– Saboterer jeg litt for meg selv nå, for å kunne skrive om det?

Hvem: Emilie Hollow (23)

Hva: Artist og låtskriver

Hvorfor: Aktuell med debutalbum sitt, Half The Story.

Emilie! Det er mye kjærlighetssorg i monitor om dagen, hvordan står det til med hjertet nå?

– Veldig, veldig bra. Så det føles rart å plukke opp disse gamle følelsene igjen. Men likevel stas med album, da.

[ Jenny Huse etter fjerningen av NRKs «Helt Ramm»-episoder: – Det var aldri min intensjon å få det fjernet ]

Albumet blir beskrevet som «veldig personlig». Hvordan føles det å gi ut noe som er så nært, da?

– Det er litt skummelt. Jeg føler jeg blottlegger sjela mi så hvem som helst kan se det. Men det er viktig å være ærlig. Det er jo sånn andre artister treffer meg, når de tørr å sette ord på følelser man kan kjenne seg alene om der og da.

Sender man eksen sin låta da, eller bare durer man på?

– Haha! Jeg vet at noen gjør det, men det har ikke jeg gjort. Det er litt derfor jeg har valgt å kalle den half the story, for dette er mitt perspektiv. Det er ikke sikkert det er sånn han tenker at det var.

Blir man nervøs for at eksen skal høre på, da?

– Nei, jeg tenker mer på dem som kjenner meg nå. Kommer de til å forstå hva jeg refererer til her, er det gjennomsiktig? Jeg føler likevel at jeg har en tendens til å pakke inn tekstene mine, sånn at de nærmeste forstår nøyaktig hva jeg har skrevet om, men for en som lytter kan det kanskje bety noe helt annet.

Det er ganske flaut å les gamle dagbøker om hvor forelska man var, kan det være flaut å høre på egen musikk i etterkant?

– Ja, det kan være flaut. Jeg ser tilbake og tenker oi, dette var dramatisk! Men det betyr jo egentlig bare at man er på et annet sted. At man har vokst. Så jeg tror det er fin ting, jeg, å bli litt flau over seg selv.

[ Mina har laget radio i fengsel i ti år: Nå vil hun rive dem, alle sammen Mina har laget radio i fengsel i ti år: Nå vil hun rive dem, alle sammen ]

Hva er det med kjærlighetssorg som gir så mye inspirasjon, tror du?

– Jeg aner ikke! Det er vanskelig å skrive når man er lykkelig, synes jeg. Kanskje det sitter i ryggmargen vår, å skrive om sorg og fortapt kjærlighet. Vi har gjort det til all tid.

Gjør man det verre, nesten? For å ha mer å skrive om?

– Haha, det har jeg også spurt meg selv om. En av låtene på albumet heter mad love, og tar for seg litt det dilemmaet. Saboterer jeg litt for meg selv nå, for å kunne skrive om det? Men jeg tror det er en vanlig greie for låtskrivere, man er alltid litt på jobb. Det er nok ikke så sunt. Men det var veldig gøy å skrive om det, vi lo en del. Man ser sitt stygge speilbilde. Men jeg har lært av det også da.

Hva håper du folk sitter igjen med når de hører albumet?

– En liten berg-og-dal-bane med følelser. For det er sånn det har føltes å skrive albumet. Også håper jeg at de som går gjennom noe lignende kan bruke det som trøst. Og en påminnelse om at det går over.

Krever det ikke mye å vise seg så sårbar som du gjør gjennom musikken?

– Det har alltid kommet naturlig for meg. Å skrive sanger har vært en stor del av livet mitt siden jeg var ti år. Det er min måte å prosessere følelser på. Jeg tror man kan lære mye av seg selv og andre gjennom sårbarheten.

Men apropos kjærligheten. Hvem er ditt favoritt-superpar?

– Første jeg kommer på er Beyoncé og Jay-Z. Eller Mette Marit og Håkon, kanskje?

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Ingen. Faren min er heismontør og har fortalt meg historier. Men hvis jeg må, så vil jeg stå fast med bestefar. Jeg savner han.

[ – Du kommer ikke langt med å kutte i eget kjøttforbruk og sortere plast ]

Hvem var din barndomshelt?

– Jeg var veldig fan av Hannah Montana. Men hun er kanskje ikke en helt. Men søsteren min var et stort forbilde. Det er hun fortsatt. Hun er alltid så trygg, klok og kul. Et fint, lite orakel.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Da legger jeg bare gule ting på rullebåndet i butikken. Solo, Ostepopp, Grandiosa. Også ser jeg på en sånn B-julefilm. Lavbudsjett, dårlig skuespill, utrolig forutsigbar handling. Da koser jeg meg.

Hva misliker du mest med deg selv?

– Jeg kan være litt for god til å se det vonde i ting.

Men nå er du jo lykkelig! Skal du fortsette med det, eller må du bli trist igjen for å lage et nytt album?

– Haha, nei, nå kan jeg være lykkelig, til jeg finner ut hvordan man skriver om det.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen