– Nå er jeg sliten. Jeg vet du ba om to timers intervju, men det er altfor lenge.

Anne Marit Jacobsen tar en slurk av vannglasset og ser på meg over kanten på lesebrillene. Det er ubønnhørlig oppbruddsstemning. Den skarpe vintersola skinner nådeløst inn gjennom vinduene og avdekker hvert eneste lille støvkorn i lufta inne i Finstua på Frognerseteren. Det har fått Jacobsen til å tenke på husvasken, hun skal ha middagsgjester til helga. Og nå kan hun i grunnen ikke komme seg fort nok av gårde.

– Du har masse du nå. Du kan heller ringe hvis du trenger å spørre om noe mer.

– Så da trenger vi ikke snakke mer om barndommen din?

– Nei, det er så uinteressant. Alle nå for tiden har jo hatt en vanskelig bakgrunn. Jeg har hatt varme, gode, kunstneriske foreldre, nei, de leste kanskje ikke for meg, de hadde mer enn nok å gjøre, men jeg har hatt en fantastisk barndom, det var trygt og godt hjemme …. Det er fint at du har forberedt deg, da.

Hun nikker lett mot de tettskrevne arkene med alle de ubesvarte spørsmålene, og ser oppmuntrende på meg.

– Og du kan jo bare sakse litt fra tidligere intervjuer.

---

ANNE MARIT JACOBSEN (76)

• Født 7. november 1946 i Oslo.
• Datter av sanger Randi Heide Steen og billedhugger Thorbjørn Sigurd Jacobsen. Yngst i en søskenflokk på tre.
• Har sønnen Thorbjørn Sletta Jacobsen (49) med avdøde skuespillerkollega Nils Sletta.
• Utdannet fra Statens Teaterhøyskole, og fikk fast jobb på Nationaltheatret i 1970.
• Kjent for et større publikum da hun spilte Hedvig i Ibsens «Vildanden», som ble sendt i Fjernsynsteateret.
• Anerkjent revyskuespiller og imitasjonstalent.
• Kjent fra en rekke filmer og TV-serier, av nyere ting kan nevnes «Stjernestøv», «Tre nøtter til Askepott», «Gledelig jul», «Vaffelhjarte» og «Etaten».
• Har blant annet mottatt Oslo bys kunstnerpris, Per Aabels ærespris, Komiprisen og St. Olavs Orden for «sin fremragende innsats som skuespiller».

---

Halvannen time tidligere.

Det er alpestemning på toppen av Oslo.

Den stappfulle Frognerseterbanen har sneglet seg oppover åsen, og nå tyter de ut av T-banen. Danske vinterferieturister i neonfarga dunjakker med leide kjelker og hjelm på hodet. Kultiverte hovedstadsborgere med anorakk og hjemmekontor og irsk setter uten bånd. Eldre damer med ekte pels og rød leppestift og god tid, som stopper opp for å nyte utsikten over byen.

Og det er skuespiller Anne Marit Jacobsen. Med store divaaktige solbriller, praktisk ryggsekk, gåstaver og ispigger under skoa («det eneste som funker på dette føret, jeg er redd for å falle»), og hjemmestrikka lue i syrlige grønntoner. Den strikkinga er visst en form for meditasjon, og ja, det har hun selvsagt snakka om det før. Som det meste annet.

For en av Norges fremste scenepersonligheter gjennom et halvt århundre, rikskjendis over natta etter sin rolle som Hedvig i Ibsens «Vildanden», komitalentet og Jon Fosse-formidleren, har fortalt historien om hvordan hun oppdaget underholdningstalentet sitt så mange ganger tidligere, at hun orker helst ikke ta det en gang til. Men hun var i hvert fall kun fem år gammel da hun sto på hodet i klassen til storesøsteren sin og sang «Sugar Bush» på gibberish-engelsk. Bare så det er sagt.

– Du er ikke så glad i å bli intervjuet?

– Nei, jeg er ikke det. Det blir fort så privat. De mest private, selvopptatte tingene orker jeg ikke. Jeg stiller opp hvis jeg for eksempel må promotere noe. Men jeg er heldigvis voksen nok til å kunne si nei. Jeg som person er uinteressant.

Nå ja.

«Har dere reservert?»

Servitøren er streng i stemmen da vi går inn døra til restauranten. Anne Marit Jacobsen tar ikke hjemme hos-intervjuer, men nå er det kanskje som at hun angrer seg et lite øyeblikk, i hvert fall hvisker hun «det var da voldsomt», mens hun tar av seg vinterjakka og sekken.

– Du er en sånn person som har alle antennene ute?

– Ja, men det kan misforstås. Jeg er ikke skeptisk.

– Men du er sensitiv?

– Ja, alt går rett inn. Det kan være slitsomt i det private liv. Jeg er veldig var på reaksjoner rundt meg, litt i overkant, man kan nesten bli spist opp. Men det er noe positivt med det, også. På scenen er det jo veldig viktig at man responderer. Det er en egenskap man må ha.

– Har du alltid vært sånn?

– Ja, det har med sårbarhet å gjøre. Det må til, hvis man skal greie å formidle noe på scenen.

– Du utsetter deg for situasjoner der du må ha med deg følelsene dine. Jeg skjønner at skuespillere kan bli utbrent, hvis man får for mange krevende roller samtidig. For man skal ta inn alt. Spa opp de følelsene gang på gang. Kraftige følelser. Det er slitsomt, og jævlig dårlig betalt. Under lærerlønn.

Så tar hun seg i det.

– Men dette blir veldig negativt, da. Det må det ikke være.

– Er du nevrotisk? Ingar Helge Gimle har sagt at han tror alle skuespillere er litt nevrotiske.

– Nei, ikke nevrotisk. Men følsom. Mange sier at de spyr hver gang de skal inn på scenen, det må være forferdelig slitsomt, jeg skjønner ikke at de orker.

– Selvfølgelig har jeg også nerver. Men når premieren er der, er jeg kommet dit i prosessen at jeg gleder meg. Hver gang jeg går inn på scenen.

Kanskje ligger det i blodet.

[ Ingar Helge Gimle lærte tidlig å se hva alkoholen gjør med folk (+) ]

Anne Marit Jacobsen kommer fra Heide-Steen-slekten på morssiden, noe av det nærmeste vi kommer et teaterdynasti her til lands. En slekt der kunstnerblodet har rent i årene i flere generasjoner. Der tanter, onkler, besteforeldre, søskenbarn og foreldre alle har lange wikipedia-artikler om sitt sceneliv.

Men det hopper vi bare bukk over.

For Anne Marit Jacobsen har andre interessante opplysninger å bringe til torgs.

– Farfaren min var en fantastisk dyktig møbelsnekker nede fra Sørlandet. Så kom spanskesyken, og det ble et akutt behov for kister. Han jobbet som et uvær, det ble en kjempesuksess, og så dro han til hovedstaden og startet opp sin egen bedrift. Er ikke det fantastisk?

Farfaren er Tarald Severin Jacobsen, som i 1907 startet opp et begravelsesbyrå i Ullevålsveien, sentralt i Oslo. I bakgården var det både snekker- og maleverksted, og her bodde Anne Marit sammen med mor og far og to storesøstre i de første seks årene av sitt liv, blant kister og koselige håndverkere.

– Mor var operasanger og hadde mye av inntektene, for far var billedhugger, og der var det ikke mye penger. Men så arvet far begravelsesbyrået. Og der måtte alle bidra.

Omelett med ost og skinke og salat er kommet på bordet, mens Anne Marit forteller om hvordan moren sydde forseggjorte skjorter med blonder og broderier, og hvordan hun selv etter hvert tjente lommepenger på å sy innmaten i kistene.

– Da jeg gikk på Teaterhøgskolen, tjente jeg ekstra penger på å sy, det hadde jeg veldig glede av. Jeg fikk den teknikken, vet du. På å sy laken og sånn. Nå kommer det sikkert fra Kina alt sammen. Men vi lagde alt fra scratch.

Hun forteller at moren, som er sopransangerinnen Randi Heide Steen, etter hvert gikk over til å jobbe med klientene.

– Det er en givende jobb, å jobbe i begravelsesbyrå, der du møter så mange sårbare mennesker. Og der var mor og far ekstremt bra. Mange søkte seg dit fordi de var så flinke, empatiske og søte.

– Det er ganske rart, at det var spanskesyken som la grunnlaget for hele min barndom.

– Men du, når slutta du med egentlig med hjemme hos-intervjuer?

– Jeg har ikke hatt så mye av det.

– Men både Aftenposten og VG har vært hjemme hos deg?

– Å ja? Men ikke bilder. Og jeg liker det ikke. Det har noe med integritet å gjøre, det livet som er mitt, er bare mitt, liksom. Jeg byr på meg selv på scenen. Det får holde, tenker jeg.

Akkurat nå kan du se henne på Nationaltheatret flere kvelder i uka, i rollen som hushjelpen Agda i Ingar Bergmans klassiker «Jordbærstedet», der Sverre Anker Ousdal gjør comeback i hovedrollen som den aldrende legen Isak. Det er gått over femti år siden Ousdal og Jacobsen sto sammen på scenen for første gang, i et sommerteater i Frognerparken i 1972. Da var Anne Marit nylig ferdig på Teaterhøgskolen, ja, hun er en av dem som kom inn på første forsøk.

– Sverre gikk før meg på Teaterhøgskolen, han er to år eldre enn meg, så vi har fulgt hverandre hele veien. Han er sånn en fin, nydelig og ærlig skuespiller.

Jacobsen tenker seg om.

– Ikke for å skryte, men jeg føler at vi har noe av det samme i oss som skuespillere. Han er veldig på plass i seg selv, han er leken og med på nye tanker. Han har ikke stagnert. Mange eldre gjør det, de snakker om at alt var bedre før, om gullaldre og alt det der. Jeg spyr av det.

– Du spyr av det?

– Ja. Sverre forfekter ikke at han vet best av alle. Alt har sin tid og sine kvaliteter. Det var mye dårlig teater i gamle dager, der de sto på scenen og deklamerte. Mye flott også, altså. Men vi er så forgjengelige, liksom. Så vi må passe oss. Nå er det mer frihet og galskap i måten vi jobber med teater på. Det er så gøy!

[ Dagsavisens anmeldelse av «Jordbærstedet» ]

Anne Marit Jacobsen er også å se på kino i barne- og ungdomsfilmen «Dancing Queen». Der spiller hun en mormor med dansebakgrunn fra Chat Noir, som i smug hjelper barnebarnet Mina med å lære seg å danse. Det handler også om mobbing, kroppspress og slankehysteri.

– Du har blitt utsatt for noe av det selv?

– Utsatt og utsatt.

– Du har blitt bedt om å slanke deg av en teatersjef en gang?

– Nei. Mange teatersjefer har sagt det.

– Mange?

Jacobsen tar en utålmodig slurk av kaffekoppen.

– I hvert fall tre-fire-fem mannlige teatersjefer har sagt at jeg måtte slanke meg. Fred være med dem. De er ute av denne verden.

Tidlig på 2000-tallet satte Anne Marit Jacobsen i gang en debatt om kroppspress på teaterscenen, etter å ha uttalt i et portrettintervju med Dagbladet at hun hadde gått glipp av de klassiske rollene på grunn av størrelsen sin.

– Det har vært veldig begrensende hvordan man skulle se ut. Men ting forandrer seg, verden går videre. Nå er det heldigvis et større mangfold, både på scene og film.

– Men hva følte du da du ble bedt om å slanke deg?

– Hva jeg følte? Nei, vet du hva! Noe så kvasi.

Anne Marit Jacobsen rykker til på andre siden av den hvite duken.

– Unnskyld meg, altså. Det er så dumt. Nei, jeg gidder ikke si unnskyld en gang. Skal jeg liksom sitte her å si at det smerter livet mitt, at jeg har blitt mobba? Nei. Jeg orker ikke.

Det er dørgende stille i Finstua. Selv den strenge servitøren er som forduftet.

– Men jeg håper jeg har bidratt til et større mangfold på scenen. Nå er det lov å være unormal, hva nå enn det er, og folk får være som de er. Det viktigste er at man kan faget sitt. Og at man er et varmt menneske.

Jacobsen ser på meg. Den milde stemmen er tilbake.

– Og nå har jeg sagt det jeg vil om det. Men du, tenk deg så heldig jeg er som får holde på med dette som jeg elsker.

Hun lener seg fremover, mens hun nærmest hvisker.

– Det er derfor det er så gøy med de skulpturene. Jeg skal gjøre noe helt sprøtt.

[ Dagsavisens anmeldelse av «Dancing Queen» ]

Skulpturene hun snakker om, er tre sirkusartister i pappmasjé, laget av den svenske skulptøren Marta Runemark. Nå står de i vinduskarmen hjemme hos skuespilleren.

– Jeg dro og så denne fantastiske utstillingen. Og jeg falt helt pladask. Først kjøpte jeg kun én, men da lå jeg søvnløs hele natta og tenkte på de to andre. Jeg hadde filmet, og hadde penger på konto. Så da dro jeg ned dagen etter og kjøpte alle sammen.

– Hva kostet de?

– 150 000 kroner. En helt fantastisk utstilling! Jeg ble så betatt av dem, og er så opptatt av dem. De snakker til meg, vet du.

– Snakker?

– Ja. Men ikke spør. Ikke spør. Jeg skal vise deg bilder. Men du kan ikke legge dem ut, altså. Er du gæren!

Jacobsen begynner å scrolle på den røde mobilen sin, mens hun uttrykker både begeistring og redsel for teknologien hun har mellom hendene.

– Se her! Er de døde eller er de levende? Eller har de størknet i forhold til å underholde? De snakker så mye!

– Skal du fortelle livshistorien deres da, tenkte du?

– Jeg aner ikke. Noen sier at jeg må skrive. Men jeg har så respekt for det skrevne ord, så jeg vet ikke om jeg tør. Jeg skal i hvert fall få et knippe forfattere til å skrive noe. Og jeg vet allerede hvem.

– Hvem?

– Alt er veldig hemmelig. Men jeg håper også å gjøre noe med sønnen min. Han heter Torbjørn Sletta Jacobsen og er jazzmusiker. Saksofonist.

Hun uttaler navnet hans sakte og tydelig.

– Det kan du gjerne skrive.

– Du har ikke vurdert å pensjonere deg?

– Jo, det kunne jeg gjort. Men da hadde jeg nok krakelert ganske fort. Nå får jeg dyrke galskapen, og gjøre alt jeg ikke har turt å gjøre før. Men jo eldre man blir, jo dårligere tid har jeg. Nå er jeg 76!

– Hva tenker du forresten om den kanselleringsdebatten som raser for tiden?

– Jeg vet ikke. Jeg må lese alt som alle skrives først, sånn at jeg slipper å tenke selv. Og så må jeg se hvem jeg er enig med. Jeg er litt ambivalent. Det kan du skrive. Det er ålreit.

– Men du, det ligger et klipp fra 90-tallet på YouTube, der du spiller en batikk-kledd dame med eh, litt spesielle holdninger.

– Etna, ja!

– Etna?

– Ja, hun heter det. Hun som snakker om alle de nydelige kulørene og at hun vil ha en kollasj av samer og tamiler på peishylla, og at alle i Botswana bor på hytta. Den var voldsom. Jeg så den nå igjen nylig. Det hadde jo ikke gått nå. Ikke i det hele tatt! Jeg husker jeg tenkte det også den gangen, er dette for kraftig?

– Er det det?

– Men det kommer jo tydelig fram at hun var idiot? Det var ikke det at jeg sto inne for det.

– Jeg har gjort masse rasistiske damer. Ja, ja, ja. Jeg blir arrestert hvis man går etter meg i sømmene. Jeg kan risikere at jeg blir satt i fengsel. Post mortem, hahaha.

Anne Marit Jacobsen legger ansiktet tilbake i alvorlige folder.

– Nei, unnskyld. Det er et alvorlig tema.

– Bør klippet fjernes?

– Nei, det synes jeg ikke. Det er jo en måte å vise at dette er gærent på. Men kanskje ikke folk skjønner at hun er en idiot?

Jacobsen ser med ett litt bekymret ut.

– Det er jo litt ekkelt. Litt vemmelig. Hvis folk blir støtt, må man jo bare fjerne henne.

Hun ser plutselig helt forskrekket ut ved tanken.

– Nei, gud, har jeg vært med på dette? Hvis det sårer folk, må den jo bare fjernes med en gang! Ta det bort! Det mener jeg. For hvis folk ikke skjønner at hun er klin gæren, så har jeg feilet fullstendig.

[ Vibeke Fürst Haugen: Stille etter Sophie Elise-stormen (+) ]

Det begynner å fylle seg opp med lunsjgjester rundt oss, omeletten er spist opp, og det er nå Anne Marit Jacobsen lengter hjemover.

– Hva ville du gjort hvis du ikke var her i dag?

– Da ville jeg tatt på meg skiene og gått innover i marka. Men ikke her. Et sted uten mennesker.

– Men du, det er en ting jeg ikke skjønner. Du har sagt at du har følt at du har kommet til for kort, at du ikke har den intellektuelle bagasjen som trengs i bransjen? Men du kommer jo fra et kunstnerhjem?

– Kan du snakke litt lavere?

Hun titter seg rundt i lokalet

– Det er kommet så mange folk.

Hun senker stemmen enda mer.

– Det er fordi jeg har dysleksi. Nå leser jeg som et uvær. Men jeg var en skoletaper.

Jacobsen forteller at det ikke ble oppdaget. I hvert fall gjorde ingen noe med det. Hun strøk i de fleste fag.

– Og så kommer jeg ikke fra en intellektuell kunstnerfamilie. Ja, mor og far var utøvende kunstnere, men det var ikke et intellektuelt hjem på den måten. Dette er egentlig et omfattende tema. Men det tok meg i hvert fall mange år å opparbeide meg den selvtilliten jeg har i dag.

– Når ble du trygg på scenen?

– Lilli Valentin ga meg mye trygghet, hun spilte jeg over 300 ganger. Og da jeg ble 65 år, begynte å gjøre mine egne ting på scenen, det har gitt meg trygghet. Det er noe med det å få den respekten som et voksent, tenkende menneske. Vet du hva jeg skal gjøre nå?

– Nei?

– Jeg skal spasere hjemover. Det skal jeg gjøre.

[ «Døden på Oslo S»: En sterk og sår opplevelse ulikt alt annet ]

Én uke senere.

Anne Marit Jacobsen svinser hektisk rundt i gangene på Nationaltheatret. Det er sen ettermiddag, hun skal ikke på scenen før om to timer, men har allerede på seg hushjelp Agdas svarte, sekkeaktige kjole og svarte pensko med praktisk hel. Bare forkle mangler.

– Jeg tok dette tørkle på meg da, sånn at vi får litt farger. Beklager at jeg ikke er særlig inspirerende nå.

– Hva tenker du på før forestilling?

– Minst mulig. Jeg er helt avhengig av å tømme hodet, jeg kan ikke ha for mye som skjer rett i forkant.

Vi skynder oss og tar bilder under gamle oljemalerier av enda eldre skuespillere, Anne Marit Jacobsen kan dem alle på rams, stryker over de gullforgylte rammene mens hun kommenterer malerens penselstrøk. Så titter hun opp på den hvite bysten av Henrik Ibsen. Eller, er det egentlig Bjørnstjerne Bjørnson? Skuespilleren, som har jobbet ved teateret i over femti år og kjenner hver eneste krik og krok, blir med ett usikker, og fniser som et barn.

– Nei, huff, det er jo Bjørnson. Ibsen er mer lik Edvard Hoem. Hysj!

Hun ser seg rundt.

– Det der var det ingen som hørte.

[ – Hun vet godt at jeg blir gammel og elendig ]

Vi går ut i den brede marmortrappa som leder ned til hovedinngangen. Jacobsen kaster et bekymret blikk på den grønne murpussen. «Jeg håper de snart får pusset opp». Så lurer hun et øyeblikk på om hun også vil få en byste av seg selv her, før hun ler tanken liksom beskjemmet bort. Om halvannen time skal et forventningsfullt publikum spasere opp den samme trappa og finne plassene foran den 124 år gamle hovedscenen. Under den gigantiske lysekronen. Og om under to timer skal Anne Marit Jacobsen spasere fullstendig trygg ut på scenen i rollen som hushjelpen Agda, med grått forkle, vittige replikker og en lengsel i brystet etter en mann hun aldri fikk.

– Jeg la merke til at det var et godt voksent publikum i salen da jeg så forestillingen?

– Ja, det er q-tips-generasjonen.

– Hæ?

– Q-tips. Når jeg ser utover i salen er det bare hvite hoder.

– De lo veldig, omtrent før du i det hele tatt hadde sagt noe på scenen?

– Ja, de kommer og ser på meg. Og Sverre, da, selvsagt. Det er en generasjon som er min generasjon. Jeg elsker dem. Og de er de flinkeste til å gå i teateret. Betaler 700 kroner, det er jo egentlig helt vanvittig. Skammelig. Men så er jeg ganske morsom også, da. Og jævlig god!

Fem favoritter

• Film: «Barn», med regissør Dag Johan Haugerud. Der er jeg med selv, også. «La elva leve». Og Munch-filmen.
• Mat: Dette er kjedelig, men jeg er veldig glad i fiskegrateng. Da kjøper jeg skreinakker på Coop, der er de billigst, og lager åtte middager i slengen. Gir to til sønnen min og putter resten i fryseren.
• Musikk: Jazz. Coltrane, Davis og alle de der. Og så sønnen min, da. Han kan du nevne. Hvorfor har ingen CD-er lenger? Det burde de skaffe seg.
• Bok: Jeg er veldig glad den polske forfatteren Olga Tokarczuk.
• Sted: Nationaltheatret.