Byhistorie
Sykdommen som forsvant
Radesyken var en skremmende sykdom som viste seg i første halvdel av 1700-tallet og forsvant på slutten av 1840-tallet. Sykdommen var fattigdommens ansikt.
Det første radesykehuset ble etablert i Fjerdingen i enden av Storgata ved Akerselva i 1756 etter en kongelig resolusjon året før. Akvarell av en gård i Christian Krohgs gate 48 av Peter Andreas Blix.
Rune Aakvik/Oslo Museum
Radesyken oppsto som en skremmende smittsom sykdom fra begynnelsen av 1700-tallet. Sykdommen liknet på syfilis, spedalskhet og skjørbuk, men ble sett på som noe annet. Symptomene har likhet med noma, en bakteriesykdom som i dag rammer i katastrofeområder med ekstrem fattigdom. Ordet radesyke ble først brukt på 1750-tallet og kom fra det sørvestnorske ordet rata eller rada, og betydde den stygge eller urene sykdommen. Andre navn var saltflod, fillesjuka og den norske sykdommen.
Ansikter som gikk i oppløsning
Radesyken rammet med væskende sår som spiste seg inn til beinet, ansikter som gikk i oppløsning og tenner som løsnet. Mennesker ble blinde og beina knakk i kroppen. Kroppens forråtnelse ga inntrykk av at den syke var en levende død. Presten og folkeminnesamleren Andreas Faye beskrev de syke som «Overmaade spectaculeuse og miserable som Dødens virkelige fanger».