– Jeg støtter forslaget fordi det har vært et problem generelt over tid at sosialpolitikken blir stemoderlig behandlet. Det ser vi på matkøene, sier Kristjánsson til Dagsavisen.
Leder av Fellesorganisasjonen (FO), Mimmi Kvisvik, forlater om få dager jobben med klar melding til statsminister Jonas Gahr Støre om hvilket krafttak han bør ta for å bekjempe landets økende fattigdom: – Vi må få en egen sosialminister, slo Kvisvik et slag for i et intervju med Dagsavisen onsdag.
Forslaget fikk samtidig støtte fra tidligere sosialministere, og nå også fra stortingsrepresentant Mímir Kristjánsson i Rødt, som ofte taler de fattiges sak.
– Vi har tidligere «alltid» hatt sosialminister eller en øverste ansvarlig for å hjelpe de fattige. Den første av dem, Castberg, som kanskje den mest ruvende skikkelsen i norsk sosialpolitikk i historien. På et tidspunkt fant Norge bare ut at en av de svakeste gruppene i samfunnet, som omfatter veldig mange av oss, ikke lenger er viktige nok til å ha en egen statsråd. I stedet fikk vi et Nav, styrt ute i kommunene, der sosialtjenesten er mye dårligere prioritert enn de øvrige tjenestene i Nav, mener Kristjánsson.
Det er 19 år siden sist Norge hadde en egen sosialminister. Ingjerd Schou (H) hadde den tittelen som statsråd fra 2001 til 2004.
[ Brenna lover bedre pensjoner til uføre ]
– Finnes fattige som jobber
Stortingsrepresentanten, og medlem i arbeids- og sosialkomiteen, mener hovedproblemet med norsk sosialpolitikk er at den lenge ikke har hatt flere prioriteringer samtidig. Det har de fattige fått lide for, mener han.
– Det har lenge vært en prioritet å få folk i jobb, men å samtidig hjelpe dem som er fattige har ikke stått like høyt på agendaen. Jeg mener at en egen sosialminister ville ha løftet den innsatsen, da denne statsråden ville hatt én tydelig prioritering, men det betinger jo at vedkommende også får et eget departement og et eget budsjett, påpeker Kristjánsson, i likhet med sosialminister under Brundtland på 80-tallet, Tove Strand (Ap).
Kristjánsson fortsetter:
– Det er fint med jobb, men ikke alle er i stand til å jobbe. Og ikke glem at det også finnes en del folk som jobber, til og med fullt, men likevel er fattige i dagens Norge. Vi har sett en eksplosjon av andel fattige de siste årene, minner han om.
Kristjánsson mener at dagens spredte ansvar for sosialpolitikken ikke bare stiller høye krav til oversikt og forståelse hos dem som søker hjelp fra norske myndigheter til livsopphold. Også for politikerne er det krevende, mener han.
– Det er ganske komplisert å være politiker på Stortinget også på dette feltet. I dagens sosialpolitikk ligger ytelser og systemer oppå hverandre, men snakker ikke sammen. Et bilde på det er at en nylig rapport om barnefattigdom havnet i barne- og familiedepartementet, sosialhjelpen er organisert i kommunene og ligger under arbeids- og inkluderingsministerens ansvarsområde samtidig som bostøtten administreres av Husbanken innunder kommunaldepartementet, poengterer Kristjánsson.
Tidligere sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa (Sp), fra 1997 til 2000, var inne på det samme overfor Dagsavisen tidligere i dag:
– Det er ikke alle som kan arbeide. Trygdeytelser, kommunal sosialhjelp og bostøtte må ses i sammenheng, uttalte Kleppa.
Null til 100
Da FO-leder Mimmi Kvisvik skulle ønske statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) velkommen for å holde sin hilsen på landsmøteåpningen onsdag, avsluttet hun med en oppfordring til Støre
– Vi har et glitrende forslag, og du kan jo vurdere å gjøre Tonje Brenna (Ap) til Arbeids og sosialminister, sa hun, og la til:
– Du vet bedre enn noen annen enn at arbeidslinja og velferdslinja henger sammen, og det kan vi få til i et slikt departement, sa hun da Støre var på vei opp til talerstolen.
Støre hadde svaret parat, da han fikk ordet.
– Ja det hadde tatt seg ut. Og ja hvorfor ikke, holdt jeg på å si, sa han med et smil.
– Jeg er ikke overrasket over at det spørsmålet ville komme. Du har tatt det opp med meg mange ganger, senest da vi spiste frokost sammen hjemme hos meg for kort tid siden, innledet Jonas Gahr Støre sin hilsningstale.
– Og til det vil jeg si, for å gå rett på den saken, og det er Tonje (Brenna). Noe hun også har sagt i intervjuer, sa Støre.
Og mener med det at Tonje Brenna i praksis også er sosialminister.
Og la til at det nylig var kommet en del endringer i regjeringen.
– Så det kommer ikke mer i statsråd fredag for å si det sånn, la han til fra en humrende landsmøtesal.
Statsminister Jonas Gahr Støre sa videre i sin hilsningstale at en av de største oppgavene innen arbeidslivet var å finne en løsning for de mellom 100 (prosent) og null (prosent).
– I dag har vi et samfunn, hvor det er 100 prosent som duger. Men det er veldig mye imellom der. Jobb er en viktig del av fellesskapet, sa han.
– Det finnes noe mellom der, mange flere som kan bidra. Vi må sørge for ordninger, trygder, tilrettelegginger og opplæringer. Gi flere sjansen, og hjelpe dem til å gripe dem, sa han i talen.
Han sa videre at regjeringen vil foreslå å bruke 770 millioner mer for å få de utenfor arbeid i arbeid.
– I 2024 vil vi bruke 11 milliarder i arbeidsmarkedstiltak, sa han.
[ Debatt: Måten Tonje Brenna snakker om arbeidslinja på, skremmer meg. ]
Mímirs fire sosiale grep
Kristjánsson mener at en helhetlig og kraftfull innsats for å bekjempe fattigdom har vært savnet lenge, både i norsk politikk og i byråkratiet.
– De som jobber med sosialtjenester har følt at de er blitt satt bakerst i køen siden Nav ble til, hevder han.
Selv trekker Kristjánsson fram fire grep han mener uansett vil forbedre sosialpolitikken og gi fattige i Norge et bedre liv – med eller uten en egen sosialminister.
- Øke sosialhjelpen: – Dette er ytelsen folk skal leve av og selve gulvet i bunnen. Her har vi veldig lave veiledende satser, kommenterer han.
- Fjerne alle «unødvendige» krav og regler: – Noen krav er unødvendige og urimelige. Mange føler de må vrenge halve livet sitt for å få hjelp, ved å vise fram alle mulige slags kvitteringer og bli pålagt salg av bil og andre eiendeler. Og det burde vært et fribeløp, som jeg skjønner at må være lavt, som gjør at det er lov til å motta gaver fra familie og venner uten å bli trukket i sosiale ytelser. Jeg mener vi må stole mer på folk. Jo høyere krav til dokumentasjon, desto mer vegring for å søke hjelp. Det er flere i matkøene hos Frelsesarmeen enn hos Nav, selv om det står i loven at staten skal skaffe deg mat hvis du er sulten, begrunner han.
- Ansette flere i Nav eller flytte ressursene: – Flere må jobbe med å gi sosialhjelp og Navs sosialtjeneste må ha åpne kontorer. Dette er ofte saker som ikke løses på et skjema – ta en lang prat med dem som søker hjelp, oppfordrer han.
- Slå sammen ytelser: – Ved å slå sammen noen av ytelsene, kutte litt i noen av dem og øke totalen, vil folk få mer å leve for og ikke måtte bruke masse tid og krefter på søknader og skjemaer. I dag må en barnefamilie brått ha fem ytelser samtidig. Med sosialhjelp, bostøtte og arbeidsavklaringspenger blir det bare mer unødvendig arbeid for alle, både for mottakerne og for byråkratiet, mener Kristjánsson.
Rødt-politikeren er også enig med Tove Strand i at regjeringen har foretatt feil prioriteringer. Men Strands eksempel om at det brukes 400 millioner kroner på kommunesammenslåing mens køene utenfor fattighuset vokser, synes han er en smule billig.
– Jeg synes det er litt vel tabloid å komme med de 400 millionene, som selvsagt ikke strekker til. Det koster å løfte folk ut av fattigdom. Så jeg er enig med henne, men synes ikke de 400 millionene er et godt eksempel. Likevel: Alle monner drar og mange prioriteringer kan diskuteres. Vi planlegger for eksempel å bygge et regjeringskvartal til flere titalls milliarder kroner, slutter Kristjánsson.
