«Så flotte kaker dere har! Ja, dette er kvalitet, altså. Nydelig! Helt topp!»
Plinget i døra inn til Baker Hansen på Torshov har knapt stilnet før Ingar Helge Gimle skrur på sjarmen. Vi skal ta bilder, men Gimle er mer opptatt av å småprate med de eldre damene ved siden av oss. («Hva heter du? Synne? Et av mine favorittnavn»). Han har kalt babyen til en trøtt småbarnsmor for en «skjønn liten krabat». Og han har skrytt hemningsløst av kakene i kjøledisken.
Nå retter han oppmerksomheten tilbake til meg.
– Du har brune øyne du, det så jeg ikke før nå. Var det 15. oktober du hadde bursdag?
– Ja …
– Da er du født i Vekten, sånn som meg. Diplomat vet du, det var det jeg skulle blitt. Jeg liker ikke dårlig stemning. Vil helst bare at alle skal være venner. Det er egentlig det eneste jeg ønsker meg. Fred på jord og ro i sinnet.
Gimle tar en stor bit av marsipankakestykket.
– Nydelig kake. Livet er herlig, altså! Dette var skikkelig hyggelig. Helt topp!
Denne saken var tidligere forbeholdt Dagsavisen-abonnementer. Den er åpnet til glede for nye lesere. Ønsker du å lese flere slike saker? Bli abonnent.
---
Ingar Helge Gimle (66)
- Født 28. september 1956 i Oslo. Oppvokst på Torshov.
- Samboer med Hilde Fossgård. Datteren Kaja (32) fra tidligere ekteskap.
- Uteksaminert fra Statens Teaterhøgskole i 1985.
- Ansatt ved Trøndelag Teater samme år, senere ved Oslo Nye og Nationaltheatret.
- Aktuell i forestillingen «Et glass til» på Christiania Teater, der han spiller gymlærer Tommy.
- Mottatt en rekke priser, blant annet Amandaprisen for beste mannlige hovedrolle i «Absolutt blåmandag», Heddaprisen for rollen som Willy Loman i «En handelsreisendes død» og Komiprisen for beste mannlige artist i «Boeing Boeing».
- Sentrale roller i «Hotel Cæsar», «Etaten», «Seks som oss», «Luftens helter» og «NAV».
- Satte opp soloshowet «Hei, jeg trenger litt hjelp her, jeg» på Chat Noir i 2014. Showet ble nominert til Komiprisen for årets sceneforestilling samme år.
- Oppkalt etter mor Inger og far og farfar Helge.
- Elsker tennis. Både å spille og se på.
---
Én uke tidligere.
«Ja, han er kommet».
Den lysluggede servitøren inne på Sagene Lunsjbar lener seg mot meg, mens hun kaster et diskré blikk mot en svart fløyelsgardin og hvisker med nærmest andakt i stemmen. «Han sitter der inne».
Hun trekker sceneteppet, unnskyld, gardinen til side, og der åpenbarer han seg.
Ingar Helge Gimle. Torshovs store sønn og en av Norges beste karakterskuespillere. Oppvokst rett borti gata, i femte etasje, på tre rom og kjøkken med linoleumsgulv, heis og egen balkong. Den gang alle røyka inne, sånn at ingen kjente sigarettlukta, og der fulle mannfolk nærmest lå strødd nedover i trappeoppgangen.
Ingar Helge Gimle lærte tidlig å se hva alkoholen gjør med folk.
I Hotel Cæsar spilte han en alkoholisert psykopatisk pastor så godt at han fikk kjenne folkehatet på kroppen. Han måtte oppsøke psykolog for å tåle det. Men det orker han ikke snakke om lenger. Mannen, som er kjent som Norges hyggeligste skuespiller, har et rykte å bevare, han vil jo ikke fremstå sutrete, heller.
Akkurat nå spiller han full og deprimert gymlærer på Christiania Scene fire kvelder i uka, i forestillingen «Et glass til», basert på den danske filmen «Druk» av Thomas Vinterberg, der Mads Mikkelsen spiller hovedrollen. Fire lærere bestemmer seg for å teste en teori om at mennesker er født med en halv promille for lite i blodet. Det blir katastrofalt.
[ Hennie (19) ble bedt om å ta taxi til legevakten. To timer senere var hun død ]
Og jo da, Ingar Helge Gimle har vært litt utpå selv da han var yngre, krabbet hjem fra fest på alle fire, men nå orker han ikke angsten dagen derpå. Hjertet som dundrer i brystkassa, nervene utenpå kroppen. Han er rett og slett ferdig med å drikke for mye. Da er det andre ting han har vært mer hekta på. Nikotin for eksempel. Et hat-elsk-forhold gjennom mange år, han har brukt hele livet på å slutte.
Men nå sitter han her altså, midt på lyse formiddagen, klinkende edru og røykfri på åttende året, i grå strikkegenser med mariusmønster, mens han nipper til kaffe latten, og strekker fram hånda.
– Hei, Ingar her.
– Du bruker ikke begge fornavnene?
– Nei, muntlig er jeg bare Ingar. Men hva har skjedd med deg? Krykker?
– Lang historie som involverer en hest.
– Ja, hester kan være skumle.
Han kikker alvorlig på meg gjennom brilleglassene.
– De liker ikke så godt mennesker, tror jeg. Egentlig vil de bare stå og gresse.
– Du har litt dårlig erfaring med hester?
– Ja.
[ Kronisk nyresyk: – Da Wenche fikk en ny nyre endret alt seg ]
Det var tilbake på 90-tallet. Gimle hadde fått rollen som Olav den hellige i Stiklestadspelet. Og som vanlig skulle kongen komme ridende inn på scenen. Dette hadde alle konger gjort før han, blant annet Lars Andreas Larsen, Erik Hivju og Nils Ole Oftebro. For å nevne noen. Alle hadde nailet dette. Bare ikke Gimle. Hesten nektet å samarbeide.
– Men tok du ikke ridetimer?
– Jo da. Jeg var litt oppe på rideskolen på Ekeberg.
Åpenbart var det ikke lenge nok, for de kom seg ingen vei, og i hvert fall ikke dit de egentlig skulle, som var opp på et slags platå, og til slutt satte regissøren foten ned. Hesten ble bytta ut med det Gimle selv omtaler som landets eldste hest. En som knapt beveget seg fremover.
– Jeg var nok den verste kongen de hadde sett. Året etter fikk de tilbake Nils Ole Oftebro. Han kan ri.
Ingar Helge Gimle kikker ned i menyen.
– Jeg tenkte å bestille en drosjefrokost med egg og bacon. Det er forferdelig med den griseindustrien. Fryktelig. Jeg er veldig glad i dyr. Og hester er jo utrolig flotte, jeg har alltid hatt lyst til å bli en fremragende rytter. Men man må vel være litt mer bestemt.
– Du er for hyggelig, rett og slett?
– I hvert fall alt for vinglete og usikker.
– Du blir jo omtalt som Norges hyggeligste skuespiller.
– Å, sier du det? Så hyggelig!
Gimle setter opp en forbauset mine på andre siden av bordet.
– Haha, ikke lat som du er overrasket.
– Det er mange hyggelige skuespillere, da. Og de fleste mennesker er jo hyggelige, synes ikke du også det? Man vil gjerne bli behandlet godt selv, så da behandler man også andre bra.
– Men er det et bevisst valg?
– Nei, jeg synes ikke det er noe vanskelig. Mange mennesker møter man jo for første og siste gang. Da er det veldig ålreit å kunne smalltalke litt. Gi noen komplimenter, for eksempel. Da er jeg plutselig i gang da, vet du. Mere vennlighet! Det tror jeg er veldig viktig. Å snakke med hverandre når man er ute i det offentlige rom, det kan gjøre en stor forskjell for det enkelte menneske.
– Blir du ikke sliten av det?
– Sliten?
Ingar Helge Gimle ser ikke ut til å skjønne spørsmålet. Han snakker ufortrødent videre.
– «Have a nice day» sa amerikanerne til meg da jeg en gang jogga rundt i Central Park. Det var helt fantastisk, så hyggelig. Helt topp! Det er så mange søte mennesker. Hvis jeg er litt lei meg og har en tung dag, så går jeg ut, og da kommer jeg alltid i snakk med noen. Da er min dag reddet. Jeg elsker smalltalk og hverdagsmøter. Herregud som jeg prater. Hva skal vi snakke om egentlig?
– Jeg har jo notert litt ….
– Men du, du må hjelpe meg litt. Og dette må bli mellom oss.
Gimle ser fortrolig på meg.
– Ja?
– Det er veldig fint om vi ikke tar opp de tingene jeg har snakket om hundre ganger før. At vi dropper å snakke om rollen min i Hotel Cæsar, og hvordan det er å måtte gå på audition, for eksempel. Topp hvis vi kunne unngå det, altså.
– Det er greit. Men jeg må nesten spørre om hvordan du fikk rollen i «Et glass til»?
– Da fikk jeg en veldig hyggelig telefon!
Gimle ser lettet ut.
– Vi har hatt en vidunderlig, morsom prøvetid. Jeg tror jeg aldri har hatt det så morsomt i hele mitt liv. Jeg er veldig glad og takknemlig for den rollen!
[ Trine dro hjem til Norge da hun fikk kreft. Så oppdaget hun tabben hun hadde gjort ]
I «Et glass til» spiller Gimle sammen med Sven Nordin, Nader Khademi og Christian Skolmen.
– Wow for en gjeng, altså! Nader er en stor begavelse, et nydelig talent. Christian er så morsom, at jeg daglig ler så kraftig at jeg nesten tisser på meg. Og Sven, som alltid har vært et forbilde, er en fantastisk skuespiller og menneske. Han er litt yngre enn meg, men gikk fire år før meg på Teaterhøgskolen, så jeg har alltid fulgt med på han. Og Mattis Herman Nyquist er vår vidunderlige regissør. Vi er nummer tre i verden som setter det opp, så det er skikkelig nybrottsarbeid.
Men det er slettes ikke første gang Ingar Helge Gimle drikker tungt foran publikum. Han fikk Amanda-prisen for rollen som den påseilede Jon i filmen «Absolutt Blåmandag», og han spilte den alkoholiserte pastoren Arne Marcussen i «Hotel Cæsar» i flere år. I rollen som Sven O. Høiby gikk han ned 17 kilo på ti uker, lærte seg Kristiansand-dialekt, og ble belønnet med nok en Amanda-pris.
– Det er noe av det beste jeg har gjort, tror jeg.
– Men hvordan har du blitt så god til å spille full?
– De fikk vinmonopol på Torshov på 60-tallet. Det skulle ikke ha skjedd, vet du. For den gang var ikke Torshov som nå. Fabrikkene langs elva her var fulle av arbeidere, mange krigsseilere bodde her, og det var mye sosial nød.
Det ble ikke et pent skue. Menn lå døddrukne i oppgangene da Ingar kom hjem fra skolen, fulle på søt likør og blankt brennevin. Sagene lunsjbar var den bruneste puben i nabolaget, som ungene gikk lang vei utenom.
– Jeg syntes det var spennende å se hvordan alkoholen gjorde at de fjernet seg helt fra den de var. Da jeg gikk til skolen, hadde de nystrøkne skjorter og ønsket meg en god dag. Da jeg kom hjem, var de ikke til å kjenne igjen. De fascinerte meg, og skremte meg. Og noen får en helt spesiell gange, selv når de er edru, forteller Gimle.
Det er den gangen han lærte seg å kopiere.
– Du snakker forresten veldig pent til å være oppvokst på Torshov?
– Synes du det?
– Ja. Du er ikke fra noe arbeiderklassehjem?
– Nei, det vil jeg ikke si. Farfar drev bakeri på Kapp på Toten, men i 1932 flyttet han til Oslo, og kjøpte opp en bygård på Alexander Kiellands plass. Der drev han Gimle bakeri, som faren min arvet. Foruten å lage gode kaker, var de begge kunstinteresserte, og farfaren min begynte selv som billedhugger på sine eldre dager. Han ble antatt på Høstutstillingen, og bygget atelier i bygården. Jeg husker jeg sto modell for en statue som fremdeles pryder et springvann på en stor gård på Toten. Det var mye snakk om kunst hjemme hos oss. Broren min, Dag, er blitt billedkunstner. Og mutter`n var veldig glad i opera.
– Skilte du deg ut i oppveksten?
– Nei, det synes jeg ikke.
– Men du var også skilsmissebarn?
– Ja. Mamma og pappa skilte seg da jeg var seks-sju år gammel.
– Hvorfor?
Gimle ser forbauset på meg.
– Nei, det aner jeg ikke. Det har jeg aldri spurt om.
[ Gunhild (28) er sammen med Peter (67): – Mor har fått spørsmål om han er rik ]
Dag og Ingar ble boende hos moren i leiligheten på Torshov, mens far Helge solgte bakeriet og reiste ut med Amerikalinjens båter, som konditormester. Han ble en litt fjern skikkelse, som kom hjem med leker, Levis-bukser og Lee-jakker til sønnene sine.
På Torshov fortsatte hverdagen. Ingar spilte B-kornett på Sagene skole, men kom aldri med i korpset. Han spilte fotball og ishockey, dette var før han oppdaget tennisen, men det er annen historie. Han lekte og slåss med guttene i klassen, og syklet om kapp ned Myraløkka i store horder. Ja, og så kom han veldig sent i puberteten.
– Du ble kalt Shorty?
– Ja, jeg begynte ikke å vokse skikkelig før i annen gym. Da vokste jeg 19 cm på ett år, fikk kviser og ble helt annerledes. Det var en veldig rar overgang, husker jeg, det gikk litt fort. Fikk masse hår på kroppen og sånn. Jeg ble helt forandret utseendemessig.
– Du vet at hvis man googler deg så kommer deg opp treff på Ingar Helge Gimle og hår …
– Ja, ja, jeg vet. Det er helt forferdelig.
Gimle avbryter meg før setningen er ferdig.
– Jeg husker jeg drømte meg bort på en utekino i Rimini i Italia da jeg var 11 år. Sean Connery spilte James Bond, og han var den barskeste mannen jeg hadde sett i hele mitt liv. Jeg ba til Gud om å få litt hår på brystkassa …. Men jeg fikk litt for mye, kan du si. Heldekkende pels. Jeg må begynne med laser, tror jeg.
– Har du prøvd å vokse?
– Én gang. Da jeg var med i «Skal vi danse» i 2006. Danselæreren min Gyda sa at jeg ikke kunne ha alt det håret stikkende opp av skjorta.
– Dere gjorde det bra i konkurransen?
– Ja, jeg var da med noen runder. Vi var gode! Og det kan jeg si, at selv om jeg var liten av vekst som ungdom, så fikk danse med jentene. Jeg kopierte hvordan de beste jentene danset, og det fikk jeg til.
[ Eline Skår var uføretrygdet og uten jobb i årevis. Så kom telefonen som endret alt ]
– Får du tilbud om mye reality?
– Av og til. Men jeg kunne aldri vært med på 71 grader nord med min høydeskrekk. Jeg hadde dødd der og da. Jeg er veldig pysete. Og dykking for eksempel? Nei, nei, nei.
Gimle ser skrekkslagen ut ved tanken.
– Du er litt nevrotisk?
– Ja, mange skuespillere eller kunstnersinn er vel litt nervøse og nevrotiske i perioder.
– Hvordan går det egentlig med den sceneskrekken din?
– Den er borte. Men det var et tilfelle da jeg spilte i komedien «Boeing Boeing» at jeg ikke klarte å gå inn på scenen, og vi måtte avlyse. Da fikk jeg hjelp av en mentaltrener. Frank Beck het han, han er dessverre gått bort. Et fantastisk menneske som har jobbet med mange av de store idrettsstjernene våre.
– Hva gjorde han?
– Han så meg inn i øynene. «Dette kan jo du, Ingar, jeg har sett deg i mange år, jeg. Du har gjort dette før, du. Hva er det du er så redd for?» Jeg var redd for å glemme replikkene. Da fortalte han meg hvordan han hadde jobbet med en slalåmkjører som falt mye, som var redd for det vanskelige henget. «Det eneste du skal tenke på er port én», sa Frank Beck. «Alle de andre portene kommer etter hvert». Og sånn er det på scenen, også. Port én er første replikk. Man må tørre å være til stede i nuet, og ikke ligge foran.
– Har du vurdert å gi deg?
– Ja. Det var en periode jeg hadde det vanskelig privat, og sceneskrekken var som verst. Da var jeg innom tanken på å omskolere meg. Det gikk heldigvis over.
[ I halvannen time ble Johannes liggende med et massivt hjerteinfarkt og vente på hjelp ]
Men nå er Gimle blitt søtsugen. Han vinker på servitøren.
– Har dere noe is? Ja? Jeg tar to med vanilje. Det er min favoritt, altså. Jeg er helt vill på iskrem. Øl er bare ikke like godt lenger. Liker du is?
– Ja ….
– Det er helt krise, jeg er så glad i søtsaker. Jeg spiser kilovis med smågodt, og nå veier jeg snart 100 kilo. Det går ikke lenger.
– Har du gått i samboerfella?
– Ja, det kan man kanskje si. Vi koser oss veldig i sofaen med iskremboksen og smågodt. Men det er jo ingen felle akkurat, for det har vært veldig ålreit å møte et så nydelig menneske i voksen alder.
Gimle blir øm i stemmen og varm i blikket når han snakker om kjæresten sin, Hilde. De møttes på Tinder under koronapandemien, gikk lange turer og pratet sammen. Nå bor de sammen i en leilighet rett bak Frognerparken.
[ Les også: Slik påvirker nettdatingen flørtingen vår ]
– Hvordan er det å være kjendis på Tinder?
– Det er en myte at det er lett for kjente mennesker å få seg kjæreste. Folk ser bare en kjent figur, som på en måte skygger for den du egentlig er. For når jeg går ut døra vil jeg helst være en vanlig kar som jobber som skuespiller. Men Tinder er tøft. Ikke noe for sårbare mennesker. Det er ghosting og avvisning. Vi vekter er jo veldig følsomme. Gråter du også lett?
– Ja … Drømte du noen gang om et A4-liv?
– Jeg drømmer om det stadig vekk, jeg.
– Du var gift en gang?
– Siri. Hun var min første store kjærlighet.
Ingar har munnen full av vaniljeis mens han forteller om deres første møte, lenge før Ingar ble skuespiller, mens han jobbet som stuer på Fornebu i begynnelsen av tjueåra.
– Jeg ble dødsforelska! Helt mo i knærne, på en måte.
De var sammen et helt ungt voksenliv, mens Ingar filmdebuterte som politimann i «Belønningen» i 1980, mens han søkte Teaterhøgskolen og kom inn på tredje forsøk, og mens han ble uteksaminert i 1985, samme år som han ble ansatt ved Trøndelag Teater. Senere giftet de seg og fikk datteren Kaja, før de splittet lag da Ingar var 36 år gammel.
– Jeg husker jeg satt i familierådgivning. Hjertet slo og slo. «Jeg elsker deg, jo», tenkte jeg.
– Men du sa det ikke?
– Sikkert ikke, jeg var umoden på mange måter. Jeg så ikke løsninger når samlivet ble vanskelig. Når man åpner seg for kjærligheten, må man være beredt på å miste. Det er jo denne linjen i Stings låt: If you love somebody, set them free. Man må kanskje tørre å se det mennesket man elsker, glippe litt fra deg i perioder.
– Er du sjalu?
– Jeg var nok mer sjalu da jeg var yngre. Man blir mer tolerant jo eldre man blir. Du skjønner at det kan være vanskelige perioder, at man kan forelske seg i andre, at man kan vokse fra hverandre.
– Men hva med karrieremessig? Er du misunnelig hvis andre får en rolle du gjerne skulle hatt?
– Det er klart det er noen roller jeg kunne ønsket meg. Det er ikke nødvendigvis sånn at jeg tenker at jeg kunne klart det bedre, men at det ser så morsomt ut. Skulle gjerne vært med der, liksom!
– Du sa du skulle til Hollywood før du ble for gammel?
– Har jeg sagt det? Jeg sier mye rart. Men jeg husker jeg sendte brev til Kirk Douglas og Burt Lancaster som guttunge. Dette var jo før jeg skjønte at jeg ville bli skuespiller. Men da jeg selv ble skuespiller på 80-tallet, tenkte jeg ikke på Hollywood.
[ Frisk avføring kan kurere folkesykdommen irritabel tarmsyndrom ]
– Men du har fått til et møte i Hollywood, leste jeg?
– Ja, med to svære agenter. Det var morsomt. Og litt rart.
– Hvordan gikk det?
– Nei, jeg snakket litt om meg selv, da, og litt om Norge og sånn. Men de snakket mest om Mads Mikkelsen. «He`s great».
Inger Helge Gimle ler og kikker ut av vinduet mot Myraløkka, der han kappsyklet som barn, og Akerselva nedenfor. Der det før lå en bensinstasjon, har en ny boligblokk reist seg og skygger for utsikten. Det er på tide å runde av.
Vi tusler gatelangs i Gimles barndomstrakter. Vintersola står lavt, mens Gimle peker til høyre og venstre. Der borte i parken lærte han å gå på skøyter, på hjørnet lå kolonialen, og der oppe i andre etasje bodde bestevennen hans. Nå er han borte. Gimle forteller at over tretti stykker han kjente fra oppveksten her døde altfor tidlig.
– Det var beinhardt.
Gimle kikker tankefullt opp mot de gule klassiske bygårdene.
– Men jeg er veldig glad for at jeg fikk oppleve den tida.
– Husker du første gang du ble full?
– Å ja! Det var sammen med noen kompiser her på Torshov. Jeg drakk tre juleøl. Vi spiste punsjboller, også, og vi ble så dårlige!
– Har du forresten testet den teorien selv? At man yter bedre med en halv promille innabords?
– Ja. Én gang da jeg skulle bli med på teatersport. Det var improvisasjon og jeg ble veldig nervøs. Så da kasta jeg innpå et par halvlitere. Og én gang da jeg skulle spille tenniskamp. Jeg tok tre øl før jeg gikk på banen.
– Hvordan gikk det?
– Det var helt nydelig. Jeg gikk inn på banen, fullstendig avslappet og fin, og spilte så bra som jeg aldri før har gjort.
Ingar Helge Gimle borrer de blå øynene sine inn i mine, før han ler en humrende latter.
– Så det gjør jeg aldri igjen.
[ Monica ble politi – broren Roy ble beinhard kriminell ]
[ Hun elsket læreryrket. Plutselig skjer det. Hun er sikker på at de skal bli skutt ]
---
Fem favoritter
Film: Jean de Florette. Jeg så den med mamma i 1986.
Bok: Lillelord-trilogien av Johan Borgen, det er vanvittig stemning i de bøkene. Jeg har lest dem som voksen, også.
Musikk: Det må være min gode venn Barry White, fra den gang jeg var diskogutt i platåsko og kjempesleng.
Mat: Spaghetti bolognese. Jeg lager den selv, ja. Men broren min lager den beste.
Sted: Hytta i Vestre Slidre, arvet etter far og farfar.
---