KARASJOK (Dagsavisen): Eira møter på Sametinget som vararepresentant for Norske Samers Riksforbund (NSR) Ávjovárri valgkrets. Forrige uke møtte hun til årets siste plenumsmøte i Sametinget. Men siden mars i år har hun i lange perioder oppholdt seg i Ukraina og slåss mot den russiske invasjonsstyrken.
− Det er ganske surrealistisk å møte på Sametinget langt fra bomber og granater. Her kan du kose deg med frukt og sjokolade og se på folk som diskuterer. Uansett har jeg sett konsekvensene når politikken går galt, og det er lett å sette pris på det systemet vi har i Norge. Så lenge vi klarer å holde Norge trygt, er jeg fornøyd, sier Sandra.
Hun har vært en del av Armed Forces of Ukraina som fremmedkriger, men ikke en del av Den internasjonale legionen. En fremmedkriger er en privatperson som av ideologiske eller idealistiske grunner velger å kjempe i væpnede konflikter utenfor sitt eget land.
− De kaller oss fremmedkrigere. Det er et løst begrep. De fleste har signert under det ukrainske militæret og driver vanlig aktiv tjeneste i de ukrainske styrkene. Det høres mer ut som vi er leiesoldater, det er overhodet ikke tilfelle, sier hun.
[ «Duodjigate» holdt på å felle Sametingsrådet ]
Annerledes krig
I begynnelsen av krigen var hun der i månedsvis uten opphold, og det var en helt ny måte å føre krig på. De måtte gjøre alt fra henting av utstyr, skaffe proviant, opptrening av ukrainske styrker og alt annet man må ha til en militær enhet. Det gikk fire måneder før første pust i bakken. Det har vært nok av dramatiske situasjoner.
− Vi var i Moschun nord for Kyiv som da var fronten i begynnelsen av krigen. Det var en opplevelse for seg selv. Vi visste ikke hvor vi var, vi visste ikke hva som ventet oss og vi hadde ingen fungerende kommunikasjon. Vi var der i fem dager og alt ble sprengt rundt oss. Jeg var den eneste sanitetssoldaten. Til tross for nærkamper og bombing så overlevde hele laget og fortsatte krigen, sier Sandra.
− Har du vært mye redd?
− Nei. Faktisk ikke. Selv om jeg har vært bombet, vært i ganske mange lugubre situasjoner, sett mye dritt og opplevd tap, så har jeg ikke vært redd. Fra min ankomst i Ukraina var jeg i et lag med elitesoldater, derfor hadde jeg det beste utgangspunktet i Ukraina, sier hun.
Krigsinteressert
Sandra Andersen Eira kommer fra Russenes i Porsanger i Finnmark og har tidligere vært fisker. Vi må tilbake til barndommen for å finne ut hvorfor en ung kvinne fra Finnmark ender opp som fremmedkriger i Ukraina.
[ – Jeg blir sett på som langt nede på rangstigen fordi jeg er tjukk ]
− Hele livet mitt har ledet opp til dette. Helt fra jeg var en liten jente har jeg vært fascinert av krig. Jeg brukte tiden da jeg var liten til å snakke med de eldre i bygda som hadde opplevd andre verdenskrig, både som soldater, fanger og flyktninger. Det var krigsfilmer, krigsmuseer, krigshistorier og å dra ut i skogen å lete og finne krigsgjenstander. Jeg var fascinert av å finne ut hva krig gjør med mennesker, sier hun.
Det var krig hun på et eller annet tidspunkt ville være med i. I begynnelsen tenkte hun på Midtøsten, fordi det var utenkelig at en krig mot Russland ville skje i vår levetid.
− Jeg begynte på en linje med «combat medic» før krigen i Ukraina, og tenkte da at jeg kanskje ville reise med Leger Uten Grenser til Midtøsten, men plutselig sto vi overfor en krig i Ukraina, nesten på hjemmebane. Jeg har stor respekt for det som ble gjort for oss under andre verdenskrig. Vi var tross alt okkupert og spesielt Finnmark fikk kjenne på det. Her var vi bombet, her var kamphandlinger som i Narvik. Det var ekstreme tilstander her oppe. Vi hadde både norske, britiske, franske og polske soldater som slåss for oss. De ofret sine liv for at vi skulle ha det bra, sier Sandra.
Da krigen startet i Ukraina, var det ikke noe spørsmål om å dra eller ikke. Det var et helt naturlig valg for henne å dra dit til tross for mulige konsekvenser og opplevelser.
[ Moderne, unge foreldre ser annerledes på frivilligheten enn de gjorde før ]
Hjem å hente utstyr
Etter de fire første månedene fikk hun muligheten til å reise hjem. Da møtte hun på Sametinget og tok en eksamen. Men den eneste årsaken til at hun var på et todagers besøk hjemme, var for å hente militært utstyr. Så dro hun tilbake til Ukraina og var borte hele sommeren.
− Da vi kom dit første gang i slutten av februar, trodde vi at vi skulle være der i to uker, men vinteren gikk, påsken forsvant, sommeren kom og nå er det snart jul. Tid er annerledes i krig, et år føles som ett tiår, sier Sandra.
Sandra har opplevd mye i måneder midt i krigen i Ukraina og har sett lidelsene til sivilbefolkningen. Men det kommer an på hvor du befinner deg, og at det i begynnelsen av krigen var helt annerledes enn det er i dag.
− Da var mange på flukt ut av landet. Etter påske skulle mange tilbake til Ukraina igjen. I sommer var det ganske normalt hvis du var i Kyiv eller Lviv. Folk satt ute på kafe og gikk i sommerkjoler på shoppingsentrene. En times kjøring fra Kyiv så ser du konsekvensene av kamphandlingene som i starten av krigen var fronten. Det er store kontraster. Men i okkuperte områder i øst er det derimot helt jævlig. Sivilbefolkningen har vært utsatt for alt som er av krigsforbrytelser, sier hun.
Fiskebruk
Før krig og militære operasjoner var Sandra fisker. Dokumentarfilmen «Sea Sisters» skal ha premiere en gang i 2023-24, med Sandra fra Finnmark og Antonia bosatt helt sør i Italia i hovedrollene. En film om to kvinnelige fiskere på hver sin ende av Europa.
[ Her er det ikke lov å føde ]
− Jeg er ikke aktiv fisker i dag. Vi skulle startet opp med fiskemottak i fjor. Men kommunen fikk ikke ferdigstilt bygget. Men vi satser på nytt sted å fullføre prosjektet, sier hun og fortsetter:
− Guttene tok over prosessen mens jeg var i Ukraina. Når jeg hadde dekning fikk jeg oppdatering hvordan det sto til hjemme, men jeg var opptatt med mine ting og stolte på dem og de gjør hva de vil.
Men nå er det krig, og få nordmenn har sett den på så nært hold som Sandra. Det er en grunn til at krigen har utviklet seg slik den har gjort.
− Hadde det ikke vært for vestlig støtte gjennom donasjoner, våpen, soldater og opplæring hadde det sett helt annerledes ut i denne krigen, sier hun.
Ikke ulovlig
I begynnelsen av krigen var det stor frustrasjon over forholdene for fremmedkrigere i Ukraina. Mellom 10 og 30 prosent av dem som vervet seg i Ukrainas tjeneste reiste hjem etter kort tid. Men du blir ikke straffeforfulgt hvis du verver deg som fremmedkriger i Ukraina, så lenge du er i stridigheter på vegne av en statlig styrke, slik som Sandra.
I kjølvannet av at folk reiste til Syria og vervet seg i en terrororganisasjon vedtok regjeringen en handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme som regulerer «deltakelse i militær virksomhet i væpnet konflikt i utlandet». Etter denne bestemmelsen er slik deltakelse straffbart, med mindre det er på vegne av en statlig styrke, ifølge Lovdata.
Generaladvokat Sigrid Redse Johansen uttalte til Forsvarets forum at det ikke er ulovlig for nordmenn å kjempe i Ukraina.
[ Jente bortført fra barnevernet – utpekt medhjelper betalte for privatfly ]
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
