Verden

Hvor stor er faren for atomangrep, og hva betyr det?

– Putin kan ikke alene utstede en ordre om et atomangrep, sier Kristin Ven Bruusgaard, forsker på kjernevåpen. Frykten for atomangrep har økt under Ukraina-krigen. Men hva innebærer egentlig atomvåpen, og hvor stor er faren?

Russian president Vladimir Putin varslet nylig at han ville sette Russlands strategiske atomvåpen i høyberedskap. Ukraina-krigen har økt frykten for et atomangrep.

Ikke siden den kalde krigen har frykten vært større for et atomangrep. Russland har satt atomvåpen i kampberedskap. Men hva innebærer det – hvilken fare gir det, og hvordan kan et angrep iverksettes?

Her er noen av spørsmålene knyttet til bruk av atomvåpen, og hva som er situasjonen nå.

Hva er atomvåpen?

Atomvåpen, også kalt kjernevåpen eller kjernefysiske våpen, er våpen hvor sprengvirkningen oppnås ved frigjøring av kjerneenergi. Disse deles i fisjonsvåpen og fusjonsvåpen, ifølge Store norske leksikon, som beskriver de ulike typene slik: I fisjonsvåpen frigjøres energi ved spalting av uran eller plutonium. Betegnelsene atomvåpen brukes spesielt om denne våpentypen, men til dels også om alle typer kjernevåpen. Fusjonsvåpen er basert på sammensmelting av hydrogenkjerner og omfatter hydrogenbomben (H-bomben) og nøytronbomben.

Karakteristisk for kjernevåpen er de enormt store energimengdene som blir frigjort. Store, vanlige bomber kan ha en sprengladning på ti tonn av sprengstoffet TNT. Sprengvirkningen av kjernevåpen tilsvarer fra tusener til millioner tonn TNT.

Hva slags skade kan atomvåpen gjøre?

Felles for alle typer atomvåpen er at den store energiutviklingen som fører til en enorm lokal trykk- og temperaturstigning. «Fra eksplosjonsstedet brer trykket seg som en sjokkbølge, det feier bort løst materiale, blåser over ende bygninger og så videre. Temperaturen under eksplosjonen er mellom 50 og 100 millioner grader celsius. Dette medfører en intens lysstråling og mye gjennomtrengende ultrafiolett stråling. Strålingen forårsaker antennelse av brennbare stoffer, smelting av metaller, ødeleggelse av liv eller, i større avstander, forbrenninger og øyeskader», skriver Store norske leksikon.

Sammen med varme- og lysstrålingen kommer gjennomtrengende gamma- og nøytronstråling fra kjernereaksjonene. Denne strålingen virker i store doser momentant dødelig. Mindre doser gir strålingssyke, som i alvorlige tilfeller fører til døden i løpet av dager eller uker.

I tillegg til den direkte strålingen kommer stråling fra radioaktive stoffer som dannes under eksplosjonen. Disse stoffene kan feste seg på bakken og bli der i flere år. De kan også bli slynget ut i atmosfæren, hvor de sprer seg. Radioaktivt nedfall kan bli opptatt av planter eller ført direkte til dyr og mennesker gjennom drikkevannet. «Nedfallet etter en fisjonseksplosjon er et av de mest skremmende perspektivene ved kjernevåpen. Man har ingen kontroll over hvor nedfallet vil lande, og i større mengder vil det virke skadelig på hele menneskeheten», skriver Store norske leksikon.

Et angrep vil også utløse såkalte brannstormer, der store mengder røyk og støv stiger opp i atmosfæren. Hvis flere atomvåpen sprenges samtidig, vil støv- og sotlaget hindre solvarmen i å nå ned til jorden. Det fører til en kraftig nedkjøling som kan vare i flere år, en såkalt atomvinter. Dette vil påvirke klimaet, hindre avlinger og skape omfattende sult.

En atomvinter er ventet å føre til temperaturnedgang på 20 eller til og med 30 grader i mange av verdens jordbruksregioner, inkludert mye av Eurasia og Nord-Amerika, skriver Max Roser ved Oxford-universitetet på OurWorldInData.

– Disse konsekvensene – atomnedfall og atomvinter som fører til sult – innebærer at ødeleggelsen som blir forårsaket av atomvåpen ikke begrenser seg til krigssonen. Det vil ikke bare ødelegge landet som blir angrepet. Atomkrig vil ødelegge alle land, inkludert den som angriper, skriver Roser.

Når er atomvåpen blitt brukt?

Den eneste gangen atomvåpen har blitt benyttet var i andre verdenskrig i Japan, da USA slapp to atombomber over Hiroshima og Nagasaki i august 1945, med tre dagers mellomrom.

De to bombene drepte om lag 135.000 mennesker av direkte dødelig stråling, brannskader og skader av fallende og flygende gjenstander. Over tid døde rundt dobbelt så mange til av blant annet skader av direkte stråling, innånding av radioaktivt støv og inntak av radioaktivt forurenset mat og drikke. I tillegg har mange slitt med senskader som kreft og misdanninger.

Bomben i Hiroshima førte til at 40 prosent av byens befolkning døde. I Nagasaki døde 60 prosent av befolkningen.

Atomvåpen er kun blitt brukt i august 1945, mot Hiroshima og Nagasaki. Konsekvensene var katastrofale. Her fra Hiroshima 8. september 1945, en måned etter angrepet.

Hvilke land har atomvåpen?

Ni land i verden har atomvåpen i dag: USA, Russland, Storbritannia, Frankrike, Kina, India, Pakistan, Israel og Nord-Korea.

Disse ni landene har atomvåpen. Til sammen er det 9.440 atomvåpen per 2022. Det eksakte antallet våpen er hemmelig, og anslagene er basert på offentlig tilgjengelig informasjon, historiske data og lekkasjer. Kilde: OurWorldInData, Federation of American Scientists.

De ni landene har til sammen 9.440 atomvåpen per 2022, ifølge OurWorldInData, som oppgir Federation of American Scientists som kilde. Men det eksakte antallet våpen er hemmelig. Anslagene er basert på offentlig tilgjengelig informasjon, historiske data og lekkasjer.

Av antallet på 9.440 står Russland og USA til sammen for absolutt flest (8.185) – Russland har 4.477 mens USA har 3.708, ifølge oversikten. Legger man USAs våpen sammen med våpnene fra NATO-landene Frankrike (290) og Storbritannia (180), blir tallet noe jevnere.

Antall lagrede atomvåpen har generelt gått kraftig ned siden midten av 1980-tallet. Det er nå rundt en sjettedel av hva det var på det aller høyeste i 1986, da det totale antallet var over 64.000.

Men det er ikke bare antallet det kommer an på: Slagkraften og ødeleggelseskraften varierer betydelig mellom ulike typer våpen. Flere av våpnene som nå finnes, er mye kraftigere enn dem som ble sluppet over Japan i 1945.

Men atomvåpnene i dag er ikke sterkere enn de var under den kalde krigen på 1980-tallet, sier postdoktor Kristin Ven Bruusgaard ved Oslo Nuclear Project ved Universitetet i Oslo. Bruusgaard forsker blant annet på russisk kjernevåpenstrategi.

– Den teknologiske utviklingen som gjør at mange av dagens atomvåpen er langt kraftigere enn i 1945, skjedde allerede på 1950-tallet, sier hun.

Hvilke ulike typer atomvåpen finnes?

Det finnes både strategiske atomvåpen og taktiske atomvåpen.

  • Strategiske atomvåpen er våpen som, i motsetning til taktiske våpen, kan nå mål overalt i verden ved hjelp av interkontinentale missiler eller av større bombefly. De er så kraftige at de vil kunne ødelegge hele byer eller store områder.
  • Taktiske atomvåpen er våpensystemer som har begrenset rekkevidde og kan levere mindre kjernefysiske ladninger. Taktiske kjernevåpen er spesielt tenkt brukt i området der det er konflikt.

– Vi antar at mange av disse taktiske, eller substrategiske, våpnene har lik eller en god del større ytelse enn det man så i Hiroshima og Nagasaki. Estimater tilsier at brorparten av Russlands taktiske atomvåpen har en god del høyere ytelse enn det som ble sluppet i 1945, og mange av dem er ti ganger kraftigere eller mer, sier Kristin Ven Bruusgaard.

Andre taktiske russiske kjernevåpen har lik eller mindre ytelse enn det man så i Hiroshima, legger hun til.

Hvem har mest av hva?

Mens USA har langt flere strategiske atomvåpen enn Russland, har Russland langt flere taktiske atomvåpen.

– Det er delvis et resultat av hvordan de to landene har bygget ned sine atomvåpenarsenaler, men også av at Russland har besluttet å beholde en del av de taktiske atomvåpnene, mens USA har kvittet seg med mange av dem. Noe av grunnen til det er at Russland mener de har behov for taktiske våpen for å avskrekke et eventuelt konvensjonelt (ikke-atom, red.anm.) angrep på Russland, mens USA har sine strategiske atomvåpen primært for å avskrekke et eventuelt atomangrep på USA. USA er en større konvensjonell militærmakt, og er mindre bekymret for et eventuelt konvensjonelt angrep på USA. Dette handler i stor grad om geografiske, men også om teknologiske, forhold, sier Bruusgaard.

Russland og USA har gjennom ensidige erklæringer fra 1991 forpliktet seg til å trekke tilbake brorparten av sine taktiske kjernevåpen. Store norske leksikon (SNL) skriver at Natos eneste gjenværende taktiske kjernevåpen i Europa er bomber for fly som også kan operere med konvensjonelle våpen, og disse bombene har også antallsmessig blitt kraftig redusert. «Som en følge av disse reduksjonene har Nato svært få taktiske kjernefysiske våpen i Europa. Russland har imidlertid fortsatt et betydelig antall taktiske kjernevåpen, både bakke-, luft- og sjøbaserte», skriver SNL.

Kristin Ven Bruusgaard påpeker at også USA har noen taktiske atomvåpen, inkludert nye sjøbaserte missiler som er utviklet i senere tid.

– Disse er utviklet med spesielt henblikk på å avskrekke Russland fra å vurdere bruk av taktiske kjernevåpen i en konflikt, sier Bruusgaard.

Hvor befinner Russlands atomvåpen seg?

– De strategiske våpnene befinner seg i de militære avdelingene som har ansvaret for dem, mens de taktiske befinner seg i sentrallagre. Selve stridshodene til disse våpnene befinner seg altså på en annen lokasjon enn avdelingen som skal administrere dem, sier Bruusgaard.

Hva betyr det Putin har sagt?

Russlands forsvarsdepartement bekreftet 28. februar det Russlands president Vladimir Putin hadde varslet; at landets avskrekkende våpen er satt i kampberedskap. Blant våpnene og styrkene som er satt i høy beredskap, er strategiske rakettenheter, landets nordflåte og stillehavsflåte, samt den delen av luftvåpenet som har ansvaret for å avfyre langtrekkende våpen, både kjernefysiske og konvensjonelle, opplyste departementet.

Trusselen om bruk av atomvåpen oppfattes altså som å omhandle de strategiske våpnene, påpeker Kristin Ven Bruusgaard.

– Truslene handler om strategiske styrker, men de står allerede i en viss beredskap også ellers. Det er få som er bekymret for at de skal bruke de strategiske våpnene. De taktiske våpnene antar man fortsatt befinner seg på lagrene, vi har ikke noen informasjon om at det har vært bevegelse av dem. Hvis man hadde sett bevegelse der, hadde det vært mer foruroligende, sier Bruusgaard.

På spørsmål om hvor stor faren for atomangrep er nå, svarer hun:

– Noen er bekymret for at det oppstår en situasjon hvor det ikke går som Russland ønsker i Ukraina, og at Russland vurderer å bruke taktiske atomvåpen i Ukraina. Men dette er ikke veldig sannsynlig. Det er fortsatt mye annen militærmakt de ikke har benyttet ennå, og atomangrep er et ekstremt virkemiddel som ikke har vært benyttet siden andre verdenskrig.

Hvor mange må være involvert i en iverksetting av atomangrep?

– Det finnes informasjon om prosedyrene i Russland for dette, men vi er ikke sikre på at det stemmer med slik det er i dag. Men vi vet at det finnes tre atomkofferter, som er det systemet man bruker for å utstede ordre om angrep. De tre kontrolleres av presidenten, forsvarsministeren og generalstabssjefen. I Russland er det trolig slik at minst to av de tre systemene må være aktivert for å utstede ordre, så Putin kan ikke alene utstede en ordre om et atomangrep, det må godkjennes av en av de to andre, sier Bruusgaard, og påpeker at dette står i motsetning til USA, der presidenten ikke trenger å konsultere noen.

Bruusgaard påpeker også at det vil være flere mennesker involvert lenger ned i systemet.

– Det vil være andre nedover i kommandosystemet som må involveres, så Putin er avhengig at hele kommandokjeden lystrer, men samtidig er det jo lagt opp til at disse skal adlyde ordre.

Hva gjøres for å ruste ned?

Ikkespredningsavtalen, som er en internasjonal traktat om å forhindre videre spredning av atomvåpen, trådte først kraft i 1970, og i dag har 191 land ratifisert avtalen. Bare fem av de ni landene som har atomvåpen, har undertegnet: USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike. De andre atommaktene er ikke med. India, Pakistan og Israel har ikke har sluttet seg til avtalen, mens Nord-Korea trakk seg fra avtalen i 2003.

Atommaktene som er med har forpliktet seg til ikke å overføre atomvåpen til andre land og å avstå fra å bistå andre land med å produsere atomvåpen, og ikke å motta eller selv produsere atomvåpen.

«Ikkespredningsavtalen har bidratt til å begrense utbredelsen av atomvåpen betraktelig, men samtidig har den medført bare minimale forandringer i de fem atommaktenes lederstilling fra 1960-tallet. Siden da har fire andre land skaffet seg atomvåpen», skriver Store norske leksikon.

I 2017 vedtok FNs generalforsamling en avtale om atomvåpenforbud. Avtalen trådte i kraft i 2021. Avtalen forbyr stater både å utvikle, prøvesprenge, produsere og skaffe atomvåpen. 122 stater, nesten to tredjedeler av FNs medlemsstater, stemte for forbudet, ifølge Den internasjonale kampanjen for å forby atomvåpen, ICAN.

Norge har ikke skrevet under avtalen. Begrunnelsen til den norske regjeringen er at avtalen ikke vil skape fremgang fordi den ikke støttes av noen av atommaktene, og at det er uaktuelt for Norge å støtte et forslag i FN som svekker NATO som forsvarsallianse. Norge var imidlertid det første landet i Nato som besluttet å delta som observatør på partsmøtene, da Støre-regjeringen varslet dette høsten 2021.

Hva er grunnene for og imot atomvåpen?

Avskrekking er hovedgrunnen for at land velger å ha atomvåpen: Det innebærer at man skal ha en troverdig evne til å igangsette eller gjengjelde atomangrep med så stor kraft at det forhindrer uønskede handlinger, for eksempel et atomangrep, fra en annen part.

Motargumenter er at atomvåpen utsetter hele verden for en enorm risiko og derfor ikke er en god sikkerhetsstrategi. Det er svært sårbart for hvem som har beslutningsmyndighet. Også selv om man ikke skulle gå aktivt inn for å bruke atomvåpen, kan det skje misforståelser som fører til katastrofale konsekvenser.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen