«Vet du? Noen ganger må du bare slutte å synes synd på deg selv, slutte å klage, og harden the fuck up», sa hun på klingende amerikansk-engelsk.
Den unge Crossfit-utøveren fra Hokksund i Buskerud hadde nesten ikke turt å åpne munnen og snakke engelsk, og følte seg egentlig ganske heldig da hun fikk komme og trene med de beste i verden i CrossFit Invictus i San Diego i 2015.
Men da klagingen på knebøy, og andre ting treneren hadde bedt dem om, begynte å spre seg i gjengen, fikk Kristin Holte nok. For er det en ting den 36 år gamle kvinnen som gikk nesten helt til topps i Mesternes mester, misliker, så er det sutring. Kanskje det er derfor hun har overrasket mange som ikke visste hvem hun var før hun ble del av TV-fredagen til svært mange.
– Vi er venner i dag, da, ler hun etter å ha fortalt om episoden som skapte stillhet og forbauselse blant Crossfit-utøverne i verdenstoppen.
[ Espen Lervaag drakk hver dag, 12-13 timer i døgnet (+) ]
Alt eller ingenting
Vi har akkurat kommet i gang med intervjuet som må avsluttes presis 11:50. Egentlig 11:30, for da skal samboeren vekkes etter nattevakt. Og Kristin har mye annet å gjøre denne dagen, som de fleste dager for tida, selv om hun la opp Crossfit-karrieren for over ett år siden.
Nå driver hun med firmaet sitt Kriger Training, som har fått navnet fra et av hennes mange triggerord og uttrykk.
Utblåsingen under crossfit-treningen i San Diego, med frasen «harden the fuck up», eller på godt norsk «tøffe seg til helvete opp», har dessuten blitt til et slagord hun bruker aktivt for å holde motivasjonen oppe, og som hun også deler i sin bok «3-2-1-Go!», som ble gitt ut i januar i år. Her skriver hun at utblåsningen endte med at kvinnene i gruppa lagde T-skjorte til Kristin der det sto #HTFU. Og HTFU, ordet «Kriger» og visualiseringen av en tiger som hun kanskje blir til inni seg når hun skal mestre det som for de fleste av oss føles umulig, er blant de mentale teknikkene hun har brukt for å nå målet sitt.
– Jeg har jobbet mot mål gjennom ti år nå. Det er trist å ha lagt opp, men samtidig litt deilig.
– Hva er deilig med det?
– Å slippe å grue seg. Jeg har gruet meg mye, men det er en del av den måten å leve på.
For Kristin er det alt eller ingenting. Hun gidder ikke å gå inn i noe å gjøre det delvis bra. Da hun var ung skrev hun i skoleårboka at målet var å bli verdensmester. Det var ikke spesifisert innen hva. Men hun skulle bli best.
Jeg har alltid kjent på det presset fra meg selv.
Som hobbypsykolog er det fristende å skulle analysere hvordan hun er blitt som hun er blitt. Hvorfor hun dro hjem for å legge seg klokka ni når vennene kanskje skulle videre ut på livet, og hvorfor hun til enhver tid lager seg ukeplaner og dagsplaner med ulike mål hun skal nå.
[ Han har spilt så slem at han er blitt spyttet etter på gata (+) ]
Selv tror ikke Kristin at man kan kun peke på genetikk, men vi kommer ikke unna hvordan idrett gjennomsyrer familien. Far var langrennsutøver. Onkel også. Farmor var trener på turnlandslaget, som mor også var en del av.
Farmor er blitt beskrevet som streng, men Kristin, som var tidlig motorisk og sterk, faktisk så sterk at hun som toåring trakk fetteren sin på ski, gjorde som hun skulle.
Streng
Som liten elsket hun å trene i timevis i turnhallen, og jaktet alltid på hvordan hun kunne gjøre øvelsene enda bedre.
Men ifølge Kristin er ikke farmor den som har vært strengest med henne.
– Jeg har alltid vært veldig streng med meg selv. Jeg har alltid forventet veldig mye av meg selv. Både på skole og i idrett. Så jeg har merket veldig lite press utenifra, egentlig. Men jeg har alltid kjent på det presset fra meg selv.
Det var ingen kjære mor og ingen kjære far da Kristin skulle være med å spille fotball på jordet da de var på hytta med familien. Det var pappa, onkel, noen fettere og Kristin.
– De var mannfolk og mye større. Men selv om jeg var liten jente, fikk jeg ikke noen særbehandling. Hvis jeg ikke kunne stå i takling med de gutta, og mannfolkene, så kunne jeg bare gå ut. Sånn var det. De skulle jo bare spille, ikke sant?
Det var ingen som tvang henne. Men hun ville spille, og da nyttet det ikke å begynne å gråte.
– Haha. Nå høres det ut som om jeg kommer fra en veldig tøff barndom. Sånn var det jo ikke, sier Kristin og tenker seg om litt og smiler litt lurt.
– Men pappa ga aldri bort noe gratis til oss når det gjaldt sport eller spill. Du måtte jobbe for det. Så da måtte jeg gi absolutt alt jeg hadde for å klare å vinne og prestere. Sånn tror jeg at jeg selv kommer til å bli også, sier hun.
---
Fem favoritter
Bok: The Champions Mind og 321GO!
Sted: Hytta
Mat: Hjemmelaget Pizza
Musikk: Hører på det meste, favoritt er helt avhengig av humør og setting
Film: Hvordan bli dumpet på 10 dager og Black Hawk Down (to motsetninger der!)
---
Å tape
Magen begynner å bli synlig gjennom den svarte genseren. I mai skal Kristin Holte bli mor til en gutt.
– Jeg kommer nok heller ikke til å gi bort noe gratis, om det er i kortspill eller yatzi selv om jeg har små barn, sier hun spøkefullt.
Hun er ikke glad i å tape, men hun takler det annerledes nå enn i yngre år. Da Mesternes mester-seier glapp mot Olaf Tufte, gikk hun ikke i kjelleren.
– Jeg tror kanskje det var andre som var mer skuffet på mine vegne. Men dette var jo bare for gøy. Og han var bedre enn meg. Det hadde vært annerledes hvis det var fordi jeg ikke hadde gjort mitt beste, sier hun.
I starten var det ekstremt mye katastrofetanker.
I det nybygde huset er det rent, stille og store åpne flater. Vi har gått ned en trapp til en TV-stue med en grå sofa, et ryddig salongbord, med et Se og Hør-blad der Kristin pryder deler av forsida, liggende. Utsikten fra de store vinduene er slående.
– Det er jo nesten så du ser hele Østlandet herfra?
– Nja. I hvert fall Drammen, ler Kristin fra sofaen som hun foretrekker å ha i hvert fall en time i på kveldstid, foran TV-en for å koble av.
Før var sofatid en del av arbeidsdagen. Da murte hun verden ute med hodetelefoner og hadde satt av tid til restitusjonen, som hun etter dyrekjøpte erfaringer lærte at er grunnleggende hvis du skal prestere helt i toppen i Crossfit.
Hun har lært hva det koster å presse kroppen for hardt, og ikke lytte til den. Helt i starten av tjueårene måtte hun legge stavsprang-karrieren på hylla etter to tretthetsbrudd i beina. Hun har også kommet seg gjennom en prolaps, og en punktert lunge etter maks uflaks med en akupunkturnål. Hun har fortalt om gråting og betydelige mengder selvmedlidenhet i de verste skadenedturene.
– Jeg tror det gjør at jeg setter enda mer pris på hva jeg faktisk kan gjøre. Hver av skadene har gjort meg sterkere på den andre siden, ikke alltid fysisk, men mentalt sett.
– Har du noen gang fryktet at alt skulle gå i knus da du var skadet?
– Ja. Hver eneste gang. I starten var det ekstremt mye katastrofetanker. Kjente jeg at jeg fikk vondt i et kne, tenkte jeg det verste og at karrieren var over. Jeg var livredd.
[ Det som gjør at Sophie Elise føler seg som seg selv, får internett til å koke (+) ]
Biltur i stillhet
Hva som hadde skjedd hvis hun ikke fant Crossfit, vet hun ikke. Om man tror på tilfeldigheter, var det i hvert fall veldig flaks at en prøvetime med en venninne i 2012 åpnet øynene hennes mot idrettsgrena som til slutt skulle gi henne den etterlengtede verdensmestertittelen.
Selv om hun ble raskt god, har veien vært lang, og Kristin har flere ganger tenkt at det aldri kom til å gå. Fra turn og fotball i barndommen til friidrett og etter hvert stavsprang: Kristin trente og trente med en sterk drivkraft. Det skulle imidlertid ta en stund før hun fant det rette tankesettet.
– Alt i ungdomsårene mine handlet om ikke å tape. Det handlet ikke om å vinne. Jeg var mer opptatt av å prøve å unngå å gjøre det dårlig.
– Hva var det som var så skummelt med å tape?
– Det var den skuffelsen. Jeg skuffet meg selv, og egentlig de rundt meg, følte jeg. Jeg følte meg mislykka hvis jeg ikke fikk det til. Og det var ikke noe hyggelig for de rundt meg.
Kristin husker særlig én biltur til konkurranse. Var det i Gol? Hun og foreldrene måtte kjøre i noen timer.
– Jeg sa ikke et ord. Jeg husker ikke hva mamma eller pappa sa, men de fikk ikke lov til å snakke til meg.
Konkurransen gikk dårlig.
– Da var det heller ikke snakk om å snakke til meg på vei hjem heller. Jeg var supersur. På veien til var jeg veldig fokusert på hva jeg skulle gjøre. Satt og visualiserte vær og vind og alt jeg ikke kan kontrollere. Og jeg tenkte mye på hva som skulle skje hvis det gikk dårlig.
– Hva så du for deg da?
– Jeg husker ikke helt, annet enn at jeg bare tenkte veldig på det. Og når det skjedde, da, at det gikk dårlig, så hadde jeg ikke noen plan. Da var det bare grining og sutring.
Mental trening
Sutring, ja. Det verste Kristin vet. Vi går tilbake til San Diego i 2015. Da det rant over for Kristin, og slagordet Harden the fuck up, ble til. På denne tiden hadde hun kommet i gang med noe som er blitt stadig viktigere for henne, og som hun nå jobber med som videre karriere etter at hun la opp som Crossfit-utøver i fjor. Nemlig mental trening.
I starten var hun skeptisk da Christian ved studioet CrossFit Oslo spurte om hun ville la seg mentalt trene av ham i forbindelse med en bacheloroppgave han skrev. Hun som trente kroppen til perfeksjon for å prestere på topp, trengte hun virkelig å trene hodet også?
Jeg kan velge at jeg skal være sur nå i fem minutter, i en time, to timer eller fem timer.
Hun takket ja, men skjønte lite i starten av hvorfor hun skulle trene på å puste, ligge på gulvet og lage lister over ting hun er takknemlig for. Men etter hvert forsto hun hva treningen gjorde med henne. Hun klarte å snu selvmedlidenhet og offer-rolle-tenkning til noen konstruktivt. Til å bli en aktør, framfor offer.
– Vi har laget en regel. Jeg har lov til å være sur og sint, men jeg må bestemme selv hvor lenge det skal vare. Jeg kan velge at jeg skal være sur nå i fem minutter, i en time, to timer eller fem timer.
– Klarer du det da?
– Det er veldig irriterende når du er sur, da. Hvis jeg spør deg: Hvor lenge skal du være sur nå?
– Sinnssykt irriterende.
– Ja, men så må jeg svare, da. Og hvis jeg fortsatt er sur når tida er ute, så kanskje jeg trenger mer tid, men det blir mitt eget ansvar. Dette har vært veldig bra for meg. Det er ikke bra å gå og være sur i flere uker.
En annen erfaring Kristin nå videreformidler til nye utøvere, er å ikke se på konkurrentene, men deg selv under konkurranser. Sånn har hun ikke alltid gjort det. Etter at hun hadde vært med på CrossFit Games i tre år, innså hun at fokuset var feil.
– Etter hver øvelse sjekket jeg resultatlista for å se hvordan jeg lå an i forhold til de andre. Det var dét som definerte hvordan prestasjonen min var, og det var utrolig kjipt. Jeg ble skuffa, og hatet egentlig å være med i CrossFit Games. De siste dagene droppa jeg å se på resultatlista, og fikk en helt annen opplevelse.
Lister og planer
I treningsrommet til Kristin, ved siden av TV-stua, er det tredemølle, fargerike kettlebells og en rekke manualer og annet utstyr. På veggen henger en tavle der det står en plan for treninga. Kristin lager jo planer for det meste.
Sånn har hun vært siden hun var liten, da hun inviterte familien på oppvisninger i kjellerstua, lagde billetter, program og planer for alle som skulle være med, og da hun drømte om å bli gymlærer.
– Jeg lagde adresselister og oversikt over hvor folk skulle sitte i klasserommet, ler hun. Planene er viktig for henne, men stresser henne også litt. Særlig hvis de ikke lar seg utføre.
– Jeg øver meg på å ha en plan B og plan C.
Det var verre da hun trente på sitt mest intensive og hverdagen var planlagt til den minste detalj.
– Før var det sånn at hvis samboeren min spurte om vi skulle gå på kino en kveld, så ble jeg stressa. Det var jo ikke planlagt. Jeg liker at ting har vært planlagt i to uker, ler hun.
– Hvordan blir det når du får barn, da?
– Jeg vet ikke helt.
Hun tar en tenkepause.
– Du får kanskje spørre igjen om et år. Det blir nok en prøvelse for meg på mange måter, tror jeg. Også må jeg kanskje akseptere at planen min må begrenses til en oppgave hver dag. Jeg har jo trent meg en del på å takle det uforutsette. Men jeg synes fortsatt det er veldig vanskelig. Når ting skjer som ikke er en del av planen, så bruker jeg litt tid på å irritere meg og kjenne at det bobler litt inni meg.
Ikke alt kan kontrolleres. Det hender fortsatt at Kristin synes synd på seg selv.
– Men nå klarer jeg tidligere enn før å komme meg opp igjen og tenke at «ok, slik er det».
– Hvordan var det før?
– Jeg har alltid vært sånn at hvis jeg har det vondt eller er lei meg, så vil jeg bare være alene. Jeg vil synes synd på meg selv, men ikke at andre skal synes synd på meg. Jeg ville egentlig bare sitte i mitt eget mørke.
– Det er trist.
– Ja, det er trist. Jeg liker ikke å vise at jeg er sårbar, og vise at jeg er svak.
[ Morten Hegseth er livredd, men fri (+) ]
Indre jubel
Svak er neppe et ord noen vil bruke om henne. I 2009 ble hun norgesmester i stavhopp innendørs, fra 2014–2021 var hun Fittest in Norway i CrossFit. I 2019 fikk hun andreplassen i CrossFit Games, og ble Second Fittest Woman on Earth, og i 2021 ble hun endelig verdensmester i Functional Fitness.
– Føler du at du er klar for et hverdagsliv nå, og at du har rast fra deg, liksom?
– Nja. Jeg vil vel ikke si at jeg har rast fra meg. Folk har ofte spurt meg om jeg ikke skal juble litt mer, og feire liksom. Men jeg feirer og jubler inni meg, jeg, sier Kristin.
Jeg jobber med å identifisere meg som noe annet enn Crossfit-Kristin.
Nå er likevel et av målene hennes å få mer tid til familie og venner. Hun har fortsatt kontakt med jentegjengen fra barneskolen. Spice Girls-gjengen. De hadde oppvisninger der de opptrådte som 1990-tallets største popgruppe, i likhet med en god del andre jenter på samme tida.
– Hvem var du i Spice Girls?
– Hvem tror du?
– Sporty?
– Selvsagt. Måtte jo det siden jeg kunne flikkflakk, ler Kristin.
Gjengen deltok også på Ungdommens kulturmønstring i Drammen med en dans til dancelåten «Tamagotchi», mimrer Kristin.
– Har dere fortsatt å opptre?
– Nei. Haha. Det kommer ikke til å skje igjen.
– Som liten opptrådte du masse. Du er vant til at alle ser på deg i konkurranser. Samtidig har du beskrevet deg som sjenert. Hvordan henger det sammen?
– Jeg er nok to forskjellige personer. Når jeg er i konkurranser så er jeg veldig utadvendt og elsker oppmerksomheten. Ellers så er jeg veldig introvert. Jeg liker aller best å være hjemme med samboeren min. Jeg er heller ikke den som snakker mest, og har aldri likt store sosiale sammenhenger.
– Nå har du jo lagt opp etter å ha drevet med idrett hele veien. Hvem er du uten idretten?
– Jeg tror idretten alltid vil være en del av meg. Men jeg jobber med å identifisere meg som noe annet enn Crossfit-Kristin. Det vil nok ta lang tid før jeg finner ut av det, men jeg tror at når man får barn så blir man kastet inn i noe nytt. Jeg er klar for utfordringen.
– Tror du han kommer til å gå i dine fotspor?
– Det er umulig å si. Men han skal få lov til å gjøre det han vil. Så er det vårt ansvar å eksponere ham for ulike muligheter og idretter. Så får han se hva han synes er gøy. Jeg har aldri blitt presset til noen ting, og det tror jeg er viktig, sier Kristin, før hun reiser seg opp og gjør seg klar til fotografering.
Okkupere hodet
Klokka tikker, og snart må vi være ute av huset så hun får gått videre på lista over dagens gjøremål. Da blir det jobbing foran PC-en med firmaet.
– Jeg har ikke så mye fritid. Det er jobb eller så er det trening. Nå er det også litt tid som må gå til å fikse huset i stand.
– Det kan jo også være litt inspirerende, kanskje?
– Nei. Jeg har ikke noe interiør-gen i det hele tatt. Jeg vil bare at det skal være fint. Hvis noen forteller meg at «dette blir fint», så gjør vi det.
– Er samboeren din opptatt av interiør, da?
– Nei. Men han er flink til å henge opp lamper og gjøre ting. Og nå har han fått dobbel-garasjen sin, så da er han vel fornøyd.
Kristin synes det er vanskelig å være alvorlig på bilder, så hun får smile litt når portrettfotoene tas på rekordtid, noen i treningsrommet og noen på kontoret, der skiltet «Superwoman» står i vinduet. Nok et triggerord, som Kristin bruker for å snakke positivt til seg selv og motivasjonen.
Klokka er blitt 11:31, og vi skulle være ferdig. Kristin viser oss raskt ut og smiler, klar for neste punkt på dagens plan. Det går i ett.
– Jeg sa jeg skulle ha litt tid til å bare gjøre som jeg ville da jeg la opp. Men det har jeg ikke hatt tid til. Jeg vet ikke om jeg kommer til å få tid til det heller. Det er kanskje noe i det som Olaf Tufte har sagt, at når du er vant til å jobbe med noe intensivt mot et mål, så blir det liksom litt tomt når det er borte. Da er det lett å okkupere hodet sitt med masse annet hele tiden. Det er kanskje det jeg gjør, selv om jeg ikke er så bevisst på det.
---
Kristin Holte (36)
- Functional fitness-utøver og ernæringsfysiolog.
- Fra Hokksund i Buskerud.
- Tok andreplassen i årets Mesternes mester på NRK.
- I 2021 ble hun verdensmester i Functional fitness.
- I 2019 fikk hun andreplassen i CrossFit Games, og ble the second fittest woman on earth.
- Før hun begynte med Crossfit i 2012, drev hun med friidrett, og har blant annet vunnet NM i stavhopp innendørs.
---