhandle fram en form for selvstyreordning med representanter for disse områdene, men Ukraina har ikke skrevet under på at det skal bli en form for selvstyre som ville gitt Russland kontroll. Russland på sin side ville ikke godtatt en løsning for disse områdene som ikke innebar at de fikk innflytelse i ukrainsk politikk. Og å bli enig om en mellomløsning ville også vært vanskelig, sier Bukkvoll.

[ – Vi ser et fundamentalt skifte nå ]

Hva ønsker folket i Donbas?

Det har vært vanskelig å utføre undersøkelser under forholdene i Donbas de siste årene. Men undersøkelser utført i 2016 og 2019 viste at et flertall av de spurte som bor i områdene som ikke kontrolleres av ukrainske myndigheter, foretrakk å bli en del av Ukraina. Undersøkelsene ble utført av professor Gwendolyne Sasse ved Oxford-universitetet.

– I de separatistkontrollerte områdene i Donbas, uttrykte omtrent 55 prosent at de foretrakk å være en del av den ukrainske staten, skrev Sasse i en artikkel for The Conversation i 2019. Disse ville enten at de separatistkontrollerte områdene skulle bli en integrert del av Ukraina som før, eller at de skulle ha selvstyre, men forbli ukrainsk.

Tor Bukkvoll sier at befolkningen i Donbas er splittet i spørsmålet.

– Mange har flyktet ut av Donbas de siste årene, både til Russland og til andre steder i Ukraina. I områdene som er under kontroll av de prorussiske separatistene, har en del proukrainske innbyggere flyktet, slik at blant dem som er igjen, har det nok blitt mer prorussisk. De har sett på russisk TV, blitt mer prorussiske, og har lagt skylden på Ukraina for det som har skjedd de siste årene, sier Bukkvoll.

På spørsmål om hvorvidt den prorussiske befolkningen i Luhansk og Donetsk er blitt dårlig behandlet av Ukraina de siste årene, svarer han dette:

– Det de eventuelt kan føle seg urettferdig behandlet over etter 2014 er at det russiske språket har fått noe redusert betydning i utdanning i Ukraina, særlig innen høyere utdanning. Men ingen er nektet å snakke russisk. Dette har aldri handlet om en konflikt mellom folkegrupper som sådan, men at det var en betydelig del i Donbas som mener at Ukraina bør gå en annen vei enn det resten av Ukraina mener, sier Bukkvoll.

Han mener det også er blitt et større skille mellom generasjoner de siste årene også i Donbas, der yngre er mer vestligrettet, mens eldre ofte er mer prorussiske.

Språk har lenge vært et betent tema i Ukraina. Rundt to tredeler i landet har ukrainsk som førstespråk, mens en tredel har russisk som førstespråk. I de separatistkontrollerte regionene sier imidlertid to tredeler at russisk er førstespråket, ifølge en studie ved Berlin’s Senter for Øst-Europa- og internasjonale studier (ZOiS) i 2019.

Forholdet mellom ukrainsk og russisk har vært et sentralt spørsmål i språkpolitikken etter at Ukraina ble et selvstendig land. Etter den såkalte oransjerevolusjonen i 2014 ble det av den vestligorienterte regjeringen ført en aktiv ukrainiseringspolitikk som skulle styrke det ukrainske språkets rolle på områder som undervisning, medier og statsadministrasjon, skriver Store norske leksikon.

Da Viktor Janukovitsj tok over som president, innførte han en ny språklov i 2012 som la økt vekt på å sikre russiskspråkliges rettigheter.

«For eksempel skulle russisk få status som regionalt administrasjonsspråk i områder der minst 10 prosent av befolkningen definerte russisk som sitt morsmål», skriver Store norske leksikon. Etter Majdanopprøret i 2014, som førte til at Janukovitsj gikk av og flyktet til Russland, ble det innledet en prosess for å oppheve språkloven fra 2012.

«Russlands annektering av Krim og den russisk-støttede okkupasjonen av områder i Donetsk og Luhansk endret fokuset i ukrainsk språklovgivning. Man argumenterte for at ukrainsk trenger en sterkere lovbeskyttelse for å videreutvikles som et moderne statsspråk og standardspråk. I den nye språkloven som ble vedtatt i 2019 ble det lagt opp til en trinnvis implementering og opptrapping av ukrainsk på ulike samfunnsområder. Utdanningsreformene fra 2017 gikk i samme retning, med økte incentiver og pålegg om bruk av ukrainsk som undervisningsspråk, med en viss differensiering mellom de ulike minoritetsspråkene», skriver Store norske leksikon.

Språk er svært politisert i Ukraina, fastslår Rachel Denber, visedirektør for avdeling for Europa og Sentral-Asia i Human Rights Watch, som i januar 2022 kommenterte en lovbestemmelse som ble vedtatt i Ukraina. Den fastslo at aviser som gis ut på et annet språk enn ukrainsk også må trykkes på ukrainsk. Unntak kunne gis for språk som engelsk, men ikke for russisk.

– Den ukrainske regjeringen har all rett til å fremme sitt statsspråk og styrke dets nasjonale identitet. Men det bør sikre en balanse i språkpolitikken, for å unngå diskriminering mot språklige minoriteter, skrev Denber i Human Rights Watch da lovbestemmelsen ble vedtatt.

Endringen var en del av en større språklov som ble innført i 2019, og som Russland kalte diskriminerende.

[ – I løpet av én natt ble våre liv snudd på hodet – alt på grunn av en gal mann ]

Er Donbas viktig økonomisk?

Donbas er ikke lenger et like viktig område økonomisk som det en gang var, påpeker Tor Bukkvoll.

– Kullproduksjonen har gått stadig ned, veldig mye av kullforekomsten er brukt opp, sier han.

I det som en gang var en industriell høyborg, har levestandarden dessuten gått kraftig ned på grunn av uroen der de siste årene.

En større undersøkelse utført så sent som i januar i år av Oxford-professor Gwendolyne Sasse og kolleger, viste at halvparten av respondentene, uansett om de bodde i områdene i Luhansk og Donetsk som var kontrollert av ukrainske myndigheter eller av russiskstøttede separatister, uttalte at det var likegyldig i hvilket område de bodde, så lenge de fikk en god lønn og en god pensjon.

– Denne krisen har et langt bakteppe. Ukrainas ujevne økonomiske utvikling siden uavhengigheten, særlig i ødelagte industriområder som Donbas, er en viktig del av den historien. Geopolitikk og territoriell tilhørighet teller definitivt, men økonomisk stagnasjon har en sterk effekt på livet til vanlige folk i konfliktsoner. Hvilket flagg som vaier betyr mindre enn materiell stabilitet i deres liv, antyder vår forskning, skrev Sasse og to kollegaer i en artikkel i The Washington Post i februar, like før krigen brøt ut.

Bukkvoll sier at funnene «høres logiske ut».

– For folk flest er det kanskje viktigere å klare å brødfø sine barn enn å ta geopolitiske hensyn. Hvis ungene dine ikke får skole og mat, er det det viktigste, sier Bukkvoll.

Den samme undersøkelsen viste at 11,5 prosent av alle som var med, ikke hadde nok penger til mat. Ytterligere 30 prosent sa at de hadde råd til mat, men ikke noe annet.

Forskerne erkjenner at det er vanskelig å gjennomføre undersøkelser i konfliktsoner. De brukte tre ulike målingsselskaper til å gjennomføre telefonundersøkelser; et britisk, et ukrainsk og et russisk (Levada). Levada er et uavhengig ikke-statlig analyseselskap.

[ Julias liv gikk fra idyll til flukt: – For første gang på en måned sover jeg godt om nettene ]

Hvorfor er det kamp om Donbas?

– Det sentrale er at det er blitt identifisert av Kreml som en russisktalende del av Ukraina som er mer russisk enn ukrainsk, sier Sam Cranny-Evans ved Royal United Services Institute til BBC.

Dersom Russland får kontroll over hele Luhansk og Donetsk, vil det være noe Putin kan vise til som en seier i krigen.

For Ukraina er det først og fremst viktig ikke å tape territorium, påpeker Tor Bukkvoll. Men for Ukrainas del øker lidelsene i befolkningen fra dag til dag i krigen. Spørsmålet er om de vil være villige til å ofre Donbas i en forhandlingsløsning. Bukkvoll sier han før krigen mange ganger stilte ukrainere spørsmålet om hvorfor det var så viktig for dem å beholde Donbas.

– Det viktigste svaret er nok at land veldig ugjerne gir fra seg territorium, og at de som har gitt sitt liv for å holde på Donbas da vil ha gjort det forgjeves. Men dette kan forandre seg som følge av krigen, sier Bukkvoll.

Før krigen kontrollerte russiskstøttede separatister rundt en tredel av områdene. Russiske myndigheter hevdet etter en måned med krig at Russland hadde tatt kontroll over 93 prosent av Luhansk og 54 prosent av Donetsk. Dette er ikke bekreftet ellers.

Mange har fryktet at å gi etter på Donbas vil vise Kreml at de oppnår det de vil med makt og at det derfor også vil kunne skje andre steder, både i Ukraina og ellers.

– Den logikken var til stede fram til krigen startet, og noe jeg hørte i Ukraina, at «om vi gir fra oss det vil de bare ha mer». Nå er jeg ikke sikker på at det er like gyldig. Ukraina har vist at selv om Russland er fire ganger så store militært, har det ikke klart ennå å ta det de vil ha med militær makt. Men krigen er ikke over, det kan fortsatt skje. Men dersom Ukraina får en åpenbar seier, har maktdynamikken endret seg, sa Bukkvoll i et tidligere intervju med Dagsavisen.

Han mener strategien nå fra Russlands side med å satse på øst og sør, har tvunget seg fram.

– Russland gjør ikke dette fordi det var en plan, men fordi de må – fordi planen om å ta hele Ukraina skar seg. Det er ikke synet til Putin som har endret seg. Planen om å ta Ukraina er bare midlertidig satt til side, og vil ikke være borte så lenge Putin fortsetter ved makten.

[ Gamle traumer kan forklare russiske krigsholdninger ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen