Hvorfor flykter velgerne fra arbeiderpartiene? Nå tror forskerne de vet svaret

Over hele Europa er trenden den samme: Tradisjonelt store, styringsvante sosialdemokratiske partier har tapt enormt mange velgere de siste tiårene. I land etter land har de mistet makt og oppslutning, og i mange land, som i Frankrike, har arbeiderpartiet nærmest blitt helt utradert.

Men hva er egentlig årsaken til at den sosialdemokratiske kollapsen skjer så mange steder samtidig? Et knippe samfunnsforskere fra en rekke universiteter rundt omkring i Europa har gått sammen for å analysere nettopp dette spørsmålet. Gjennom å etablere forskningsnettverket Progressive Politics Research Network (PPRNet) har de sett på typiske forklaringer og analyser for å forstå arbeiderpartienes fall, for så å se om forskning og data gir støtte til hypotesene.

– Utgangspunktet vårt var at vi så et vesentlig sprik mellom hvordan folk snakket om sosialdemokratienes fall og hva de vitenskapelige bevisene fortalte oss. Dette ville vi finne mer ut av, forteller Tarik Abou-Chadi til Dagsavisen.

Han er professor i sammenlignende politikk og europeisk politikk ved universitetet i Oxford, og en av hovedforfatterne bak flere av forskningsstudiene publisert av PPRNet den siste tiden.

De har altså undersøkt en håndfull kjernehypoteser om sosialdemokratienes synkende oppslutning, og undersøkt om de stemmer eller ikke.

Ytre høyres vekst

En av hovedhypotesene om hvorfor så mange millioner av velgere har forlatt de sosialdemokratiske partiene i Europa de siste tiårene er at dette henger sammen med den radikale ytre høyresidas framvekst.

I land etter land har radikale ytre høyre-partier vokst fram samtidig som de tradisjonelt store sentrum-venstre partiene har kollapset. Dette har, ifølge Abou-Chadi, skapt et svært forlokkende resonnement om at disse to trendene henger sammen. Nemlig at de nye radikale høyrepartiene i stor grad består av misfornøyde tidligere sosialdemokratiske kjernevelgere som har sett seg lei av ting som innvandring, høye skatter og avgifter eller for mye makt i EU og Brussel.

– Dette er et svært mektig narrativ, og noe mange tror er sant. Det er intuitivt å tro at det er sant, særlig fordi disse to trendene har skjedd samtidig. Og det er helt riktig at ytre høyre støttes av en vesentlig andel av arbeiderklassestemmene. Men når vi ser på velgerdata fra europeiske valg der ytre høyre-partier har gjort det godt imploderer hypotesen. Hvis vi ser på valgene i for eksempel Frankrike og Nederland i 2017 gikk ikke de gamle sosialdemokratiske velgerne til ytre høyre. De gikk i all hovedsak til mer progressive partier enn det sosialdemokratiske partiet. Kun noen få gikk til ytre høyre, sier Oxford-professoren.

I Frankrike var det særlig Emmanuel Macron som stakk av med de gamle sosialiststemmene. Og selv om det er vanskelig å si at han er rødere enn det franske sosialistpartiet, viser velgerdata at han i det minste ble ansett som en svært progressiv kandidat.

– Ja, noen velgere har gått fra sosialdemokratiske partier til ytre høyre. Men det er altfor få til å kunne forklare verken sosialdemokratienes fall eller ytre høyres framvekst. Noen argumenterer med at å gå fra et sosialdemokratisk parti til ytre høyre er en litt lengre reise. At man kanskje er noen år innom et konservativt parti før man ender opp på ytre høyre. Men selv når vi følger velgervandringer helt fra 1995 og fram til i dag finner vi ikke tall som kan forklare arbeiderpartienes fall i dag, sier Abou-Chadi.

[ – Ap må vise tydelig at de er på venstresida (+) ]

Innvandringspolitikk

En godt dokumentert konsekvens av ytre høyres framvekst og (den feilaktige, ifølge forskerne) hypotesen om at det er gamle sosialdemokratiske velgere som utgjør grunnstammen av det nye, ytre høyre er at sosialdemokratiske partier mange steder har forsøkt å nærme seg høyrepartienes politikk. Dette gjelder særlig i innvandringsspørsmålet, der flere europeiske sentrum-venstre partier har strammet kraftig til i innvandringspolitikken for å forsøke å vinne tilbake sine gamle velgere.

Abou-Chadi forklarer at med unntak av Danmark, der sosialdemokratene har før en svært streng innvandringspolitikk i over 20 år, vinner ikke arbeiderpartiene på å kopiere ytre høyres innvandringspolitikk. Snarere tvert imot.

– Om noe styrker det ytre høyre. Flere velgere blir ført på vandring, og til slutt er det ytre høyre som vinner på det, sier han. Eller som han formulerte det i en artikkel i The Guardian nylig:

– Velgere har en tendens til å foretrekke originalen framfor kopien.

Han forteller om en studie kolleger av han ved PPRNet har gjennomført, der de ser på hva slags politikk sosialdemokratiske velgere faktisk foretrekker. I seks land ga forskerne potensielle sosialdemokratiske velgere to ulike sosialdemokratiske partiprogram å velge mellom.

– Ut fra dataene fra den studien ser vi at sosialdemokratiske velgere generelt ikke er særlig begeistret for svært streng innvandringspolitikk. De er heller ikke særlig glad i velferdssjåvinisme, altså at man begrenser velferdsgoder for innvandrere eller generell nedbygging av velferdstilbudet, sier Oxford-professoren.

– Mange sosialdemokratiske partier har forsøkt å kopiere Tony Blairs og New Labours suksess på slutten av 90-tallet. Og var ikke nettopp det at de dro politikken mot høyre noe av grunnen til at de vant flere valg?

– Jo. Det er ingen tvil om at New Labour var en suksess. Men det er lenge siden, og verden er opptatt av helt andre politiske saker akkurat nå. Her kommer dessuten en annen faktor inn i bildet: En vesentlig andel av velgerne i Europa er ikke så opptatt av partienes programmer, men er mer opptatt av hvem som styrer og deres kompetanse. Dette er en velgergruppe som har en tendens til å holde seg i sentrum av politikken, og velger parti etter politikernes styringskompetanse. Dette er en trend New Labour var en sentral del av. De framsto, og var, svært styringsdyktige og kompetente. Dessuten må vi ikke glemme at en del av New Labours politikk også var ganske venstrevridd, selv om de også i deler av politikken orienterte seg mer mot sentrum.

[ Slik føres russernes propagandakrig mot Vesten (+) ]

En splittet venstreside?

En faktor som derimot er godt dokumentert, og som er en viktig grunn til sosialdemokratiske partiers fall, er at andelen velgere som er svært lojale sosialdemokrater, som aldri egentlig har vurdert å stemme på noe annet enn arbeiderpartiene, har gått kraftig ned de siste 20–30 årene. Dette er en trend vi ser i hele Europa. Noe av grunnen til dette forklarer forskerne med at det er andre politiske saker som avgjør hvilket parti velgerne ender opp med i dag sammenlignet med på 90-tallet og tøffere konkurranse om velgerne.

Saker som klima og innvandring har tatt over som de store, viktige sakene for store velgergrupper, noe som både har brolagt veien for nye partier, men også skapt vesentlig større konkurranse om velgerne enn før. Dette har igjen ført til et mer fragmentert partilandskap i hele Europa, der misfornøyde sosialdemokrater har langt flere alternativer enn de hadde tidligere.

– I dag, hvis en velger er misfornøyd med sosialdemokratiske partier som går mot høyre, har de faktisk kompetente, etablerte partier som alternativer. På 90-tallet ble for eksempel de grønne partiene sett på som radikale og litt gale, men sånn er det ikke lenger. I de fleste europeiske land er de grønne partiene seriøse partier med kompetente politikere, sier Abou-Chadi.

Nettopp denne trenden, med en fragmentert venstreside med mange flere partier å velge mellom i dag sammenlignet med tidligere, tar oss videre til neste hypotese forskerne har testet ut: Ideen om en splittet venstreside.

Hypotesen forskerne har undersøkt kan formuleres omtrent slik: Venstresidevelgere i 2024 kan grovt sett deles inn i to grupper. En urban, høyt utdannet middelklasse, som kanskje først og fremst er opptatt av verdispørsmål og ikke-økonomiske spørsmål som innvandring, skeives rettigheter, klima og likestilling. På den andre siden finnes det en mer gammeldags arbeiderklasse, typisk mannlige industriarbeidere, som først og fremst er opptatt av økonomisk omfordeling, og som ikke er særlig begeistret for den høyt utdannede middelklassens verdipolitikk.

Dette har ført til at venstresiden er splittet. Der de urbane, høyt utdannede middelklassevelgerne ofte ser til progressive, verdiorienterte partier, ønsker industriarbeiderklassen seg mer klassisk, sosialdemokratisk politikk. Dette både vanskeliggjør brede koalisjoner på venstresida og skaper det forskerne kaller en kløft mellom venstresidevelgere som gjør den brede venstresida retningsløs og handlingslammet.

– Dette er blant annet noe av kjernen i argumentene til den franske økonomen Thomas Piketty. At venstresida har blitt en politisk bevegelse for middelklassen, som har snudd seg vekk fra det klassiske målet om økonomisk omfordeling. Det er myten vi har tatt for oss, sier Abou-Chadi.

Men dette er igjen en myte, og stemmer i liten grad når du ser på forskningsdata, mener forskerne.

[ Ekspert: Dette er den største pensjonsfella i 2024 ]

Den nye og gamle arbeiderklassen

– Noen deler av denne fortellingen stemmer. Det er riktig at klassebakgrunn har noe å si for hvilke holdninger du har i verdispørsmål. Det er også riktig at venstresiden har en større andel middelklassevelgere enn tidligere. Så jeg forstår hvorfor denne hypotesen oppstår, sier Oxford-professoren, før han presiserer:

– Men vi har tre motargumenter til denne hypotesen. For det første står man i fare for det vi kaller velgerdeterminisme. Altså en idé om at alle arbeiderklassevelgere er mer konservative enn middelklassevelgerne i spørsmålet om for eksempel innvandring. Det er ikke tilfellet. Hvis vi tar utgangspunktet i hvite, mannlige industriarbeidere er det større uenighet om innvandring innad i den gruppa enn det er mellom venstresidevelgere i middelklassen og arbeiderklassen.

– For det andre må venstresida ta innover seg at det er en del velgere som aldri har vært eller vil bli tilgjengelige for venstresida. Mange i industriarbeiderklassen vil aldri stemme på et venstresideparti. Dermed blir det feil å tro at dette er velgere som kan stemme på venstresidepartier bare man endrer strategi for å tilnærme seg disse folkene.

– Og for det tredje: Vi vet utmerket godt nå at den nye, utdannede middelklassen støtter økonomisk omfordelende politikk. Ofte i større grad enn den klassiske arbeiderklassen.

Summen av disse tre argumentene, mener professoren, er at skillet mellom den gamle arbeiderklassen og den nye middelklassen ikke er så vesentlig som enkelte skal ha det til. I praktisk politikk betyr det at sosialdemokratiske partier fint kan kombinere klassisk økonomisk venstresidepolitikk med progressiv verdipolitikk for å vinne valg. Og de kan bygge koalisjoner med mer progressive og grønne partier uten at det nødvendigvis vil få negative konsekvenser for partiets oppslutning.

– Vi er forskere, ikke politiske konsulenter. Jeg sier ikke at det norske arbeiderpartiet kan høre på oss, og med det er de garantert å vinne valg. Vi forsøker egentlig først og fremst å forklare hva som har skjedd, ikke hva som kommer til å skje i framtiden. Vi er først og fremst opptatt av å undersøke om fortellingene om sosialdemokratiske partiers fall kan støttes med data og bevis, sier Abou-Chadi.

Venstresida må drive venstresidepolitikk igjen

Selv om professoren og forskerne bak PPRNet er tydelige på at de ikke driver i rådgivingsbransjen for skakkjørte arbeiderpartier, forsøker vi oss likevel på å stille spørsmålet: Hva tror du sosialdemokratiske partier må gjøre for å gjenvinne gammel storhet, og vinne valg?

– De må forstå at de fundamentale sosiale strukturene har endret seg radikalt. Det betyr at selve klassesamfunnet har endret seg dramatisk, særlig gjennom at så mange flere i dag enn tidligere har en utdannelse og at omtrent alle land i Vesten nå har blitt kunnskapsøkonomier. Løsningene som fungerte på 90-tallet virker rett og slett ikke lenger. Dessuten må de sosialdemokratiske partiene ta innover seg at konkurransen om velgerne er mye, mye tøffere i dag enn den noen gang har vært. Folk stemmer ikke lenger på et parti med utgangspunkt i hvilket trossamfunn de tilhører eller hvilken fagforening de er medlem i.

Samtidig peker han på at sosialdemokratiske partier tross alt styrer i en del europeiske land i dag, som i Norge, Danmark, Tyskland, Spania og Portugal.

– På lang og mellomlang sikt tror jeg de sosialdemokratiske partiene nødvendigvis må drive både venstresidepolitikk og progressiv politikk. De må ikke endre mening hele tiden, og hele tiden forsøke å svare på velgerforflyttinger og flytte seg mot sentrum eller høyre. Venstresida må tørre å drive venstresidepolitikk igjen. Og særlig de sosialdemokratiske partiene bør ikke være så bekymret for velgere de har mistet. De må være bekymret for velgerne de ikke har klart å vinne. Det er først og fremst de yngre generasjonene som har vendt seg vekk fra de sosialdemokratiske partiene, sier Abou-Chadi.

[ Kine Vistnes: – Alt går ikke til helvete om vi tar opp olja (+) ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

[ Tordner mot Putins «galskap»: – Flere kriger i horisonten ]

[ Ekspert: Dette er den største pensjonsfella i 2024 ]