Byhistorie

Sykdommen som forsvant

Radesyken var en skremmende sykdom som viste seg i første halvdel av 1700-tallet og forsvant på slutten av 1840-tallet. Sykdommen var fattigdommens ansikt.

Flere trebygg står tett i tett med plankegjerde rundt. Det henger klesvask på gjerdet.
Det første radesykehuset ble etablert i Fjerdingen i enden av Storgata ved Akerselva i 1756 etter en kongelig resolusjon året før. Akvarell av en gård i Christian Krohgs gate 48 av Peter Andreas Blix.
Publisert Sist oppdatert

Radesyken oppsto som en skremmende smittsom sykdom fra begynnelsen av 1700-tallet. Sykdommen liknet på syfilis, spedalskhet og skjørbuk, men ble sett på som noe annet. Symptomene har likhet med noma, en bakteriesykdom som i dag rammer i katastrofeområder med ekstrem fattigdom. Ordet radesyke ble først brukt på 1750-tallet og kom fra det sørvestnorske ordet rata eller rada, og betydde den stygge eller urene sykdommen. Andre navn var saltflod, fillesjuka og den norske sykdommen.

Ansikter som gikk i oppløsning

Radesyken rammet med væskende sår som spiste seg inn til beinet, ansikter som gikk i oppløsning og tenner som løsnet. Mennesker ble blinde og beina knakk i kroppen. Kroppens forråtnelse ga inntrykk av at den syke var en levende død. Presten og folkeminnesamleren Andreas Faye beskrev de syke som «Overmaade spectaculeuse og miserable som Dødens virkelige fanger».

Hei
Du må ha et aktivt abonnement for å lese videre

5 uker - 5 kroner

KJØP

Powered by Labrador CMS