Det er så mye man kunne ta av for å beskrive følelsen av elendighet der ute blant folk nå som strømpriskrisen er tilbake etter en kort høstpause. Her er tre tilfeldige bruddstykker av norsk virkelighet som delvis henger sammen:
Pkt. 1) er en nitrist fun fact. Mellom klokka 17 og 18 mandag denne uka kostet strømmen over 5 kroner – strømstøtten inkludert. Altså akkurat da du sto der og laget mat til familien. Det ble dyre kjøttkaker.
Uansett hva som skjer, blir det dyrt. Både med og uten strømstøtte.
Trolig vil du få dekket mer av mandagens pris når vi oppsummerer desember. Det er en dårlig nyhet. Strømstøtten beregnes som kjent ut fra gjennomsnittet av spottprisen for hele måneden, natta inkludert. Prisene går fortsatt opp, noe som betyr mer strømstøtte – og høyere strømregning.
Uansett hva som skjer, blir det dyrt. Både med og uten strømstøtte.
Dyrere enn vi kan tåle i landet som er bygd på strøm, der politikerne har innført forbud mot nesten alle alternative fyringsformer og vi for kort tid siden snakket om elbilen som veien til klimatisk lykke.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Pkt. 2) er en liten historie om et tilbaketog. Sjelden har politikernes maktesløshet i den pågående krisen vært tydeligere enn i Facebook-oppdateringen til energiminister Terje Aasland i midten av november og det påfølgende dementiet denne uka.
For en måned siden var strømmen nesten gratis. Da var det mange som ville triumfere. Aftenpostens Kjetil Alstadheim skrev på Twitter: «Noen må lage en hjelpetelefon for folk som i måneder har fylt livet med mening ved å følge med på når det er best å kjøre oppvaskmaskinen».
Det kunne man jo ha det litt moro med her man sitter og fryser. Men vi lar den ligge. Poenget var Terje Aasland. Verden er ikke så god som han lot til å tro da han 16. november la ut en avmålt jublende melding om at «vi går en tryggere vinter i møte» – fordi «politikk virker!».
Aasland hadde nemlig «bedt kraftprodusentene spare på vannet», og som en konsekvens ville prisen ligge på rundt 2 kroner framover. Nu går alt så meget bedre!
Den meldingen har gått sin seiersgang på sosiale medier de siste dagene, fulgt av hånlatter. Tydeligvis skjønte Aasland at det kunne være klokt å oppdatere meldingen. «Dessverre har analysene om prisene endret seg kraftig», skrev han i en hale denne uka.
[ Lars West Johnsen: Lykken er en high five med Mohammed og Petter i snødrev på kunstgresset ]
Pkt. 3) handler om det han sa, mannen med årevis i toppolitikken bak seg da vi forleden kom inn på strømprisens nye himmelferd. «Jonas kan gjøre hva han vil der inne på SMK nå», sa han. «Det vil ikke spille noen som helst rolle».
Mange har påpekt det i høst, ikke bare denne avsenderen: Om du vil vite hvorfor regjeringen sliter, er det bare å sjekke den siste strømregningen din.
Senterpartiet er partiet som har satt nasjonal kontroll over naturressursene høyest av alt bortsett fra bonden. Arbeiderpartiet er kanskje aller mest berømt for å være partiet som tøylet markedskreftene. Arbeiderpartiet hadde temmet dragen.
Nå heter det fingrene av fatet, dette ordner markedet. Vi må jo dessuten spare strøm, og da er det vel greit at det koster litt, ikke sant?
Regjeringen går fra en forklaring den ene dagen til nye årsakssammenhenger den neste – i et forsøk på å skjule sin maktesløshet over prissettingen av verdien av vannkrafta vår.
Folkets eiendom. Betalt ned gjennom generasjoner. Fortsatt eid av det offentlige – som selger kraft det koster i overkant av 10 øre å produsere til oss for rundt 10 kroner. Via mellomledd som gjør alt de kan for å forvirre oss med tilbud, pakkeløsninger og uforståelige strømregninger.
I mellomtiden fryser befolkningen. Og tilliten til regjeringen faller. Som Rødts Mímir Kristjánsson sa på radio forleden: Snart vil strømprisen ta igjen Arbeiderpartiets oppslutning på meningsmålingene.
Energifattigdommen brer seg over hele Europa. Og her til lands, i den sosialdemokratiske oasen Norge.
Det er helt sant at regjeringen har fått en tøff virkelighet i fanget. Vladimir Putins energikrig mot Europa har vist oss kynismens kalde ansikt. Den har også flombelyst de underliggende svakhetene i europeisk energipolitikk.
For å si det litt for enkelt: Europa har basert det mye omtalte grønne skiftet på tilgangen til russisk gass. Da denne falt bort, ble krisen total. Omtrent samtidig som vi her i landet koblet oss mye tettere på det europeiske kaoset gjennom de to nye kablene til England og Tyskland.
Energifattigdommen brer seg over hele Europa. Og her til lands, i den sosialdemokratiske oasen Norge.
Regjeringen viser til at den har laget en strømstøtteordning som er god og sjenerøs, ja faktisk den beste i Europa. Men som på grunn av sin innretning gjør at vi vasker kopper og klær midt på natta, uavhengig av hva brannvesenet måtte mene om brannfaren.
[ Kjell Werner: Den gylne middelvei bør være en farbar løsning ]
Og som gjør at ingen av oss faktisk kan vite hvor mye det vil koste å lage middag når vi går hjem fra jobb i dag. Bare at det blir dyrt.
Fastpris er uaktuelt, heter det, fordi vi da vil slutte å spare på strømmen. Hvorfor en strømpris på noen få øre, som vi hadde for en måned siden, ikke får samme konsekvenser får lysere hoder enn denne skribenten forsøke å forklare.
Hvorfor det skulle være uaktuelt med et toprissystem, der et basisforbruk er rimelig og alt utover det koster mye mer, er det heller ikke så enkelt å få oversikt over. I en tid der jeg kan gå inn på en app og se energiforbruket mitt, som i Norge betyr strømforbruket, minutt for minutt, burde det tekniske være en smal sak.
Nytenking og høyttenkning driver ikke regjeringen med. Det er outsourcet til Energikommisjonen, den som skal løse alt som er vanskelig og sikkert mer til. Det skulle skje før jul, men er nå utsatt til nyåret. Det er ikke så rart. Fallhøyden er stor.
I mellomtiden får vi bare holde ut. Statsminister Jonas Gahr Støre hilser fra Paris at han har «full forståelse» for at mange «finner det vanskelig» med dagens strømpriser. Men strømstøtteordningen vil han ikke røre. Den er på et «veldig høyt nivå».
Jo takk. Det vet vi alle sammen alt om.
