Bjella: – Jeg kommer ikke fra noe skolert hjem

Det er full forvirring på Bergensbanen. Toget, som var 40 minutter forsinket ut fra hovedstaden, har dratt på seg ytterligere forsinkelse oppover mot Ål, og nå har en gjeng amerikanske turister på norgesturné mistet overgangen til Flåmsbanen. Eller «the train to Flame» som en dame insisterer på å kalle det.

Det er høylytte diskusjoner, oppgitt hoderisting og baksing med kofferter, der amerikanerne nå nærmest ramler ut av toget og ned på perrongen.

De lar seg ikke ense av den mørkkledde karen ved stasjonsbygningen.

For der står han, midt mellom spor 1 og 9, selv om det er forvirrende nok kun er to spor her oppe, presis som avtalt, for «sjølsagt henta e deg på stasjonen». Stødig som et fjell, i solide vintersko og dobbeltspent ulljakke med ekstra isolasjonslag av hvite hundehår, og til tross for antrekket, varmen har nådd Hallingdal denne vårdagen, det sildrer fra takrennene på det gule stasjonsbygget.

Stein Torleif Bjella. Visesanger. Lyriker. Romanforfatter. Fisker, dørselger, journalist. En småbruker med egen vedskog. Og så videre, og så videre.

Vasskjemma sleik. Håret begynner å bli langt i nakken nå.

Men hva søren har skjedd med skjegget?

– Du har barbert deg?

– Nja. Det er lengi sea no.

Stein Torleif Bjella trekker neven gjennom de mørke skjeggstubbene med kun antydning til gråning.

– Men jeg trodde det var ditt varemerke?

– Va vel mest latskap. Det er so mykje arbeid med å klyppe det.

Han klikker opp låsen til en sølvgrå liten e-Golf på parkeringsplassen.

– Har du ikke den røde pickupen din, heller?

– Nei, e ha køyrt el sea 2018 e.

Bjella rydder kjapt plass til veska mi i baksetet.

– So … ko ska me finne på?

---

STEIN TORLEIF BJELLA (55)

• Født 7. april 1968 på Ål.
• Gift med Hedvig Johanne Rud, sammen har de døtrene Beate (21) og Bergljot (17).
• Ga ut to album med «Tolv Volt» i 1999 og 2003, før han solodebuterte og slo igjennom med albumet «Heidersmenn» i 2009.
• Siden har han gitt ut seks album. Kommer med nytt album, «Nysetmåne», til høsten.
• Fikk Spellemannprisen 2011 for «Vonde visu», og har også vunnet Edvardprisen, Prøysenprisen, Skjæraasenprisen og Bendiksenprisen.
• Ga ut romanen «Fiskehuset» i 2021, som ble nominert til P2s lytterpris, og som han mottok Nynorsk Litteraturpris for.
• Har også gitt ut diktsamlingen «Jordsjukantologien Nr. 1» i 2017, som endte opp som årets mest solgte norske diktsamling,
• Teaterstykket «Kan nokon gripe inn», basert på Bjellas musikk, ble satt opp på Det Norske Teatret i 2017.
• Til høsten blir Bjellas musikk igjen teateraktuell i stykket «Heil ved», basert på Lars Myttings boksuksess.

---

Vi kjører bygdeveiene rundt. Stein Torleif Bjella nikker til høyre og venstre, han har 42 søskenbarn i bygda og omegn, og nå drar han fram den ene faktaopplysningen etter den andre om nær sagt alle bygningene i Ål sentrum, eller Sundre som det heter. Hva som fantes der da han vokste opp på 70-tallet, hva som ligger der nå, om da det var målstrid i bygda, ja, Stein Torleif Bjella var sjølsagt nynorsktilhengjar om det skulle vera nokon tvil, og der borte på Sundre Torg får han øye på en gammel kjenning som har «vorte litt skakk, stakkar».

[ – Jeg byr på meg selv på scenen. Det får holde, tenker jeg ]

I Gartnarvegen lå gartneriet, men ikke det gartneriet hvor han kræsja bilen til faren allerede som 13-åring, og det har han fortalt om i intervjuer mange ganger før, for han har en lei tendens til å dra de samme historiene, men akkurat det med bilkræsjen tåler vi å høre en gang til. Men først skal vi kjøre forbi Ål kyrkje der Stein Torleif Bjella er døpt og konfirmert, og der han måtte gravlegge faren sin allerede som 23-åring. Han er ikke så glad i å snakke om akkurat det.

Nei, da er det enklere med stavkirker. For borte ved prestegarden lå stavkirka som dessverre er revet, det er bare en stusslig plakett igjen, og vet jeg egentlig hvor mange stavkirker det var i Hallingdal før i tida?

Bjella ser på meg og venter ikke på svaret.

Sju, og nå er det kun ei igjen. Den ligger på Torpo.

Omvisninga er snart over, for Ål sentrum er tross alt ikke store stedet, selv om det kan virke sånn i Bjellas musikalske verden, men han må bare svippe innom ei gate, unnskyld veg, med bare eldre hus, der brannen ikke fikk tak i 1931, den som ødela både Tingstugu og Sundre hotell.

– Her var det fint, da!

– Ja, det var det jeg ville du skulle se.

Bjella snur bilen, kommenterer at det er snø på Nysetfjellet, der inne har han forresten ei lita fiskehytte, han lærte å fiske av faren sin, og dette med fisking er han fryktelig opptatt av.

Visesangeren er blitt kalt symbolet på alle landets tause menn, men nå går kjeften til Stein Torleif Bjella som ei haglskur.

Terskelfjerning for eksempel, han skal arrangere en villfisksamling i pinsen, men det kan vi faktisk ikke snakke om for et sted går grensa.

– Jens Petter!

Bjella har fått øye på kameraten sin, ruller ned ruta og roper nedover bakken: «E ha med fremandfolk!»

– Hva svarte han for noe?

– Det er bra! sa han.

[ NRK-sjefen etter stormen: – Det er første gangen jeg selv har fått hat inn i min innboks ]

Men når vi kjører forbi barndomshjemmet, som har fått påbygg og garasje og nytt panel, blir Bjella brått stille.

– Det er rart å se.

– Blir du lei deg?

– Et hus er bare et skall. Det er folka som er viktig.

På 60-tallet var det familien Bjella som bodde i det hvite huset i Solhovbakken. Mor Birgit var opprinnelig fra Geilo, og jobbet på butikken på meieriet i bygda. Far Eirik kom fra den søre av de tre Bjella-gårdene, var odelsgutt, men sa fra seg hele gården for å bli byggmester med eget firma, og sammen fikk Birgit og Eirik fire barn. Tre jenter på rad, og så kom minstemann Stein Torleif en aprildag i 1968, oppkalt etter begge bestefedrene, og dullet med av alle storesøstrene.

– Bruker du begge navnene til daglig?

– Jeg bruker vel Stein Torleif. Det ble kortet ned til Steffen i ungdomsårene. Men når noen ringte hjem og spurte etter Steffen, svarte mor at det var ingen Steffen som bodde der.

Oppveksten var god. Det var kamerater i alle retninger, ski, sykling og slalåm.

– Hvordan var du på ski?

– Midt på treet.

– Så du var ikke han du synger om som kom på sisteplass i skoleskirennet?

– Nei. Men jeg la godt merke til han.

– Og på skolen?

– Jo, det hendte at jeg fikk lest opp stilene mine høyt i klassa. Og mor og far likte at jeg drev med høytlesning hjemme i stua. Så det var nok ganske fantasifullt. Jeg husker norsklæreren min på landbruksskolen en gang sa at jeg hadde en kunstnerisk ironisk distanse til stoffet. Men jeg kommer ikke fra noe skolert hjem.

– Hvor har du arvet musikaliteten din fra?

– Si det, det var ikke mye levende musikk i oppveksten, men mor var glad i å danse. Og far ville man vel i dag kalt en gründer. Men han spilte klarinett i korpset i unge år.

– Men skilte du deg ut i kameratgjengen som en kunstnerisk type?

– Nei. Jeg anser meg selv som en mainstream fyr.

Vi har parkert bilen og satt oss innerst i lokalene på kafé Tid. Her henger broderier på veggene med sitater fra sangene til Åls store musikalske helter, Tove Bøygard, Hellbillies og Bjella sjøl.

– Den sangen «Takk», er den til kona di?

– Ja. Jeg hørte et intervju med forfatteren Kerstin Ekman, hun sa at det finnes ingen historie utenfor boka. Det syntes jeg var godt sagt. For det finnes på en måte ingen historie utenfor teksten. Det er der, først og fremst. Hovedhistorien finnes i sangen. Men ja, «Takk» er til Hedvig. Musikken kommer jo fra mitt indre liv. For hvor skulle den ellers komme fra?

[ AAP-sjefen: – De fleste tror faktisk at systemet vårt fungerer ]

Det var ikke gitt at Stein Torleif Bjella skulle bli en prisvinnende visesanger. Jo, han kjøpte gitar for konfirmasjonspengene, og lagde band med kameraten Tor, det ene het «Einsame kyr», men det får jeg egentlig ikke lov å skrive. Etter hvert slo de seg sammen med to brødre fra Hol og kalte seg «Black money». Og så var det ulike coverband, de covret Springsteen og Katrina and the Waves og reggae og mye annet rart.

– Jeg prøvde å skrive litt, da. Vi spilte «Walking on sunshine», og da lagde jeg en låt som het «Walking on Sundre».

Da han flytta til Oslo på slutten av 80-tallet, spilte han bass i bandet «Couldn`t happen here», senere i «Farmen», det var ambisiøst, de ga ut album og hadde flere spillejobber.

– Men tenkte du da at du kunne leve av musikken på et tidspunkt?

– Nei. Men jeg synes det var veldig moro å være med. Å spille i band.

Planen var uansett hele tiden at Stein Torleif skulle jobbe sammen med faren i hans bedrift, at de to skulle drive sammen, fader`n og han, og det er nå vi kan ta historien om bilkrasjen.

Stein Torleif Bjella er 13–14 år, og han og faren er ute og verver medlemmer til Ål idrettslag, med Stein Torleif bak rattet, sånn at faren slipper å gå så langt mellom husene. Og mens han venter på faren, ser Stein Torleif sitt snitt til å øve på brekksladding, dette skulle han etter hvert bli skikkelig god på, det går rykter om at han sjekket opp kona på denne måten også, men akkurat denne dagen går det gærent.

Han braser rett inn i muren på gartneriet med høyre framskjerm, og da faren omsider kommer tilbake, sitter Stein Torleif i passasjersetet og sier ingenting.

«Du er so stille, er det noko gale?», spør faren.

[ Ingar Helge Gimle lærte tidlig å se hva alkoholen gjør med folk ]

– Så da kom det fram da, at jeg hadde kræsja. Far gikk ut og så på skadeomfanget, setter seg inn igjen i bilen og sier: «Detta si me ingenting om heime».

– Han ble ikke sint?

– Nei. Han kjefta aldri. Han var raus, snill, aktiv og driftig. En skikkelig fin fyr. Det var trist at han døde så tidlig.

– Var han syk?

– Nei, hjerteinfarkt. Så det kom som lyn fra klar himmel.

Det var 1991 og Stein Torleif var 23 år gammel. Han hadde avlagt militærtjenesten i Porsanger, og studerte økonomi i Oslo.

Nå flytter han tilbake til heimbygda og gutterommet og tar over farens dørbusiness alene.

– Hvordan var du som dørselger?

– Midt på treet, der også.

Men etter sju år selger han agenturet.

– Drev du det så lenge fordi det var arven etter faren din?

– Tja …

Bjella drar litt på det.

– Hvordan er det å være representant for alle landets tause menn?

– Jeg representerer kun meg selv, sjølsagt. Men hvis noen identifiserer seg med det, er det fint. Sjøl er jeg ikke helt taus. Jeg liker å være sammen med folk. Som regel.

– Jeg hørte deg i podkasten «Sånn er du» med Harald Eia og Nils Brenna. Hvordan synes du personlighetstesten gikk?

– Jeg har ikke tord å høre programmet. Jeg kom så jævlig dårlig ut av det. Men det var nok noe i det. Jeg kan kanskje stresse mye. Og er visstnok veldig nevrotisk.

– Du lå i hvert fall i øvre sjiktet?

– Men det var en nabo som ringte meg. «Det der va ikkje du. E kjende deg ikkji att».

– Han kjente deg ikke igjen?

– Nei. Så det tok jeg som et kompliment.

– Jeg la forresten merke til en annen ting, at Harald Eia sa Ål med tjukk l i programmet. Det tror jeg ikke han sier til vanlig …

– Det synes jeg er sympatisk, at Eia er en språklig kameleon.

[ – Jeg har lov til å være sur og sint, men jeg må bestemme selv hvor lenge det skal vare ]

– Modererte du deg da du bodde i Oslo?

– Nei. Jeg er en jamn dialektbruker.

– Hva tenker du om at Christian Borch kritiserte østerdølen Lars Os for å snakke dialekta si i nyhetssendinger?

– Jeg har aldri hatt problemer med å skjønne dialekter. Jeg liker variasjon. Jeg tror folk forstår det de vil forstå. Man kan forstå mye med god vilje.

– Harald Eia nevnte forresten i «Sånn er du» at du er kåret til Buskeruds mest sexy nynorskbruker?

– Hahaha. Det tror jeg var noe han fant på. Det må ha vært en lavterskelkonkurranse i så fall. Kanskje det ikke skal så mye til? Men bruk det for hva du vil!

– Du er også blitt kalt en «late bloomer»?

– Det er bare kult, det liker jeg. Den beste vinen er litt gammel.

– Jeg leste et sted at du synes du er heldig som ser poesi i det livet du lever. At du er i vater med deg selv, med kjæresten din, med stedet du bor på …

– Har jeg sagt det? For jeg føler meg ikke helt i vater for tida, jeg har en fot her på Ål og så har jeg ei 17 år gammel datter i Oslo, som har flytta ut for å gå på musikklinja.

Altfor tidlig, ifølge far sjøl, men han sover på sofaen i stua, og følger opp så godt han kan. I Stein Torleif Bjellas verden innebærer det også å male hele leiligheten, skifte vridere og låskasser på samtlige dører, sånn at alle fungerer knirkefritt, og han har strammet og skrudd til alle skap på kjøkkenet, for alt hang og slang, og tenk at man ikke kunne åpne baderomsdøra helt opp? Det er fristende å skrive at den tidligere snekkeren og dørselgeren ser direkte sjokkert ut, men han gjør ikke det. Litt forundra, kanskje.

Men nå har Stein Torleif Bjella uansett fått andre ting å bekymre seg over. For hvordan går egentlig dette intervjuet?

– Jeg er redd du ikke får det du er ute etter?

– Du må ikke bekymre deg for det.

Den tidligere journalisten ser ikke overbevist ut.

– Jeg er nødt til å få veid en traktor, som kanskje skal være med på teateret til høsten. Vi må sjekke om den er for tung for scenegulvet. Du kan være med på det?

– Jo, kanskje. Men vi må i hvert fall snakke litt om den teaterforestillingen «Heil ved». Hva er rollen din?

– Musiker og småbruker med egen veaskog. Så jeg er meg sjøl, ja.

– Hva slags forhold har du til boka «Hel ved», egentlig?

– Jeg fikk tre eksemplarer av den til jul det året den kom ut.

– Og hva slags forhold har du til ved?

– Jeg hogger egen ved i egen skog. Fort og gæli.

– Jeg tenkte mer på om du er en sånn mann som drar ut i skogen for å hogge ved i stedet for å snakke om vanskelige følelser?

– Nei. Det er mest for å spare penger. Og så er det litt mestring i det, å holde på med vinsjer, traktor, motorsag og jernhest. Det går fort en gitarfinger om du ikke følger med.

– Du har noen sanger om ved allerede?

– Ja, jeg regner med at de skal bruke dem, «Veamann» og «Heidersmenn». Men jeg ser for meg at jeg skal skrive noe nytt, også. Jeg er spent på det.

[ Drakk hver dag i 12-13 timer av døgnet: – Klarer man seg uten er det å anbefale ]

– Kan du få prestasjonsangst?

– Ja. Sjølsagt. Men det er veldig lystbetont, altså.

– Hvordan får du egentlig tid til å skrive?

– Ja, det lurer jeg også på. Men jeg driver med research hele tida tror jeg, og samler opp.

– Stemmer det at du søkte Teaterhøgskolen en gang i tiden?

– Ja. Jeg hadde en scenedrøm. Men jeg tror jeg var en bedre allround journalist enn en allround skuespiller.

– Hvordan var du som journalist, da?

– Jeg dekket alt, fra sport til kultur til politiske saker til bilulykker i hele Hallingdal. Seks kommuner. Men redaktøren sier at det er et portrett som står att etter meg.

– Hvem portretterte du?

– Ivar Helling fra Opheim, en gammel kar som er borte nå. Han slo 20 mål med ljå en sommer. Det fikk ingen pris, men det var et fint portrett. Et fint menneske.

– Tok du bildene selv?

– Ja. Jeg vant faktisk en pris en gang, også. Med et bilde fra bedehuset i Opheim.

– Jøss. Er det egentlig noe du ikke er god på?

– Hahaha. Ja, herregud.

– Ok, hva da?

– Jeg er ikke den raskeste i digitale løsninger.

– Ja, du nevnte i et intervju en gang at du ikke sendte emojies fordi du ikke visste hvor de var på mobilen. Men nå har du lært deg, det også?

– Har jeg?

– Ja, du sendte en tommel opp da vi avtalte intervjuet.

– Jaha.

[ – Jeg var redd for å si noe feil. Til slutt klarte jeg ikke si noen ting ]

Stein Torleif Bjella lener seg tilbake på stolen og ler.

– Nå er jeg ferdig utdanna.

Vi kjører hårnålssvingene oppover til Øvre-Ål.

Bjella setter på det nye albumet sitt, trakterer bluetoothspilleren med grove fingre og et øye på vegen.

– Sjå, så teknisk jeg er!

Han gliser, skrur opp musikken, og det er umulig å ikke tenke på «Redningsmannen» og de to i sangen til Bjella som kjørte bygdevegan upp og ned.

Vårsola skinner gjennom bilruta, dalstrøket er vakkert, og …

– Du skal få slippe å høre hele albumet, da.

Brått slår Bjella av musikken.

– Ja, her ligger garden. Nedre Styrkestad, heter den. Pass deg for all hundeskit. Det er møkk over alt nå i vårbløyta.

Småbrukeren ser utover tomta, rister på hodet, før han slipper ut bikkjene og farer inn og ut av alle de gamle husene han sjøl har satt i stand. Og jeg vil vel hilse på hestene? Vi svinger innom stallen, sjølbygd den også. To brune sportsponnier og en svart shetlandshingst kommer oss i møte på jordet. Stein Torleif og kona Hedvig har avlet opp shetlandsponnier helt siden de tok med seg to stykker hjem fra Shetlandsøyene på 90-tallet, da de var på øya for å gifte seg.

– Hedvig er hestesjef her. Hun er jo dyrlege. Jeg er hjelpemann. Du vil vel sjå inne, også?

Han sparker av seg skoene på trammen utenfor kjøkkeninngangen. Kommenterer det ripete tregulvet, det er visst huskyene sin skyld.

Bjella durer gjennom rommene, åpner og lukker dører, mens han forteller om gårdens historie, Nedre Styrkestad, det er en av de gamle Øvre Ål-gårdene, utskilt fra nabogarden Bjella en gang i mellomalderen. Vi tar bilder med katten Frank i den grønne hallingstua.

– Skulle vi hatt en gitar med på noen av bildene?

Inne på musikkrommet står dem i hopetall. Bjella plukker opp den mest slitte, den med blå hyssing til gitarreim, og på ei hylle står alle prisene han har vunnet.

Prøysenprisen. Skjæraasenprisen. Spellemannprisen fra 2011 for albumet «Vonde visu». Og en litt skakk en i tre. Den ene dattera lagde den til faren på sløyden og brente inn «Årets spellemann 2013», som en slags trøstepremie, hun mente han burde vunnet det året, også.

For Stein Torleif Bjella har blitt nominert hele ni ganger i ulike klasser.

– Er du skuffa over du ikke har vunnet flere?

– Nei. Jeg er stolt av den jeg har.

Men nå har tida løpt fra oss oppe på gården, og Bjella springer for å hente bilen.

– Tror du jeg rekker toget?

– I verste fall får vi kappkjøre med toget til Gol. Det har jeg gjort mange ganger.

– Og det har gått bra?

Bjella ser på meg.

– Sjølsagt.

[ – Jeg har vært uattraktiv for jenter i en lang periode av livet mitt ]

Det går i en rasende fart ned gjennom svingene på Øvre-Ålsvegen.

– Jeg har forresten søkt jobb.

– Hæ?

– Ja, det er en følelse etter hvert album, det kjennes som at jeg ikke har noe mer å komme med. Så da driver jeg rundt på finn og ser etter jobber.

– Lider du av bedragersyndromet?

– Jeg gjorde det mer før, men nå har jeg sjøltillit på at det var riktig å satse på musikken.

– Får du tilbud om reality?

– Ja. Farmen kjendis har spurt. Der kunne jeg sikkert gjort det litt bra.

– Men du har nok gårdsarbeid hjemme, kanskje?

– Hehe, ja. Og så har det jo ikke noe med musikken min å gjøre. Det er noe med å finne ut hvem man vil være. Og jeg har nok kraft i å bare være meg.

Bjella ser plutselig litt beskjemmet ut.

– Nok kraft i være meg. Herregud, sa jeg det? Det hørtes helt ko-ko ut.

Han svinger E-golfen elegant inn på busslomma foran Ål stasjon flere minutter før toget ruller inn på stasjonen.

– Så, hva skal du gjøre resten av dagen?

– Hente et vindu på Gol. Jeg må få kjørt det inn på fjellet på skuteren før snøen råtner. Og så er det den traktoren som skal veies. Og så kommer jeg sikkert til å tenke på hvordan jeg har fremstått.

– Er du bekymra for hva du har sagt?

– Ja. I hvert fall nå som jeg har åpna meg litt opp. Da går giljotinen ned.

Vi rekker noen bilder foran stasjonsbygget. Bjella har slengt på seg noen grønne slagstøvler i all hast, men mannen kunne sannsynligvis ikke brydd seg mindre, og myser mot både kamera og vårsola før han takker av og spaserer over toglinja.

Så snur han seg, hoier og roper så hele bygda kan høre:

– Det bilete frå bedehuset i Opheim e snakka om. E vann ikkje, altso! Skriv for all del ikkje i avisa at det var ein fysteplass!

(At Stein Torleif Bjella ble kåret til Buskeruds mest sexy nynorskbruker, som Harald Eia hevdet, er helt korrekt. Norsk Målungdom hadde en landskåring i 2013, der Stein Torleif Bjella representerte Buskerud i finalen sammen med nåværende direktør i Språkrådet, Åse Wetås).

---

Fem favoritter

• Musikk: Nick Drakes album «Family Tree». Jeg blir rolig når jeg hører musikken hans.
• Bok: «Melankolske rom» av Karin Johannisson. Inspirerende gjennomgang av følelsesregisteret.
• Film: «Salesman», en dokumentar om bibelselgere i USA. De var dørselgere fra hus til hus.
• Mat: Vill fjellørret, sjølfiska sjølsagt.
• Sted: Nysetfjellet.

---