Parallelt med at Barne- og familiedepartementet jobber med en ny krisesenterlov, har Redd Barna utarbeidet en rapport om hvordan det er for barn å bo på krisesenter med familien sin.
Krisesentersekretariatet vedgår at mange av problemene som avdekkes har vært kjent for dem i lang tid, men at økonomien ikke strekker til.
– Mange krisesentre er driftet til beinet, sier daglig leder for sekretariatet, Ane Fossum til Dagsavisen.
I intervju Redd Barna har gjort med 30 barn som har bodd på krisesenter, forteller de hvordan de opplevde dramatikken da de først rømte til senteret, og deretter måtte finne seg til rette i en ny og uvant hverdag.
Overgangen til et liv med hemmelighold, streng sikkerhet og isolasjon var slitsom for mange, går det fram av den ferske rapporten.
Fikk ikke ta farvel
For de fleste av barna kom flyttingen til senteret plutselig og overraskende. Flere av dem måtte forlate hjemmet i all hast sent på kveld eller midt på natten.
«Jeg husker veldig godt at vi kom hjem, og at mamma var veldig stresset og sa at vi måtte dra. Pappa var på jobb. Mamma ville ikke si noe. Trodde vi kanskje skulle på butikken, men underveis skjønte vi at det ikke var sånn. Det ble nesten midnatt da vi kom fram. Etter noen dager fikk vi vite hvor vi var og hvorfor.» forteller et av barna i rapporten.
Alle barna forteller om smilende og varme ansatte som tok imot dem på senteret, og loset dem gjennom de første dagene med omstilling.
«Det beste av alt var at jeg var helt trygg her», forteller et barn.
Les også: Kongen kunne valgt å vise ryggrad i møte med skandalene (+)
Men tankene gikk ofte til venner og familie de ikke fikk tatt farvel med før oppbruddet. Også til den andre forelderen som var igjen hjemme.
«Vanskelig å plutselig skulle dra, jeg tenkte på pappa og hvordan han hadde det, jeg fikk ikke sagt hadet og sånn. Det var vanskelig å forstå hvorfor vi måtte dra selv om mamma fortalte om at pappa var voldelig.»
«Jeg trodde at jeg skulle tilbake på skolen og jeg fikk ikke sagt hadet. Det var veldig tøft, jeg tenkte mye på det i etterkant, men det går bedre nå (….) Da jeg fikk ringt venninnen min sa hun at de på skolen snakket mye om hvor vi hadde blitt av, hva som hadde skjedd og hvorfor vi dro uten å si hadet.»
– Er du spion?
Med sikkerhet fulgte hemmelighold, noe som ble en ekstra belastning for barna i hverdagen. På skolen måtte de takle spørsmål fra medelever og venner om hva som foregikk.
«(...) Noen ganger fortalte jeg og søsknene mine ulike ting og måtte skyndte oss hjem for å finne ut av det.»
«Får så mange spørsmål “er du spion?” Forsøker å tulle det bort for å slippe lyve.»
I 2023 ble det ingen skole for 19 prosent av barna under oppholdet på krisesenter, viser tall fra Bufdir. Til sammen var det 42 prosent for helt eller delvis fikk avbrudd i skolegangen. Hensynet til sikkerhet var som oftest grunnen.
Les også: Forandringen demokratene må tro på
For noen var trusselbildet så alvorlig at hele familien måtte få ny identitet og hemmelig oppholdssted. Et barn forteller om det nye livet i skjul:
«Våre ekte navn og kallenavnene vi brukte i familien forsvant. Det var veldig rart og det tok tid å venne seg til, vi sa feil i starten. Vi mistet også noen av vitsene vi hadde rundt navnene og identiteten vår da vi plutselig skulle hete noe annet.»
Avskåret fra vennene
Også kontakten med venner hjemme måtte lide under oppholdet på senteret.
«Jeg får ikke snakke med vennene mine. Jeg får ikke gå på skolen eller se rundt på Snapchat.»
«Jeg mistet kontakt med venner og fikk kun ringt dem noen ganger. Det tok tid å få nye venner (...)» fortalte et barn som hadde flyttet langt bort fra hjemstedet.
Men på senteret kunne mange finne nye vennskap. Barna kunne oppleve det som en lettelse at man kjente til hverandres situasjon og hadde felles erfaringer. Samholdet ble av noen sett på som «en ekstra familie». Andre kunne syntes det var et slit med så mange mennesker rundt seg.
Fasilitetene for barn varierte på de ulike sentrene, og særlig ungdommer savnet et mer tilpasset tilbud til eldre barn. For dem var det ikke interessant med lekeplass eller barnerom fylt med leker. De ville ha god internett-tilgang og mulighet for gaming.
«Det er veldig dårlig nett her. Det går an å være på sosiale medier og sånn, men det går ikke an å spille. Minecraft eller andre spill funker ikke her. Det er dumt. Da kan man miste kontakt med mange venner.» kunne en fortelle.
Les også: Russland-ekspert: – Dette er ydmykende for Vladimir Putin (+)
Samme som 15 år siden
At barn og ungdom blir isolerte og føler på ensomhet på krisesentre, bekymrer Redd Barna. Ukentlig sender de frivillige til sentre over hele landet.
– Vi ser at mange barn blir boende over ganske lang tid, og det er viktig at barn i en sårbar livssituasjon får ivaretatt også andre rettigheter, i tillegg til beskyttelse. Også disse barna har rett på lek og fritid, hvile og aktivitet. Vi har en rekke frivillige som legger til rette for aktiviteter med barna, det være seg bowling, kino eller utflukter i nærmiljøet. Det er med på å opprettholde en normal hverdag, så mye som er mulig i en krisesituasjon, sier seksjonsleder i Redd Barnas norgesprogram, Thale Skybak til Dagsavisen.
Også tidligere er det gjort flere undersøkelser om barns erfaringer med opphold på krisesenter. For 15 år siden kom en omfattende rapport fra Nasjonalt Kunnskapssenter om Vold og Traumatisk Stress (NKVTS). Den avdekket mange av de samme problemstillingene som Redd Barna fant.
Redd Barna ønsker at den nye krisesenterloven skal konkretiseres enda mer for barna, for å sikre at ressurser og tiltak spisses inn mot deres behov.
– Det skal ikke overlates til den enkelte kommunes økonomi hvilke tilbud barna får på krisesenteret. Med et tydeligere barneperspektiv og krav i ny krisesenterlov vil kommunene være forpliktet til å ivareta konkrete tiltak for barn, sier Skybak.
Barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) påpeker at barnas beste er en grunnlovsfestet rettighet som også gjelder andre lover.
– Også krisesenterloven. Det gjelder blant annet rett til skolegang, lek og fritid. Dette kommer godt fram i dagens krisesenterlov. Regjeringen vurderer nå hvordan barns rettigheter og tilbud, slik intensjonen i dagens lov er, skal bli fulgt opp, skriver Toppe i en e-post til Dagsavisen.
– Vi kommer ikke unna penger
Thale Skybak i Redd Barna peker ut bemanning og alderstilpassede aktiviteter som viktige faktorer. Det samme gjør leder for daglig leder i Krisesentersekretariatet, Ane Fossum.
– Det må puttes mer penger inn i krisesentertilbudet. Vi kommer ikke unna det. Mange krisesentre er driftet til beinet, og man har for lite penger for å kunne gi et godt og likeverdig tilbud, slår Fossum fast, og viser til et konkret eksempel:
– På Midt-Troms krisesenter, som dekker seks kommuner, er det ofte bare en person på jobb. Denne skal følge opp de voksne, ta telefoner, planlegge møter og så videre. Det gjør at det blir harde prioriteringer.
Miljøterapeut Elin Knoph ved Midt-Troms krisesenter bekrefter dette overfor Dagsavisen.
– Vi har én på jobb om kvelden, natt og i helgene. Ofte er det to på jobb på dagtid i ukedagene, men enkelte dager er det bare én. Økonomien gjør at bemanningen vår er lavere enn det Bufdir anbefaler. Vi opplever at vi ikke har nok ressurser til å følge opp barn på lik linje som voksne, og det gjør at voksne blir prioritert. Tanken er da at hvis de foresatte får god hjelp, vil det ha ringvirkninger for barna. Men vi gjør så godt vi kan for å ivareta barna også, så de kan få et godt tilbud, sier Knoph.
Familieminister Toppe minner om at krisesenterne er kommunenes ansvarsområde.
– Og kommunene må prioritere flere ansatte eller lokaler som er tilpasset barn i ulike aldre, er hennes kommentar.
Urettferdig
Både Redd Barna og Krisesentersekretariatet vil sende høringssvar til Barne- og familiedepartementet om den nye krisesenterloven. Den nye rapporten vil være en del av innspillet fra dem.
Der vil de også etterlyse bedre tilbud til familier etter oppholdet på krisesenter. For det hender at familier blir boende lenger enn nødvendig på senteret, fordi kommunen ikke kan tilby dem et alternativt bosted når de ikke kan flytte hjem igjen, ifølge Redd Barna-undersøkelsen.
– Mange kommuner i Norge mangler rutiner for oppfølging av utsatte etter endt krisesenteropphold. Redd Barna er bekymret for at barn i familier med vold får ulik type oppfølging og hjelp i ulike kommuner, konkluderes det i rapporten.
Ifølge Toppe foreslår regjeringen at loven skal klargjøre ansvarsfordelingen for familier i reetableringsfasen.
Det som kommer frem i rapporten var kjent stoff, erkjenner Toppe.
– Vi jobber med flere av disse problemstillingene, blant annet ved bedre risikovurderinger av brukerne på krisesenter. Dette vil kunne bidra til at det blir tidlig avklart om det er trygt for barn å gå på skole, skriver hun.
Et av barna som bidro til rapporten, reflekterte rundt det faktum at familier på senteret mistet friheten sin, i motsetning til voldsutøverne.
«Vi fikk nesten ikke gå ut i hele perioden vi var her, kun 1-2 ganger ute, vi snakket om at vi var i fengsel, mens de var fri. Det føltes ut som en evighet og i ettertid har jeg tenkt mye på hvordan vi overlevde denne perioden. Vi var litt innesperret og det var veldig lite å gjøre der.»
---
Fakta om barn på krisesenter
- Hvert år bor det rundt 1.500 barn på krisesenter i Norge.
- 95 prosent av barna som bor på krisesenter kommer med mor, fem prosent med far.
- Barna som kommer til et krisesenter er i gjennomsnitt sju år når de ankommer, og mange har levd med vold i store deler av livet.
- Beboere som har med seg barn, lever lenger med vold før de oppsøker krisesenter enn de som ikke har med barn. I tillegg blir de boende lenger på sentrene.
- Rundt 60 prosent av barna på krisesenter har innvandrerbakgrunn.
- Norge har 43 krisesentre i hele landet. I 2023 hadde 39 av 43 sentre ansatte med særskilt ansvar for barn. Av disse hadde 35 barnefaglig ansatte med krav om relevant utdanning.
---
Les også: Dagsavisen mener: Andre land gir langt mer til Ukraina enn oss (+)
Les også: Ødelagt døgnrytme: – Handler ikke om at tenåringene er slappe (+)
