Verden

Vil kjempe for Ukraina fra Norge: – Du kan forlate krigen, men krigen forlater ikke deg

Søstrene Kateryna og Anna Jevsejtsjyk fra Kyiv så til slutt ingen annen utvei enn å forlate sitt kjære hjemland. Nå vil de drive kampen for et fritt Ukraina videre fra Norge.

Søstrene Kateryna og Anna Jevsejtsjyk har endelig kommet seg inn på bussen som skal ta dem til Norge.

PRZEMYSL/MEDYKA, POLEN (Dagsavisen): Kateryna Jevsejtsjyk (25) og søsteren Anna (19) kommer ut av et nedlagt kjøpesenter, som ligger i utkanten av den polske grensebyen Przemysl. Etter en lang togtur fra Lviv, med utallige stopp og passkontroller, har de endt opp her sammen med hundrevis av andre ukrainske flyktninger.

Det nedlagte kjøpesenteret fungerer som et gigantisk venterom for alle som har kommet fra Ukraina. Inne er det slått opp flere hundre feltsenger, der flyktningene kan hvile seg før neste etappe starter. Parkeringsplassen utenfor senteret er full av biler og turbusser, som har kommet hit fra en rekke europeiske land.

Kateryna Jevsejtsjyk

Søstrene Jevsejtsjyk har fått plass på en buss som skal kjøre til Norge om kort tid. Det er ikke tilfeldig at de har valgt Norge som endestasjon. Kateryna er utdannet lingvist, og studerte og jobbet på det ukrainsk-skandinaviske senteret i Ukrainas hovedstad, Kyiv, da krigen brøt ut. Hun har vært i Norge tidligere, og snakker norsk.

– I år er det faktisk 30-årsjubileum for diplomatiske forbindelser mellom Norge og Ukraina, relasjonene er sterke. Jeg er imponert av støtten vi har fått fra nordmenn som har protestert mot krigen.

De står ute i kulda sammen med Stian Eliassen fra Stavanger. De siste dagene er det han som har tatt på seg oppgaven med å organisere transporten for de ukrainske flyktningene som vil til Norge.

Han er en av mange nordmenn som bare har reist ned til grenseområdene for å hjelpe til. Han startet en spleis, lånte seg en sjuseter og kjørte ned til den polske grensen.

Stian Eliassen (t.v.) har jobbet fra morgen til kveld med å organisere hjemreisen til ukrainere som vil til Norge. Henrik Stokkeland kom ned på onsdag for å kjøre noen av dem.

Planen var egentlig bare å reise ned og ta med flyktninger hjem, men da han kom til Przemysl, så han raskt at det var behov for at det var noen norske inne på mottakssenteret som kunne informere flyktningene om de norske bussene og bilene som kommer fra Norge.

Våknet til lyden av bomber

Telefonen hans ringer i ett kjør. Bussen som skal kjøre til Norge denne kvelden, skal ha med nærmere 40 ukrainske flyktninger. Søstrene Jevsejtsjyk venter tålmodig. De er født og oppvokst i Kyiv, og fikk – i likhet med sine landsmenn – livet totalforandret da Russland invaderte Ukraina 24. februar.

– Det lå i luften. Ryktene gikk. Og så våknet vi opp til lyden av bomber.

Kateryna Jevsejtsjyk (25), Anna Jevsejtsjyk (19) og Oleksij Jagodynets (17).

Dagen etter den russiske invasjonen fikk søsteren Anna en sms av en venn. Han var på jernbanestasjonen i Kyiv, og sa at de burde flykte til Vest-Ukraina så fort som mulig. Kateryna var usikker. Foreldrene ville ikke forlate byen, men søstrene bestemte seg likevel for å dra til Lviv, vest i landet, samme kveld. Der hadde de husrom i noen dager hos venner.

Krigen hadde allerede satt spor.

– Vi ble redde bare av å høre lyder. Etter to dager med krig. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er for dem som fortsatt er i Kyiv, sier Anna.

Hun studerte filosofi på tredje året da krigen brøt ut. Selv da den enorme russiske hæren sto utenfor Ukrainas grenser, håpet hun fortsatt på det beste.

– Jeg ville ikke tro at dette kunne skje. Tanken på krig var så skremmende at jeg på en måte fortrengte den.

Jeg kjenner på mye smerte. For landet mitt, familien min og meg selv.

—  Kateryna Jevsejtsjyk

De neste åtte dagene var søstrene i Lviv. De meldte seg umiddelbart som frivillige. Kateryna begynte å oversette nyheter for internasjonale medier, men de fant raskt ut at det ellers faktisk var vanskelig å få en frivillig jobb – fordi «alle ukrainere melder seg til tjeneste».

– Ingen ligger på latsiden. Alle gjør noe. Jeg har ikke sett et slikt samhold siden Maidan, sier Kateryna.

Etter kort tid måtte søstrene finne et annet sted å bo, men i Lviv var det meste allerede leid ut, og det var få andre steder i Ukraina de vurderte som trygge nok å dra til. De bestemte seg for å flykte utenlands.

– Vi var veldig i tvil om vi skulle forlate landet vårt. Vi er patrioter og følte at vi måtte bidra, men vi innså at vi kunne være mer til nytte andre steder.

Fortsetter kampen for Ukraina

Familien deres er ikke stor. Alle er i Ukraina, de fleste i Kyiv – og de har ikke slektninger i nabolandet Polen, der mesteparten av flyktningene ender opp. Men gjennom jobben på det ukrainsk-skandinaviske senteret, har Kateryna blitt godt kjent med flere nordmenn. En norsk venninne tok kontakt og sa at søstrene kan bo en måned hos svigerinnen hennes i Oslo.

– Men vi har ikke tenkt til å flytte til Norge for godt, vi vil reise tilbake til Ukraina så snart vi kan, sier Kateryna.

Vi kommer ikke til å hvile når vi er i Norge, men kommer til å gjøre alt for å hjelpe Ukraina og ukrainere.

—  Anna Jevsejtsjyk

Før den tid skal søstrene fortsette å kjempe for sitt folk og land – fra Norge. Siden krigen startet har over 1.600 ukrainere søkt om asyl i Norge, et tall som kommer til å øke for hver dag som går. Når de selv har kommet på plass, vil Kateryna og Anna hjelpe andre ukrainere med å tilpasse seg et nytt land og en helt ny hverdag.

– Vi drar ikke til Norge for å se på fjordene. De er fine, og jeg elsker dem. Men vi har demonstrasjoner å dra på, språkkurs å arrangere og folk vi må hjelpe. Og vi skal selvfølgelig fortsette med å spre så mye informasjon som mulig – oversette nyheter og publisere på sosiale medier, sier Kateryna.

– Da jeg satt på toget idet det krysset grensen til Polen, tenkte jeg at «du kan forlate krigen, men krigen forlater ikke deg». Vi kommer ikke til å hvile når vi er i Norge, men kommer til å gjøre alt for å hjelpe Ukraina og ukrainere. Jeg trenger nesten ikke si det engang, fordi det er så opplagt, legger Anna til.

Hyller presidenten

Søstrene Jevsejtsjyk er stolte av hvordan ukrainere og Ukraina som nasjon har svart på angrepet fra Russland. De er spesielt imponert av presidenten, Volodymyr Zelenskyj – den tidligere komikeren og skuespilleren, som ble landets leder i 2019.

– Folk ble målløse da han sa nei til USAs tilbud om å få ham evakuert ut av landet. Han er på TV, ubarbert og uten søvn på flere dager. Han holder motiverende taler, som ikke er «blablabla», men som faktisk vekker følelser hos folk. Vi kan føle energien hans gjennom skjermen, sier Kateryna.

Volodymyr Zelenskyj, president i Ukraina.

Hun tror mange ukrainere er blitt positivt overrasket over Zelenskyjs håndtering av krigen.

– Heller ikke jeg hadde forventet at han skulle framstå med et slikt mot og en slik styrke. Man kan ikke forvente det av noen. Jeg beundret ham ikke før, men jeg beundrer ham nå.

Krigen har, naturlig nok, vekket mange sterke følelser. Kateryna beskriver en sinnsstemning som veksler mellom sorg og optimisme.

– Jeg kjenner på mye smerte. For landet mitt, familien min og meg selv. Og jeg er redd fordi en i Kreml ikke kommer til å stoppe før han har drept mange flere sivile. Denne blodtørstigheten skremmer meg.

– Samtidig har jeg store forhåpninger for framtiden. Vi ukrainere er sterke i troen. Jeg føler at landet vårt, folket og jeg selv på en måte er blitt «født på ny». Samholdet gir meg håp for vår nye fremtid, og jeg gleder meg til å dra tilbake for å ta del i den.

Den travleste grensestasjonen

Så langt har det kommet over 1,5 millioner ukrainske flyktninger til Polen. Medyka er den travleste grensestasjonen. Flere av de norske som nå er i full gang med å organisere bussturen til Norge, har kjørt dit, hentet flyktninger og fraktet dem til mottakssenteret. Når Dagsavisen er på grensestasjonen, kommer det en jevn strøm av ukrainere over grensen. De aller fleste er kvinner og barn.

Refugees queue as they wait for further transport at the Medyka border crossing, after crossing at the Ukrainian-Polish border, southeastern Poland on March 12, 2022. - More than two and a half million people have fled the "senseless war" in Ukraine, the UN says -- more than half to Poland. (Photo by Louisa GOULIAMAKI / AFP

Utenfor en butikk like ved, snakker vi med Yuliia fra byen Sumy, nordøst i Ukraina. Sammen med sine to små barn, har hun nettopp krysset grensen etter å ha vært på flukt i flere dager, fra Sumy via Tjerkasy, Vinnytsia, Khmelnytskyj og Lviv før hun endelig kom seg inn i Polen. Mannen måtte bli igjen i Ukraina.

Natt til tirsdag ble hjembyen hennes bombet. 21 mennesker, blant dem to barn, skal ha blitt drept, ifølge lokale myndigheter.

– Russland dreper mennesker. Barn.

Yuliia fra byen Sumy, nordøst i Ukraina. Hun har nettopp krysset grensen etter å ha vært på flukt i flere dager.

Det er bitende kaldt. Mens hun snakker kommer en frivillig bort og legger et varmeteppe rundt det lille barnet som hun holder på armen. Yuliia sier hun ikke aner hva fremtiden vil bringe, det eneste hun vet er at søsteren skal ta henne med til Warszawa.

Flere av flyktningene ved grenseovergangen venter på å bli hentet av venner og slektninger, som skal bringe dem videre inn i Polen eller til andre destinasjoner i Europa. Her er det også mange frivillige som er kommet for å hjelpe vilt fremmede.

Fremst i køen av parkerte biler står nederlandske Hans von Wijk. Han holder en plakat over hodet, og speider mot Ukraina. På plakaten står det «Ellen» med store bokstaver.

Nederlandske Hans von Wijk holder en plakat over hodet. På den står det «Ellen» med store bokstaver. Von Wijk kjenner ikke Ellen. Hun er kona til en venn av en venn av von Wijk. Men da von Wijks venn spurte om noen kunne kjøre fra Nederland, og hente Ellen, satte han seg i bilen, og dro.
– Hun krysser grensen i dag. Så kjører vi. Det har vært en vanskelig avgjørelse for henne å ta. Nå får ikke mannen vært med henne når barnet blir født.

Von Wijk har aldri møtt Ellen før. Hun er kona til en venn av en venn. Ellen er gravid i åttende måned, og da von Wijk hørte at hun trengte hjelp, slengte han seg i bilen, og kjørte østover.

Nederlenderen er rask med å nedtone sin egen innsats, og vil heller snakke om lidelsene som påføres det ukrainske folk. Han blir blank i øynene når han snakker om den høygravide kvinnen han venter på.

– Nå får ikke mannen vært med henne når barnet blir født.

Avreisen til Norge

Tilbake på mottakssenteret i Przemysl har bussen fra Stavanger endelig kommet fram. Bussjåfør Kjell M. Haaland bærer på et stort norsk flagg inne i senteret, og snart går han foran et stort følge av ukrainere ut hovedinngangen.

Leif M. Haaland har akkurat ledet de ukrainske flyktningene fram til bussen.

Kofferter og bager lempes raskt inn i bussen. Stian Eliassen går inn og ut av bussen mange ganger for å sjekke at alt er i orden.

Henrik Stokkeland kom ned til Przemysl med egen bil og tar med seg noen av flyktningene som egentlig skulle vært med på bussen.

Kateryna Jevsejtsjyk og søsteren Anna har satt seg på en av de bakerste seteradene. De vinker og smiler idet bussen kjører.

Eliassen står igjen på parkeringsplassen i Przemysl og vinker tilbake, tydelig rørt.

Han vet ennå ikke når han selv kjører hjem. Dagen etter skal det komme to nye busser fra Norge som skal fylles.

– Planen var å reise i morgen, men jeg vet ikke – jeg sliter med å dra.

Bussen med de ukrainske flyktningene fikk trøbbel på grensen mellom Tyskland og Danmark. Les hele saken her.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen