Ulykkesfuglen

– Jeg husker en svenske sier Henrik Mestad tankefullt.

– Kjæresten min og jeg var heldige og hadde greid å komme oss opp på en høyde. Der hersket en slags skrekkslagen flyktningeleir-stemning alt var kaos ryktene fløy om en ny enda større bølge. Jeg hadde akkurat sagt til noen redde barn at neida hit opp kunne ikke bølgen komme den kunne jo ikke nå noe særlig høyere enn 60 meter. Men da kommer en svensk lege bort – en lege! – og sier til barna: «Nej för fan! Det här är ju en tsunami! Den kan ju bli över 100 meter!»

Selv om Mestad akkurat nå sitter trygt og godt og spiser kake på Etoile omgitt av opprømte julegjester lykkes han faktisk et øyeblikk i å se ut som en svensk lege i oppskrudd ufølsom adrenalin-rus etter en flodbølge.

Så blir Mestad seg selv og rister usigelig oppgitt på hodet.

– Men dette er også mennesket. Jeg lærte mye om hvor irrasjonell man kan bli under press.

– Og så du som reiste til Thailand for å finne ro?

– Jo. Men vi hadde en fin julaften da! Vi satt på en øde vakker strand sammen med gode venner. Ja det var virkelig en fantastisk kveld!

Pollyanna-syndrom. Skuespiller Henrik Mestad kan virkelig være svært irriterende. Han er nemlig av den seige gladlynte typen som alltid leter etter positive sider ved enhver situasjon – uansett hvor ille det er. Joda det var selvfølgelig litt dumt at han datt på et svaberg og pådro seg hjernerystelse og øresus den gangen i fjor sommer slik at høstens premiere på Oslo Nye Teater måtte utsettes. Men på en annen side lærte han seg jo å sitte stille i fem måneder da! Ja og så reiste han altså til Thailand for å feire jul og bygge seg opp igjen etter skadene sine men endte i stedet opp med å løpe for livet fra tsunamien 2. juledag. Men det var da masse folk som opplevde mye mye verre ting enn ham der nede? Så kom våren og innspillingen av TVNorge-serien «Everest 2005» som kulminerte med at programleder Mestad i april måtte hentes ned fra Himalaya etter å ha ligget syk i et telt i nesten 7.000 meters høyde.

– Det der ser mye mer dramatisk ut på TV enn det er i virkeligheten. Straks man kommer seg tusen meter lenger ned så blir man jo frisk igjen med en gang blåser Mestad.

– Jeg kan jo for så vidt være enig i at det har vært et dramatisk år for meg. Men jeg har jo lært mye da. Som da jeg måtte sitte stille i fem måneder ja jeg spilte jo noen forestillinger innimellom det skulle jeg sikkert ikke ha gjort. Men jeg satt nå der og gjorde ingenting måtte holde meg unna både TV PC bøker og aviser. På en annen side var det jo sunt for meg å – ja dette blir jo helt «Pollyanna» da! Men jeg tror altså det var ganske sunt for meg å lære å sitte helt stille. Slik fikk jeg trent opp en evne jeg aldri har hatt før&

Mestad smiler bredt og lykkelig ved tanken på da han satt helt stille i fem måneder. (For yngre lesere: Pollyanna var i sin tid en pikebok-heltinne som alltid lekte noen hun kalte «være-glad-leken»).

– Jo da så jeg satt nå der og stirret på katten min. Ja jeg ble ganske god på det der med kattebevegelser&

– Hva het katten din da?

– Det var en hannkatt som het øh Kjersti. Hehe! Den ble døpt litt for tidlig kan du si. Men jeg satt helt stille og fant en egen ro. Hjernerystelsen ble etter hvert helt borte og nå kjenner jeg bare litt øresus hvis jeg stresser for mye. Men det er jo bare bra for da har jeg en slags «jobb-indikator» som sier fra hvis jeg jobber og stresser for mye! Da er det bare å sette seg ned helt stille et kvarters tid så er det over med en gang vet du.

– Men du er jo en skikkelig ulykkesfugl da?

– Altså det finnes folk som er skikkelig uheldige på en kjedelig måte som blir sosialklienter og sånt. Det er jo alvorlige saker. Men jeg jeg er liksom uheldig på en morsom måte jeg! Det er jo jeg selv som søker utfordrende situasjoner så da er det er jo ikke så rart at det skjer ting iblant. Men OK jeg har kanskje vært gipset mer enn de fleste en gang ble jeg angrepet av en hvalross på Nordaustlandet og så var det jo den hjernerystelsen da men&

Rosa delfiner. Bortsett fra at Pollyanna nok aldri drev på med ting som padling fjellklatring og motorsykkelkjøring så ligner hun og Mestad på hverandre mer enn en godt er. Og det aller mest irriterende med folk som Pollyanna og Mestad er at jo mer gretten man selv blir jo gladere og mer optimistisk blir de. Som når Dagsavisen forsøker å konfrontere Henrik Mestad med at den Mount Everest-serien som nylig ble sendt på TV den fikk egentlig elendige kritikker. «En stor egotripp» mente vi her i Dagsavisen. «Vi presenteres for ti menn som snakker mye om hvor farlig turen deres er og hvor mange sykdommer de kan få men som knapt klarer å formidle hvor mektig det landskapet de beveger seg i er».

Mestad blir kanskje litt satt ut men bare litt. Så kjører han videre i den samme guttaktig opprømte tonen:

– Jeg hørte det der at særlig Dagsavisen syns det var jævlig dårlig! Ja jeg er jo ikke enig i det da. Jeg syns faktisk det ble temmelig bra. Men jeg fikk ikke lest alle de kritikkene jeg var i Amazonas på den tiden skjønner du&

Så følger en rekke begeistrede men framfor alt underlige anekdoter fra det indre Amazonas. Det er rosa delfiner som forvandler seg til mennesker om natten små fisker som ivrig svømmer bort til frukttrær og jafser i seg noen epler og røslige damer i 50-årene som angriper svære anacondaer fordi eh noen kalver visstnok var i stor fare.

– Kjæresten min jobbet ute ved kysten i San Salvador skjønner du hun underviste i juss der og da hun var ferdig med det reiste jeg ned for å møte henne. Og da dro vi inn i Amazonas og var der noen uker. Men tenk deg den dama da! Som bare kunne si sånn lett henslengt: «Du nå skal du høre om den gangen jeg angrep en anakonda». Men mannen hennes prøvde jo å hjelpe henne og løp bort og beit den svære slangen og så kom det noen naboer med macheter da så da ordnet det seg tror jeg&

Og når Mestad først er i gang er det slett ikke langt fra indre Amazonas og opp til 7.000 meters høyde i de øde Himalaya-fjellene der barske menn skriker i ensom angst om nettene.

– Det er noe som heter Cheyne-Stokes Syndrome forklarer Mestad.

– Det er jo veldig lite oksygen der oppe og vi mennesker hører egentlig ikke hjemme der oppe i slike høyder det føler jeg veldig sterkt når jeg er der. Men jeg er enig i at vi skal prøve å komme oss høyest mulig likevel! Og når du prøver å sovne synker respirasjonsnivået og det blir et overskudd av kullos. I sekundet før du sovner får kroppen en angstreaksjon som er helt vanvittig. Mange ser for seg at de får en pose over hodet og blir kvalt og da skriker de og blir helt skrudde i knollen etterpå. Ikke alle får det like ille og jeg har bare opplevd det i mild grad men nok til at jeg vet hva det handler om. Det er en ganske ensom ting å ligge i en sovepose der oppe høre på sitt eget og andres angstskrik og likevel forsøke å sove.

Mestad flirer litt av alle denne angsten og forteller om da han under innspillingen i Mount Everest kom i snakk med selveste Sir Randolph Fiennes en av Storbritannias mest kjente polarhelter. Mestad som kan polarhistorie på nerdenivå hadde en hyggelig prat med ham før Fiennes betrodde ham litt forsiktig at han hadde pusteproblemer om nettene. «Er det en slags panikk? Det må være Cheyne-Stoke» opplyste Mestad noe Fiennes pussig nok aldri hadde hørt om før.

– Da sa jeg til ham: «Hvis du syns det er ille nå bare vent til du kommer opp i 6.000 meter»! Dette her er jo ingenting!

Like etter ble Mestad oppsøkt av en The Times-journalist som fulgte den britiske ekspedisjonen. «Hva er det egentlig du har sagt til ham?!» sa journalisten og det viste seg at den store polarhelten hadde fått den helt store skjelven. Senere snudde han.

– Så han kom nok aldri opp til toppen han da sier Mestad muntert.

Dragning mot frykt. Til å være skuespiller snakker Henrik Mestad forbausende lite om teater. Han har vært en av våre mest sentrale yngre skuespillere helt siden han gikk ut av Teaterhogskolen i 1991 og har hatt store roller på på film i teateret og i TV-serier. Han er bestekamerat med skuespilleren Bjarte Hjelmeland og har spilt mot alle fra Herborg Kråkevik til Harald Eia. Likevel virker han mye mer opptatt ting som anakondaer i Amazonas og respirasjonsproblemer i Himalaya. Fikk han velge seg et annet yrke ville han blitt «hjelpemann på helikopter». Mestad vokste opp ved Skeidbanen i en sterkt Bømlo-orientert familie av jurister og tannleger men «visste» alltid at han ville bli skuespiller.

Det lå derimot aldri i kortene at han også kom til å bli en ganske macho fjellklatrer med Mount Everest-ambisjoner.

Lille Henrik var riktignok en aktiv speider og av dem som løp raskest rundt Muselunden på Disen men samtidig var han både mørkeredd og full av høydeskrekk. «Han Henrik har no alltid vore ein litt nervøs gutt» sa hans mor fra Bømlo da en journalist en gang ringte for å høre hvordan han egentlig hadde blitt så tøff og barsk.

– Det var ikke sånn at jeg en dag høytidelig bestemte meg for å overvinne all min frykt! Men jeg har nok kjent en dragning mot alle «fryktene» mine. Og jeg liker å ta meg helt ut kjenne at jeg er sterk og i god form sier Mestad som mister Pollyanna-masken bare en gang i løpet av dette intervjuet: Når han blir bedt om å snakke om sin rolle som den pedofile Hans i filmen «Sønner» som kommer i 2006.

– Jævlig ubehagelig følelse å leve meg inn i det han tenker. Men jeg prøver å få frem det menneskelige i ham. Jeg ser for meg at han ljuger for seg selv rasjonaliserer de overgrepene han begår slik at han kan leve med dem. Men jeg gruer meg litt til å se meg selv på lerretet sier Mestad uvant mørk til sinns. Han virker også noe reservert når Dagsavisen spør om han noensinne kan tenke seg å få barn. Ja som en slags reservert boligmegler:

– La meg si det sånn: I det det nye huset på St. Hanshaugen vi har kjøpt sammen med venner har kjæresten min og jeg tilgang til biter av fellesarealet i kjelleren – for å kunne ekspandere. Men det er alt jeg har tenkt å si om det!

Hanne Mauno

Journalist i Dagsavisen