Jeg startet denne uka på landsmøtet til Norsk Sykepleierforbund. 400 delegater som er ferdig denne fredagen og skal møtes igjen om fire år. Et viktig landsmøte for oss alle fordi vi mangler over 4.500 av dem.
Sykepleiere er en beskyttet tittel, men dessverre stadig også en art vi bør beskytte. Det er færre som søker seg til sykepleierutdanninga nå enn før koronaen kom. Kanskje ikke så rart? Jeg ble i alle fall ikke fristet til å jobbe livskiten ut av meg i Kripos-dress og visir bare fordi det norske folk sto og klappa tre ganger for meg på balkongen sin i begynnelsen av pandemien.
De blir drept på jobb, de blir drept hjemme, men de ofrer seg for andre
Derfor var det merkelig å se hvor lett applausen satt da Erna Solberg, Mor Covid, sto på talerstolen og snakket varmt om yrket. Hadde delegatene glemt hvem som styrte landet da pandemien sto på som verst?
Etter min mening hadde Erna og hennes regjering en unik mulighet til å nettopp løfte dette yrket gjennom disse årene. Få opp lønna, lage kampanjer retta mot unge som kunne fått dem til å søke seg til et yrke vi alle er livsavhengige av å ha rundt oss. Det gjorde hun ikke.
Sykehusene sliter enormt økonomisk. NRK skrev denne uka om sykehuset i Førde. «Ryk det eit lysrøyr på røntgen, har vi ikkje råd å erstatte det. Rammene er for små», kunne Lena Thorsnes, foretakstillitsvalgt for Norsk Sykepleierforbund i Helse Førde, fortelle. Helseforetakene i Norge går mot milliardunderskudd, og det skal ifølge NRK bli den nye standarden.
Grunnen til at sykehusene går i underskudd, er blant annet at de må leie inn vikarer, fordi de mangler folk på jobb. I 2021 brukte helsetjenestene 2,5 milliarder på vikarer. Det skjønner alle ikke er bærekraftig, men landsmøtet klarer neppe å få løst problemet når det ikke fins folk som vil bli som dem.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/F33WLEI2GRE3PH7WFKN5KRZL6Y.jpg)
Begrepene om at sykepleiere er «engler i hvitt» og har «varme hender», har de heldigvis klart å få oss andre til å slutte å bruke. Jeg vil heller kalle dem «forbanna fagfolk med tørre hender». For er det noe sykepleiere har lov til å være, så er det å være forbanna.
Det er elendig bemanning, pensjonerte sykepleiere trår til for å dekke gapet, selv om det ikke hjelper. Det blir gjentatt i det uendelige om dårlig struktur, dårlig kommunikasjon og høy belastning. Det er umulige vaktordninger. Der andre arbeidsplasser pumper inn med teambuilding på jobben, er det ingen å sparre med i helsevesenet. Det har de ikke tid eller folk til.
[ Jo Moen Bredeveien: Alt lykkes for den forrige regjeringen ]
Ingen får lyst til å starte i en bransje som ikke hadde lagt ut sandsekker en gang, før eldrebølgen dundra innover. Krisa stiger. Ingen får heller lyst til å ta imot de barna vi norske kvinner gidder å føde, når du leser at fødetilbudene står i fare for å bli lagt ned eller allerede er borte.
Det mangler over 1000 stillinger på sykehusene i Nord-Norge. VG skrev denne uka om Eugenia Kokkinos, som måtte ta hastekeisersnitt etter at hun begynte å fossblø hjemme. Uten akuttsykehuset i Lofoten hadde ikke den fødselen gått bra. Jordmødre er nøkkelen for befolkningsvekst. Det kan historien vise.
Som det ble nevnt av en fagforeningsleder på landsmøtet: «For å få bedre lønns- og arbeidsvilkår, må en bruke makt. Og makt kan du ikke bare få, en må skaffe seg makt». Makta var til stede på landsmøtet. Jonas Gahr Støre snakket om at det er mangel på fagfolk over alt, ikke bare i helsevesenet, også i forsvaret for eksempel, men at helse er det viktigste og nødvendigste faget.
Han så alvorlig ut da han nevnte at hver femte sykepleier vurderer å slutte i jobben.
Hvordan skal vi få folk tilbake på jobb? Vi må ikke fryse fast og stivne i måter å jobbe på, sa han. Her er kanskje nøkkelen? Alle trenger å bli hørt på jobben, sykepleiere og de mange andre i helsevesenet. Vi kan ikke ha mer brøl, vi kan ikke ha flere # om at leger må leve. Og det er ledelsen i våre fire helseforetak som bør gå med krum nakke og ikke få sove om natta. Det er de på toppen som bør lytte, omorganisere og tenke nytt. Det er der kompetansehevingen bør skje. De bør være de mest slitne i denne bransjen.
[ Kari Kristensen: I fremtiden vil alle ønske seg 15 eksklusive minutter med anonymitet ]
Som en annen fagforeningsleder sa: «Mangel på arbeidskraft ble ikke snakket om på landsmøtene for noen år siden. Det var ikke et problem».
Så hva har alt dette å gjøre med krigen som herjer og dreper så langt unna oss, men som virker så nær at du nesten ikke orker å tenke på de forferdelige lidelsene det palestinske folk betaler?
Denne uka skrev Leger uten grenser på sin instagramside en beskjed på svart bakgrunn og med hvit skrift: «I dag sørger vi over dødsfallet av vår kollega i Gaza, laboratorietekniker Mohammed Al Ahel, som ble drept da han var hjemme i flyktningleiren for å være sammen med familien sin. Flere titalls ble drept under bombingen».
De blir drept på jobb, de blir drept hjemme, men de ofrer seg for andre. Det er sjelen til en helsearbeider. Vi trenger ikke kalle dem engler, men vi kan fint kalle dem helter. De står i første linje, uansett hvor krisen rammer. Om det er en verdensomspennende pandemi eller kriger som preger hele kloden.
Vi er alle avhengige av at noen gidder å gjøre den jobben, tør å gjøre den jobben, ofrer livet for den jobben. Som æresmedlem Marie Aakre sa på landsmøtet: «Sykepleiere gjør modige møter. Det trengs mot når en møter motstand».
Akkurat nå møter helsearbeidere her hjemme motstand og ikke minst i resten av verden. De her hjemme kjemper også kampen for dem der ute. Det er det eneste forbanna engleaktige vi kan si om dem. Når Gazas barn dør i forferdelige drønn, som verdenslederne må få slutt på, bør vi i hvert fall klare å få til å ordne og sortere i eget rot her hvor det er helt muse stille, uten nødvendige brøl.
Les flere kommentarer av Sigrid Bonde Tusvik her
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen