Verden

– I løpet av én natt ble våre liv snudd på hodet – alt på grunn av en gal mann

For en måned siden gikk Emilia (9) fra Kyiv til topps i en musikkonkurranse i Graz. Nå skal hun, moren og broren tilbake til den østerrikske byen – til direktøren som arrangerte konkurransen.

PRZEMYSL, POLEN (Dagsavisen): Det er kveld, og nok et stappfullt tog fra Lviv i Vest-Ukraina har ankommet den polske grensebyen Przemysl. Kvinner og barn åler seg fram gjennom folkemengden i ankomsthallen. Ute er det minusgrader, og kulda siver inn gjennom dørene. Hele stasjonen er omgjort til et gedigent flyktningmottak, og alle rom er tatt i bruk. Det er også perrongen, der hjelpearbeidere deler ut varm mat og drikke til de nyankomne.

Gangene i stasjonsbygningen fungerer som venterom for de stuptrøtte og fortvilte menneskene som venter på å komme seg videre. De fleste skal til andre byer i Polen. Noen har lagt seg ned for å sove, andre gjør seg klar for avreise.

I den ene tettpakkede gangen sitter Yuliia Polotska (40) med barna Emilia (9) og Maksym (11). De har en 26 timers togtur fra Lviv bak seg, men Polotska vil gjerne fortelle hva de har vært gjennom.

Yuliia Polotska.

Hun sliter fortsatt med å fatte hva som har skjedd. For to uker siden levde hun et helt normalt familieliv med ektemann, barn og hund i den ukrainske hovedstaden Kyiv. Polotska jobbet som engelsk-oversetter.

– I løpet av én natt ble våre liv – og millioner av andres liv – snudd på hodet. Alt på grunn av en gal mann.

Følg krigen direkte med Dagsavisens nyhetsstudio

Måtte roe ned barna

24. februar klokka 05.30 ringte Polotskas mor, og fortalte at det var krig. Polotska vekket øyeblikkelig ektemannen og barna, pakket en nødkoffert og fulgte nyhetssendingene tett. De neste timene prøvde familien å få oversikt over situasjonen og diskuterte hva de skulle gjøre. Utpå ettermiddagen hørte hun en eksplosjon.

– Det kjentes som om den var rett utenfor vinduet vårt. Like etter hørte jeg sterke og ubehagelige lyder. Jeg ble livredd, hentet barna og krøp sammen med dem under senga.

Vi hørte tre til sju sirener hver dag. Og hver gang måtte vi gå ned i kjelleren.

—  Yuliia Polotska


Nå var det ikke lenger noen tvil. De måtte vekk. Få barna i sikkerhet. Samme dag flyktet familien fra Kyiv til lyden av bomber og sirener.

Målet var Rivne, en by 30 mil vest for Kyiv der ektemannens foreldre bor. Det var trafikkork hvor enn de kjørte, så de tok omveier via landsbyer i alle mulige retninger for å komme seg raskest mulig fram.

VED GRENSA: Dagsavisens Jens Marius Sæther og Sturla Smári Hanssen.

– Jeg var lettet da vi kom fram, og jeg trodde barna var trygge.

Men kort tid etter ankomsten, ble flyplassen i Rivne bombet, og hver eneste dag måtte hele familien søke tilflukt i en trang, kald kjeller når de hørte eksplosjoner og sirener.

– Vi hørte tre til sju sirener hver dag. Og hver gang måtte vi gå ned i kjelleren, også med hunden – som gjorde det ekstra vanskelig siden det var så lite plass. Noen ganger var vi der fem minutter, noen ganger i 20 minutter og andre ganger en time.

Det var spesielt tøft for barna. Hun forteller at datteren fikk smerter i hendene og ikke klarte å holde ting – og sønnen Maksym hadde konstant vondt i magen.

– Jeg prøvde å roe dem ned, og si at alt går bra, men de følte seg ikke trygge med den stadige og forferdelige lyden av sirener.

Yuliia Polotska og familien søker tilflukt i en kjeller.

Familien skjønte at de måtte fortsette flukten videre. Ektemannen kjørte Polotska og barna til Lviv, der de begynte på den lange togturen mot Polen. Alle menn mellom 18 og 60 år er forpliktet til å bli i landet. Mannen måtte bli igjen.

Polotska sliter med å holde tilbake tårene når hun snakker om familien som nå er splittet.

– Mannen min er ingen «militærmann», men han vil hjelpe, og har meldt seg til tjeneste. Foreløpig har hæren tatt telefonnummeret hans, og de kommer til å ringe hvis de trenger ham.

Begge foreldrene er også fremdeles i Ukraina. Det samme er hennes bror og to tantebarn på ni og fem år.

– Jeg vil få dem ut så lenge det er så ille som det nå er i Ukraina. Moren min har fem dager på rad sagt at «nå reiser vi, vi drar til Moldova», men så ringer hun meg på kvelden og forteller at det er rolig, og at de ikke drar likevel, sier hun og legger til:

– Det er utrolig stressende å forholde seg til.

De fleste Polotska kjenner i Kyiv, har forlatt hovedstaden. Mange har dratt utenlands, til familie og slekt.

– Så mange – også barn – er drept. Så mange byer er ødelagt. Ukrainere er spredt i alle retninger.

Hun understreker at hun ikke føler noen antipati mot det russiske folk, og viser til at veldig mange ukrainere har både venner og familie i Russland.

– Putin forberedte nasjonen på å hate Ukraina, og det smerter meg i sjelen når jeg hører at slektninger ikke tror på hverandre på grunn av hans løgner. Men det er veldig mange gode russiske mennesker, vi ser at flere demonstrerer mot krigen.

Direktøren som åpnet sitt hjem

Så langt har Polen alene tatt imot over 1,4 millioner flyktninger fra Ukraina. En stor andel av flyktningene har blitt innlosjert hos slektninger i Polen eller hos polakker som har åpnet hjemmene sine. Polotska og barna skal til Østerrike.

Fra togstasjonen i Przemysl blir mange av flyktningene kjørt videre med buss til de store byene i Polen.

Noen uker før krigen startet, var Polotska i Graz i Østerrike for å se datteren delta i den internasjonale Béla Bartók-pianokonkurransen. Datteren Emilia kom på førsteplass i sin aldersgruppe. Under pianokonkurransen ble de kjent med Eduard Lanner, direktør for Johann-Joseph-Fux-Konservatorium, som arrangerte konkurransen.

Og nå er det ham Polotska og barna venter på.

Direktøren for musikkonservatoriet tok kontakt med Polotska allerede samme dag som krigen brøt ut. Nå har han åpnet hjemmet sitt for den ukrainske familien, og der skal de få bo på ubestemt tid. Polotska forteller at hun både er lettet og takknemlig for at de har fått lov å komme til denne familien.

– Dette viser at musikk bringer folk sammen. Herr Lanner skal hjelpe Maksym med å få sjakktimer, og datteren min skal fortsette med piano og fiolin.

Mens vi står og snakker med Polotska, kommer det først en vakt og så en prest som ber oss om å forlate korridoren. Før vi går, avtaler vi å møte henne utenfor stasjonsbygget når de er klare for avreise.

Berømmer innsatsen

Wojciech Bakun, som er ordfører i Przemyśl, uttalte for noen dager siden til BBC at det kom 180.000 flyktninger til byen i løpet av krigens ti første dager. Om like mange kommer de neste dagene og ukene, vil rundt en halv million flyktninger ha vært innom byen med rundt 60.000 innbyggere i slutten av måneden.

Bakun berømmet den store innsatsen som lokalbefolkningen har lagt ned. Et enormt apparat er i sving fra morgen til kveld. Folk i alle aldre har stilt opp, meldt seg som frivillige, kommet med mat og hjulpet til. Spørsmålet er hvor lenge de greier å opprettholde et stort apparat i lang tid.

Togstasjonen i Przemysl.

Bakun uttrykte bekymring for hvor lenge folk kan holde ut, og sa at de nå snakker med internasjonale organisasjoner om hvordan de skal håndtere situasjonen om det varer lenge.

Polske myndigheter har besluttet at det skal settes av et fond på rundt 16 milliarder kroner som skal gå til å hjelpe flyktningene som kommer til landet.

– Det vil finansiere de mest presserende forsyninger og losji, men også tilgang til arbeidsmarkedet, sosiale ytelser og utdanning, uttalte minister Lukasz Schreiber til Radio Plus, ifølge nyhetsbyrået Reuters.

Pengene i fondet skal også brukes til å gi flyktninger som kommer til Polen et engangsbeløp på rundt 600 kroner ved ankomst.

Togstasjonen i Przemysl.

Det er ikke bare lokale i Przemysl som har stilt opp for å hjelpe til i det som FN nå beskriver som den raskest voksende flyktningkrisen i Europa siden andre verdenskrig. Fra hele Europa og også andre kontinenter, har det kommet folk som ønsker å bidra.

På pizzarestauranten Mamma Mia treffer vi den norske IT-gründeren Terje Christensen fra Asker. Da han satt hjemme i Norge og så på de grusomme bildene fra Ukraina, tenkte han på Arnulf Øverlands kjente dikt «Du må ikke sove». Han klarte ikke lenger å sitte stille, og mandag for ei drøy uke siden var han på vei til Polen, uten helt å ane hva han gikk til.

– Det hadde plaget meg, at jeg ikke kunne gjøre noe. Men diktet til Øverland sier veldig tydelig at man ikke har noen unnskyldning for ikke å møte opp. Så da bestemte jeg meg for å dra.

Han har vært med på lignende tidligere. I 2017 var han i Bekaadalen i Libanon, der han hjalp syriske flyktninger.

– Da kom jeg til struktur. Men det er det ikke her. Og den kan jeg kanskje være med på å få i stand, sier Christensen.

Terje Christensen.

Pizzarestauranten nederst i gågata i Przemysl har fungert som et slags hovedkvarter for Christensen og andre frivillige som nå jobber for å få på plass en bedre organisering av de frivillige som strømmer til byen fra alle hjørner i Europa.

Nå jobber han og polske Christopher Mysko, som også er her som frivillig, med å skaffe lokale til et mer permanent samlingssted for de utenlandske frivillige. Der de kan hvile, dele erfaringer og der den frivillige hjelpen kan koordineres bedre enn i dag, forteller Christensen.

Han lyser opp når han forteller om gløden, drivkraften og målbevisstheten som han ser hos de frivillige.

– Vi som kommer har ulik bakgrunn, livssyn og syn på verden. Men vi har ett felles mål. Vi skal hjelpe.

– Ville hjelpe denne familien

Klokka nærmer seg ni på kvelden. Fortsatt er det mange som venter på noen som skal ta dem videre. I barnevogner sitter det små barn og sover. Hjelpearbeidere roper ut navnet på ulike destinasjoner. Noen skal videre med tog, andre med turbusser, som står parkert i nærheten av togstasjonen.

Så kommer også Yuliia Polotska og barna Emilia og Maksym ut av hovedinngangen. Datteren bærer en fiolin på ryggen, mens sønnen drar på en koffert. Polotska speider etter østerrikeren. En ny halvtime passerer, men så endelig får hun øye på mannen som hun ble kjent med for en måned siden. Eduard Lanner kommer mot dem og hilser hjertelig.

Yuliia Polotska

Lanner har kjørt i timevis, og nå starter den lange hjemturen. For ham var det et enkelt valg å tilby Polotska-familien husrom.

– Det er så farlig å være i Ukraina for øyeblikket, så min kone og jeg ville hjelpe denne familien. Nå skal de bo hos oss i noen måneder, så får vi se hva som skjer etter det, sier Lanner.

Yuliia Polotska

Polotska vet det er helt uvisst når det blir trygt for dem å vende tilbake til Ukraina – og når hun neste gang får se ektemannen og den øvrige familien som er igjen i hjemlandet. Selv har hun noen oppsparte midler som hun kan leve på en stund, men hun har også begynt å se etter muligheter for jobb i Østerrike.

– Det er veldig vanskelig akkurat nå. Men jeg håper og tror at fred, vennlighet og sannhet skal vinne. Og at krigen tar slutt.

Det nye livet i Østerrike

To dager senere tikker det inn en e-post fra Yuliia Polotska. Familien er nå vel framme i Graz. Tobarnsmoren forteller at de er blitt tatt godt imot av det østerrikske ekteparet, som har gjort alt for at overgangen skal bli så myk som mulig. Også Lanner-familiens naboer har tilbudt hjelp, og kommet med klær til barna Emilia og Maksym – som allerede mandag starter på skolen.

Yuliia Polotska og barna sammen med ekteparet Lanner.

– Lanner-familien har gjort alt klart for oss – fra små detaljer til store ting. De har til og med ordnet leker til barna. Vi føler oss trygge her.

– Familien min kaller herr Lanner en engel.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen