Ulrikke Brandstorp: – Det føltes ut som å bli kastet til ulvene

Ulrikke Brandstorp sitter på foreldrenes kjøkken i en mursteins-blokk på Majorstua. Hun løfter en usynlig mikrofon over bordet og hermer med overdreven lykkelig stemme:

– Gratulerer med seieren! Hvordan føles det at folk her mener det var ufortjent?

Hun er midt i en fortelling om de første minuttene etter Melodi Grandprix-seieren i 2020. En lykkerus som kjentes i hver fiber av kroppen. Konfettikanoner og kameralys. Blitsregn og jubel. Så, det brå spørsmålet fra journalisten.

– Det føltes ut som å bli kastet til ulvene.

Det var snakk om et såkalt stemmekaos. Ord som «Skandale» og «katastrofe-opplegg» ble det omtalt som. Noen mente hun ikke var den egentlige vinneren. Men Ulrikke sto i det, og seieren var hennes. Til VG dagen etterpå sa hun: «Jeg skal ikke hvile et sekund».

Så havnet verden i pandemi-dvale i to år.

Noen dager før, hadde Ulrikke i sin vante positive stil sagt i et intervju at det var «i motbakker det gikk oppover».

– Det var som om universet sa: Ja, ok, vær så god.

For det var mer alvorlige ting enn en avlyst musikkonkurranse som ventet.

– Jeg fikk smake på mine egne ord der, for å si det sånn. HA HA HA.

---

Ulrikke Brandstorp (27)

• Sanger og musikalartist fra Sarpsborg
• En av deltakerne i årets Melodi Grand Prix. Hun har også deltatt der i 2017 med sangen «Places» og deltok på nytt og vant i 2020 med låten «Attention»
• Ble først kjent for deltakelsen i Idol 2013
• Har vært med på programmer som Stjernekamp, Kompani Lauritzen og Maskorama

---

Manager i utkledning

Det er bitende kulde på Majorstua i Oslo, i en ganske alminnelig blokk-oppgang.

– HA-LOO-OOO.

En virvelvind av sort hår og sommerfuglbukse kommer ut av en dør. Så, en engelsk stafforshire bullterrier og en høy, blond mann: Christoffer Gunnestad. Bestevenn, manager og tidligere samboer. Det er sjeldent han ikke er der Ulrikke er. Og i nesten alle intervjuer om Melodi Grand Prix i år, snakker Brandstorp om «vi». «Vi har lyst å vinne», «vi er stolte», «vår låt».

– Grand Prix er jo vi, forklarer Ulrikke hjertelig.

Nylig tullet de populære podkastene Harm og Hegseth om at det var Christoffer som var med i musikkonkurransen, utkledd som Ulrikke.

– Vil du ha kaffe, juice, vann, julebrus uten sukker? Den har vi nettopp åpna.

Ulrikke snakker like fort og ler like mye som på TV. Der dukket hun for første gang opp i 2013, som deltaker i Idol, deretter i 2018, i Stjernekamp – hvor hun ble slått på målstreken av Ella Marie Hætta Isaksen. Siden har hun vært litt over alt, som i Maskorama, kompani Lauritzen og musikalene «Sound of Music» og «Mamma Mia» på Folketeateret. For sistnevnte skrev Dagbladet at rollen som Sophie «var som skrevet for henne».

Dette er hennes tredje deltakelse i MGP. Hun er litt overvelda, sier hun, og spent. På lørdag står hun i finalerunden i MGP, med balladen «Honestly». Med mildt sagt et litt ekstra stort press: Forrige gang hun var med, vant hun. Uten å få muligheten til å faktisk representere Norge i finalen. Men denne gangen, kan drømmen bli virkelig.

– Det er nervepinene, sier hun på sarpsborgs-dialekten som av og til sniker seg inn og blir skarpere og tydeligere.

– Det er jo ganske sykt at man øver så mye på tre minutter. I et halvt år!

Favoritt

Nå leder hun vei inn i leiligheten til foreldrene hennes, som hun og Christoffer (han som er anklaget for utkledning, altså), bruker som kontor av og til. I motsetning til den slitte blokk-oppgangen, er alle overflatene her inne mørke og skinnende, og i hjørnet står et rosa plasttre.

Ulrikke har satt seg ved stuebordet ved siden av Christoffer, som jobber på Pcen. Hun smiler og venter på det første spørsmålet sitt, med hendene hvilende på bordet.

– Hvordan føles det å være forhåndsfavoritt?

Svaret kommer som om hun har øvd på forhånd: Hun gleder seg, det er veldig spennende, det er en ære å få være med, det store ønsket er å representere Norge, MGP er jo som artistenes OL. Hun trekker pusten.

– Skaper det et press også?

Hun smiler kort, som om hun tenker: «Den overskriften får du ikke».

– Jeg prøver å ikke tenke så mye over det, egentlig. Jeg er min egen verste kritiker. Så jeg prøver å ta med meg kjærligheten, men sone ut alt som kan øke presset, og fokusere på det jeg skal gjøre.

Hun tenker, og så er det som om skuldrene senker seg litt.

– Men ja. Det er litt skummelt å være forhåndsfavoritt også. Jeg har lest kommentarer som at «så mange kommer til å stemme på Ulrikke, så jeg stemmer på en annen». Hvis alle tenker sånn, er det jo dumt.

Hun ler høyt.

– Har folk også en tendens til å ville «ta» den som er utpekt som favoritt?

Ulrikke nøler. Christoffer tar blikket vekk fra PC-skjermen, og hopper inn i samtalen:

– Det kommer til et punkt hvor så mange er «fan» og heier på deg, at andre tenker: Jeg må være motvekten.

Han skifter mellom å se på oss og på skjermen foran seg.

– Jeg følger jo med på nesten alt av kommentarfelt, og så et skifte etter delfinalen for to uker siden. Før var det mye «heia, heia». Og så gikk hun videre, da var det flere som kom ut av skallet sitt, og skulle påpeke alle feil.

– Ja. Jeg leser de rareste ting om meg selv.

– Hva skriver folk?

Stillhet. Christoffer hopper inn igjen:

– Hun er for blid, eller så er hun for sur når hun synger. Hun skriker for mye, de «skulle ønske hun valgte en låt som passet stemmen bedre». «Det her er dårlig, hater låten, hater henne».

– For noen er alt jeg gjør feil, skyter Ulrikke inn.

– Går det inn på deg?

– Jeg er jo bare et menneske, og noen dager er det vanskeligere å håndtere enn andre. Jeg har lyst til å forsvare meg noen ganger, men jeg kan jo ikke bruke tiden min på det.

– Er du egentlig en person som kan bli veldig sint?

– Ja, jeg kan bli så sint at jeg kaster kopper i veggen.

Hun fikler med en av diamantene som er festet nederst på genseren hennes. Så er det som om hun kommer på noe.

– Det hjelper å snakke med mamma om det, når ting blir litt mye. Vi pleier å tulle med at hun er som psykologen vår, sier hun, og henviser indirekte til Christoffer. Hun ler, denne gangen så øynene forsvinner.

Mail til kommunen

– Jeg er født og oppvokst med mor og far i Sarpsborg, med to eldre søsken, forklarer Ulrikke, og forteller om hvor heldig hun har vært som har gifte foreldre og alltid har hatt trygge rammer. Nå er Christoffer tilsynelatende langt ned i en jobbmail.

– Søsteren min sang en del. Da broren min fikk vite at jeg var på vei, sa han:

Hun lager stemmen barnslig og på bred særping.

– «Jæ håper ijaffal bara ikke at ho synger»

– Og så kom jeg, og bare: HELLO!, sier Ulrikke og lager jazz-hender.

For Ulrikke sang. Og det skulle hun. Da hun var med moren på treningssenter som seksåring, fikk hun stå sammen med aerobicinstruktøren og danse med en egen liten mikrofon som moren hadde kjøpt til henne.

– Hvis det fantes en «spotlight», så var jeg der.

Foreldrene nølte ikke. De kjørte til teater, oppvisninger og talentkonkurranser. Familiemottoet deres, «våken tid er arbeidstid», ble fulgt. På ungdomsskolen ville hun gå musikk og dans. Det gikk ikke, sa skoleadministrasjonen, hun måtte velge en av dem.

– Men det vet du ikke før vi har spurt noen, sa jeg da, forteller Ulrikke, så man kan høre den veslevoksne og ansvarsfulle tenåringen i henne titte fram.

– Så jeg ordnet det, og sendte mail til kommunen, sånn at jeg kunne synge og danse. Jeg måtte ta bussen tre timer hver dag for å komme meg dit, men det gjorde jeg.

---

Fem favoritter

Sted: Hytta

Musikk: Beyoncé og Adele

Mat: Pasta

Film: Encanto

Bok: Torsdagsmordklubben

---

Ung, ikke dum

Ulrikke får smale øyne av konsentrasjon når hun snakker om karrieren. Det er en ganske stor kontrast når hun roer ned og blir konsentrert. Da er ansiktet hennes nesten et annet. Hun der kødder du ikke med.

– Jeg har alltid vært målbevisst. Jeg har villet gjøre ting selv. Laget mitt eget plateselskap. Ikke hørt på de som har sagt at jeg skal være en annen enn den jeg er.

Hun får et inderlig uttrykk.

– Hvis jeg ikke kan være meg selv og føle meg trygg? Da er ikke det stedet jeg skal være, har jeg tenkt.

– Hvordan har du opplevd bransjen, som ung kvinne? Sorry, jeg vet at menn sjeldent får det spørsmålet.

– Nei, jeg skjønner hvorfor du spør, og jeg tror det er viktig å snakke om det. Det finnes jo forskjeller. Jeg har noen bekymringer som jeg tror menn ikke har.

Hun ler litt av det, som om hun synes det er teit at det er sånn.

– Er denne kjolen for sexy, kommer jeg til å få kommentarer på dette? Det er sånne ting jeg tror menn tenker mindre på.

Hun gjør et skarpt innpust.

– Det er lettere for en jente å få et stempel på en eller annen måte, da.

– Men jeg synes det er like vanskelig å være ung. Det er kanskje det jeg har tenkt mest på. Det er vanskeligere å bli tatt seriøst. Da har jeg blitt så oppgitt. Hallo, jeg er ung, men jeg er jo ikke dum.

– Hva har du gjort da, hvis du ikke har blitt møtt med respekt?

– Jeg kan bli streng, men det er hvis jeg føler meg urettferdig behandla. Jeg har vært i situasjoner hvor jeg har måttet stå opp for meg selv. Det tror jeg mange unge, målretta folk kan kjenne seg igjen i.

Nesten-bruddet

Majorstua er like kald, men noe mørkere utenfor vinduene. I sofaen ligger Bullterrieren og sover i en liten ball. Ulrikke ser på Christoffer.

– Jeg husker du sa: Det viktigste er vennskapet. Det var liksom «the famous last words».

Dagen etter det ble bestemt at MGP ble avlyst på grunn av pandemien, dør pappaen til Christoffer av lengre tids sykdom. Han og Ulrikke er bestevenner og kolleger, bor sammen og jobber sammen på seksti kvadrat.

– Og de seksti kvadratene føltes veldig, veldig små.

De klarte ikke å snakke sammen, forklarer Ulrikke.

– Jeg så noen filmer, før alt skjedde, av oss to, forklarer Ulrikke til Christoffer.

– Der kan du se det skiftet. Det gikk fra at alt var gøy og fint, til vi ikke klarte å være i samme rom som hverandre en gang.

Christoffer nikker rolig.

– Hvorfor det?

Ulrikke rynker panna.

– Jeg tror jeg var redd for å si noe feil. Til slutt klarte jeg ikke si noen ting. Det var så uvant for meg at han ikke ville ha en klem og gråte, for det er sånn jeg takler sorg. Så ballet det bare veldig på seg, vi skled liksom fra hverandre. Og så fikk jeg kjæreste midt oppi det hele, og det ble i alle fall vanskelig.

Øynene hennes er blanke.

– Han ville ikke ha meg i begravelsen. Da ble jeg veldig lei meg.

Et plutselig SNOOOOORKKKK kommer fra sofaen. Bullterrieren har sovna. Alle ler, Ulrikke ser litt lettet ut for å ha blitt dratt ut av alvoret.

– Det hjalp å flytte fra hverandre. Få litt avstand! Jeg husker jeg gikk en lang tur en dag, det er sånn jeg liker å gjøre for å tenke, og da slo det meg: Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag i det hele tatt om det ikke var for Christoffer.

Hun ser på han med kjærlig blikk.

– Det er vi, tenkte jeg da, det er vi som kanskje vinner. Og ja, det er alt dette MGP sangen vår handler om.

Christoffer står også oppført som låtskriver på MGP-sangen, sammen med Ulrikke og fire andre låtskrivere.

Hun synger:

«I’m terrified

Cause if there’s nothing left of you and me

There’s nothing left of me»

– Har dere snakket sammen om hvordan det vil bli å bruke en sånn historie i intervjuer, også for å promotere en låt?

Det virker som samtlige i rommet skulle ønske Bullterrieren kunne snorke en gang til, men Ulrikke svarer på spørsmålet lett.

– Jeg er varsom, fordi det er Christoffer sin historie. Derfor er jeg opptatt av at det er vi som gjør det sammen, og at det er vår drøm. Det er ikke et kynisk trekk, men et ønske om å formidle følelser.

Ulrikke ser på Christoffer, som nikker.

– Åpenheten er verdt hver tåre vi har felt. For vi ser hvor mye låten betyr for folk.

Frieri og frivillig tvang

Ulrikke drar en hånd over luggen, som viser fram diamantringen hun har på fingeren.

– Forlovelsen! Den må vi jo snakke om.

Nå kommer smilet fram igjen. Eller: Nå er det som om hele Ulrikke er et eneste stort smil.

– Jeg har jo mast! Jeg visste fra første date at han var mannen i mitt liv.

Mannen heter Oskar. De møttes på datingappen Tinder, under koronapandemien. Hun forklarer i et rasende tempo så hun må hive etter pusten innimellom:

– Vi matchet på en torsdag.

Hun sier ikke torsdag, hun sier torssssdag.

– Og på fredag sendte han en snap som var ment til foreldrene mine, hvor han sa: «Hei, fremtidige svigers! Har ikke møtt dere eller Ulrikke enda, men har troen på at dette blir bra».

Hun får et ubestemmelig lykkelig uttrykk av å tenke på dette.

– Det var veldig rart, for jeg har aldri drømt om å være noen brud eller noe sånt. Men med Oskar så bare visste jeg det, fra veldig tidlig av: Han vil jeg gifte meg med og få barn med.

De gikk en tur, som var måten å dra på date under pandemien, og endte på et tak i Ås, forklarer hun. Der satt de i solsteiken i fem timer. Da Oskar på slutten av daten tok av seg solbrillene, og hadde knallrødt fjes med skille rundt øynene, tenkte hun: Herregud. Jeg synes dette er sjarmerende, til og med.

I mai gikk han ned på kne, på toårsdagen deres, der de hadde sin første date. Ulrikke hadde sine anelser, men da hun først trodde bilnøklene hans var en smykkeboks, hadde hun gitt opp.

– Men så lå vi i gresset og sa fine ting til hverandre, som man jo gjør på en toårsdag, og da kjente jeg at hjerte hans dunka så sinnssykt fort. Da han fridde var det eneste jeg klarte å si: PÅ EKTE, PÅ EKTE, PÅ EKTE?

– Jeg hadde jo mast så mye.

Hun kommer på noe.

– Han ringte mamma og pappa først, og spurte om hånden min! Og da sa mamma: Du gjør ikke dette fordi du føler deg presset til det?

– HA HA HA.

Arven etter mormor

Samtalen har beveget seg over i å handle om Ulrikkes følelser og store svingninger, i det noen ringer på døra. Christoffer spretter opp, bullterrieren løper etter, og Ulrikke forsøker å svare på spørsmål som blir overdøvet av en samtale i gangen. Hun forklarer høflig:

– Det er Stian, en gitarist, vi skal øve. Jeg skal ha gratiskonsert i Sarpsborg og …

– VET STIAN AT DET BLIR MAT ETTERPÅ?, roper Ulrikke med en overraskende kraftig røst, som blir besvart av Christoffer.

– Men jo. Hvor var vi?

– Jeg blir ofte sammenligna med mamma. Hun er jo forsvarsadvokat, og er kjent for å være veldig tøff og rettferdig. Vi er like på veldig mange måter, men også ulike. Jeg gråter mye, for eksempel.

Ulrikke må øke volumet når stemmen i gangen blir høyere.

– I begynnelsen av karrieren var mamma litt bekymret for meg. Hun var redd jeg ikke skulle takle det. Men så leste hun en artikkel om at noen mennesker takler følelsene med gråt, for å bli klar for å ta fatt på problemene. Og da skjønte hun mer av hvordan jeg er!

– På godt og vondt. Det får jo dere kjenne på, eller hva, HA HA HA?

Hun snakker til Christoffer som er opptatt med noe annet.

– Jeg er både følsom og tøff. Kaster ting veggimellom, gråter og er glad. Sånn er jeg bare.

– Det har jeg arva etter mormor.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen