Portrett

AAP-sjefen: – De fleste tror faktisk at systemet vårt fungerer

– Men du aner ikke hvor urimelig det er før du har vært der selv, sier Elisabeth Thoresen.

Denne saken ble publisert første gang i februar 2023.

Folk fryser. Matkøene i byen vokser. På toppen av det hele hetses fattige i sosiale medier. Det siste er på en måte ekstra ille, fordi det viser at fattigdom er ikke noe som bare påvirker de som ikke har noe – det føkker også tankene til mange som har mer enn nok.

– Jeg vet ikke hva som har skjedd, men det er noe på veien som er blitt jævla råttent, sier Elisabeth Thoresen. Helt siden hun kastet seg inn i kampen for syke og uføre, er hun blitt stemmen for de aller mest sårbare i samfunnet.

Når ble nordmenn sånn?

– Med Forskjells-Norge har råttenskapen bare økt. Mange har vokst opp med en type holdninger om at enkelte mennesker er late, ikke vil jobbe, at de bare må ta seg sammen. Sånt går de altså rundt og tror. Det er en kunnskapsløshet som er helt vanvittig.

Det er ikke til å tro.

– Nei. Men det er også altfor mange i NAV-systemet som sitter på disse holdningene, bare så det er sagt. Det kommer ikke fram i vedtakene, det kommer ikke fram i referatene, men det kommer fram i samtalene jeg har med folk. De fleste tror faktisk at systemet vårt fungerer. Og du aner ikke hvor urimelig det er før du har vært der selv.

De fleste tror faktisk at systemet vårt fungerer.

—  Elisabeth Thoresen
Elisabeth Thoresen

Til dette intervjuet har Elisabeth Thoresen invitert oss hjem til huset sitt i Drammen.

– Det er et stykke unna stasjonen så du må nok ta drosje. Be han ta av ved Colibri.

Med instruksen på en lapp i lomma ankommer jeg et hvitt hus på solsiden av Drammenselva. Åsen bader i vintersol men veien opp er glatt som en akebakke, selv taxien strever. Hun møter meg i døra med et stort smil. Det lange håret som jeg trodde var grått er nesten kritthvitt med noen striper av sølv. Imponerende som det er tvinger jeg meg selv til å la være å kommentere, og satser på noe tryggere:

Er du fra Drammen?

– Ja da, født og oppvokst, sier hun og viser vei inn i stua. Hun forteller om et sykdomsforløp som endte i uføretrygd.

– Det startet i mai 2009 med et lite hjerneslag. Etter dette fikk jeg en skade som gir dårlig arbeidsminne og fatigue. I tillegg hadde jeg sterke smerter i hofter, bekken og rygg som kom snikende mer og mer og endte med at begge hoftene måtte skiftes ut.

Det siste var i 2015.

– Da er det fint å kunne legge seg på sofaen med iPaden innimellom, sier hun og viser vei inn i stua. Et digert puslespill er det første som møter oss. Motivet? Supergirl.

– Det får meg til å koble av, sier hun og fortsetter:

– Som jeg sa til deg i telefonen er det er noen ting som jeg har sluttet å bry meg om. Rot, for eksempel.

Hun ber meg ta plass ved et stort spisebord ved kjøkkenet, og jeg finner en flik som ikke er dekket med dokumenter og permer, der det er akkurat plass til opptaker, penn og blokk. Så er vi i gang. For Thoresen er nettopp matkøene det synlige beviset for det hun lenge har påstått, at ytelsene til fattige i Velstands-Norge er for liten. Og terskelen for å få hjelp hos Nav er for høy.

– Og jeg fatter ikke at ikke politikerne skjønner det, for det er ikke spesielt vanskelig å forstå, sier hun og legger fram et kjapt regnestykke som viser at grensen for å få sosialhjelp hjelp er for uverdig høy.

– Hva er det egentlig som driver deg?

– Ja, hva er det egentlig? Jo, blant annet at det drives en heksejakt på syke mennesker i Norge. Det viser jo hele trygdeskandalen, eller EØS-skandalen, eller rettsskandalen i NAV, eller hva pokker du ønsker å kalle det. Hvor mange hvitsnipper er det ikke som undrer skatt, tror du? De er det ingen som snakker om. Men disse syke menneskene der det kanskje kan være en og annen som får penger på feilaktig grunnlag, de skal jaktes på? Åh, jeg blir så forbannet, sier hun, før hun svinger ut på kjøkkenet for å lage kaffe.

– Te eller kaffe? Kaffe? Ok. Da blir det pulverkaffe, sier hun og blander et kruttsterkt brygg. En sort og hvit hund kommer luntende bort til bordet og vil ha klapp og kos. Det er en omplasseringshund av rasen Alaska Husky.

– Jeg tror det er litt ulv i’n. Men han er snill, og litt gammel. Kommer fra et miljø med rus og psykiatri, forklarer Thoresen. Hun kan litt om ulv, og har vært ute en vinternatt før, nærmere bestemt den gangen hun tok med seg ungene og flyttet til Østerdalen, fordi «jeg møtte en mann som bodde der, da vet du».

– Det var spesielt å ligge og høre ulven ule utenfor veggen akkurat i det du var i ferd med å skli inn i drømmeland, forteller hun. Men mer om det senere. Først skal vi snakke om syke og fattige menneskers møter med velferdsstaten. Møter som altfor ofte ender med frykt, sinne, fortvilelse og avmakt.

Elisabeth Thoresen


Så la oss forklare: AAP-aksjonen er en ideell organisasjon som har som kortsiktig mål å sikre de som blir syke og uføre en avbruddsfri inntektssikring fra folketrygden inntil de er endelig avklart mot arbeid eller uføretrygd.

Det langsiktige målet er å arbeide for best mulig velferdsordninger og hjelp til de som blir langvarig syke, er skadde eller uføre, og fremme kunnskap og forståelse for viktigheten av en god og hensiktsmessig ordning for arbeidsavklaringspenger (AAP), og en uføretrygd som fanger opp de som trenger det.

Aksjonen ble startet av Thoresen selv i 2016 og siden den gang har hun hatt hendene fulle. Det koster på kreftene, og hun forteller at hun nesten aldri er utenfor husets fire vegger.

– Jeg går turen min hver dag. Jeg stikker hodet mitt av og til fram på Stortinget, på en demonstrasjon eller i en TV-opptreden. Men min hverdag er stort sett ved dette bordet, og borte på den sofaen der. Og i sengen min. Å være ute i sosiale lag orker jeg bare ikke, for da må jeg ligge og hvile i sengen i mange dager etterpå, for å hente meg inn.

– Jeg kan jo fortelle deg at det at du skulle til meg der i dag har gjort at jeg har sovet skrekkelig dårlig i natt. Ikke fordi du stresser meg, men fordi jeg plutselig skal noe.

Elisabeth Thoresen

Telefonen ringer. Thoresen sjekker nummeret, og bestemmer seg for å ta den.

– Hallo? Jeg har sett på det du skriver. Men akkurat nå sitter jeg med Dagsavisen, kan vi ringes senere?

Hver dag tar fortvila folk kontakt. De forteller om sjokkerende og vonde møter med hjelpeapparatet, usaklige saksbehandlere og et system som gjør at de nesten ikke makter å leve lenger.

– Det bare raser inn hele tiden. Nå ligger det fem meldinger til meg her, sier hun og holder opp telefonen.

– NAV-angst er et kjempeproblem. I går var det en mann som ringte meg og sa han hadde fått beskjed om at han hadde mottatt nytt brev fra NAV med et vedtak. Og han var livredd for å åpne det og komme hele historien sin, og hva han hadde opplevd, sier hun, jeg merker stemmen dirrer av harme.

I et nyttårsinnlegg på AAP-aksjonens hjemmesider skrev hun i fjor at hjelpetrengende i velferdsstaten i mange tilfeller blir utsatt for strukturell vold.

Jeg har sittet med folk på over 60 år som er blitt suicidale av all motgangen.

—  Elisabeth Thoresen

– Jeg har sittet med folk på over 60 år som er blitt suicidale av all motgangen. Vi har varslet kommunen, direktoratet, og departementet. Og svaret? Ring 113. Skjønner de egentlig hva de svarer på?

Synes du vi lever i en velferdsstat?

– Vi har jo en viss velferd, men det funker jo ikke sånn som det skal. Du har arbeidsministeren som står der og sier at velferden vår er jo så god, og vi har gratis helsevesen og skoler og bla bla bla. Men, det hjelper jo ikke den 50-åringen som sitter alene og får beskjed om å grille i hagen når de ikke kan betale strømregningene sine, sier hun, og understreker samtidig at det ikke er snakk om enkelthistorier, men om et systemet som svikter.

Hva gjør det med deg å få høre så mange vonde historier?

– Det er der skaden min kommer inn da. Fordi jeg har så dårlig hukommelse blir mye av det jeg hører borte.

Det kan være en velsignelse?

– Ja. Noen ganger er det bruddstykker som jeg klarer å kanskje ta med meg videre. Men, jeg har fortsatt kontakt med en del av de jeg møtte i 2018 og 2019, som fortsatt ikke er ferdigavklarte i Nav-systemet, som fortsatt sliter og er kjempestresset fordi de er redde de skal miste pengene sine igjen. Det hender jeg møter på dem, om det er under en demonstrasjon, eller til et møte på Stortinget, og så videre. Deres historier har festet seg.

Rettferdighetssansen har gått i arv. Hun holder opp en utgave av Drammens Tidende, der datteren Rebekka på 32 blir intervjuet over to sider om eldreomsorgen i kommunen.

– Se her. Hun roper varsku om helsevesenet. Hun elsker jobben sin hjemmetjenesten, selv om det er flest tunge dager. Jeg har vært hennes ventilator hele tiden, og fått høre litt.

Hun ligner på deg?

– Hun sier i hvert fall at «jeg har jo lært litt av deg, da, mamma». Så engasjement går kanskje i arv.

Hva er det som har gjort deg så engasjert og kampvillig?

– Nei, du vet, som yngstemann i søskenflokken har man fått høre litt at man er bortskjemt. Men jeg nok var opptatt av at ting skulle være rettferdig veldig tidlig. Det er dette som driver meg.

Elisabeth Thoresen er oppvokst i en tid hun kaller «barndommens gullalder», en tid der de kunne leke fritt i hagene og på veiene omkring barndomshjemmet, som lå på Strøtvedt, det også solsiden av elva.

Et møblert hjem?

– Ja, vi hadde i hvert fall et gammelt, ustemt piano. Jeg tror det kom fra min mors familie. Vi var ikke rike, men levde heller ikke i fattigdom. Vi hadde jo hager, alle jeg kjente hadde det. Altså, jeg har jo vokst opp i gullalderen. Barndommens gullalder. Og det var lite biler, vi lekte overalt. Når vi ble tenåringer var det ofte fest, og det ble vel noen knuste vaser og sånn, ler hun.

Elisabeth Thoresen vokste opp i det hun kaller barndommesn gullalder.
Elisabeth Thoresen

Foreldrene kom fra «sånne helt vanlige, ordentlige kår». Moren jobbet som gymlærer på Latinskolen. Far drev butikk. Foreldrene hadde møttes rett etter krigen.

– Mor kom flyttende fra Oslo sammen med familien. De leide et hus på Strømsø-siden. Hun sa alltid at hun ønsket seg over på solsiden, altså denne siden, for å få formiddagssol.

Så er det dette som er finsiden i Drammen da, eller?

– Nei, nja…

Er det vestkanten, liksom?

– Nei, jeg tror egentlig aldri man har tenkt sånn på det her, det går mer på sola. Men altså, morfar jobbet i bokhandel, og var nok veldig belest. Han leste alle bøkene som kom inn i butikken. Fars bestefar var egentlig skipper på en skute som het St. George, som forliste rett utenfor Isle of Man. Det går historier om det forliset der ennå.

Har du vært der?

– Ja, vi har vært der alle sammen og det var helt sånn «Tore på Sporet»-stemning når de skjønte hvem vi var. Vi ble invitert inn overalt. Uansett, enden på visa var at oldefaren min kom tilbake til Drammen startet han det som heter C.A Thoresen for forsikringspengene han fikk utbetalt. Forretningen lå på strømsøsiden, og drev med eksport og importfirma av kull og korn. Det var meningen at faren min skulle ta over, noe han ikke var det minste interessert i. Jeg tror egentlig han drømte om å bli lege, men det var vanskelige forhold.

– Dette var rett etter krigen og bilene hadde begynt å komme, så han startet firmaet Thoresen & Enger Bilgummi.

Eliosabeth Thoresen som liten skolejente.

Hjemme hos mor og far var det åpent hus, venner var alltid velkommen.

– Det var jo mye unger hos oss. Jeg er seks år yngre enn søsteren min og i tillegg har jeg tre brødre. Han eldste døde da jeg var fem. Motorsykkelulykke. Det kom nok aldri mine foreldre helt over, det har preget familien i alle år.

Folk åpner seg for Elisabeth Thoresen. Hun vet ikke helt hvorfor, det bare skjer.

– Jeg tror jeg kan være en god samtalepartner. Og så ser jeg ting. Tar inn ting som kanskje ikke andre gjør. Jeg finner fort ut hvor skoen trykker, både i samtaler og gjennom tekster folk skriver til meg.

Kan vi si det er et talent du er født med?

– Ja, noe sånt. Det er vanskelig å definere.

Men er du blitt en magnet på folk som sliter litt da?

– Ja, det er et godt bilde. En magnet. Dessverre har jeg også veldig ofte tiltrukket meg menn som er vanskelige. Da er det ikke like enkelt, for da kommer det jo liksom noe annet inn i bildet også. Jeg har lest en del om kvinner som ødsler sin kjærlighet på menn som ikke …

Som ikke fortjener det?

– Som ikke er mottakelige. Så jeg har kommet til at jeg kan bare slutte å prøve å finne meg en mann, for det er jeg så dårlig på. Jeg prøvd nok ganger, og det må jeg bare slutte med.

På Facebook får hun stadig forespørsler fra menn som gjerne vil bli litt bedre kjent. Det skorter ikke på invitasjoner.

– Ja da, folk byr seg fram. Da må jeg bare takke høflig nei.

Så noe mer gifting blir det ikke?

– Nei, det tror jeg skal jækla mye til. Det er så mye greier, vet du. I min alder har vi så mye bagasje, og så skal vi blande alt sammen og nei … jeg orker ikke. Jeg er ferdig med skitne sokker og underbukser og svette T-skjorter og alt det som på en måte følger med. Skal det komme en ny mann i mitt liv må det være en gentleman som inviterer meg ut og ønsker å varte meg opp.

Elisabeth Thoresen som ungdom.

Og, så var det dette med ulven, da. Et vanskelig samlivsbrudd har gjort at hun i alle år har vært alenemor for de to barna Rebekka og Einar. I 2003 tok hun med seg ungene og flyttet til Østerdalen. Og det var der hun kom tett på ulv. Det var ikke helt uvanlig å høre ulvene hyle, og at bikkjene hennes svarte. men en dag var det en ulv som kom tett opp til huset. Hun kunne nærmest høre ulingen rett gjennom soveromsveggen. Hun kledde på seg, tok med seg hunden og gikk ut.

– Det var vind og snøføyke. Da vi kom ut på Rysjøen så jeg at spor som kom ovenifra den åsen jeg selv hadde kommet ned. Ulvespor. Det kunne ikke være noe annet. Det blåste sånn at snøen fort dekket over sporene, men jeg så at ulven måtte ha gått rett foran meg, for det var helt ferske spor. Og jeg lurte på om jeg skulle fortsette eller gå hjem …

– Ble du ikke litt redd?

– Nei, normalt sett er jo ulven veldig sky. Jeg tenkte mest på bikkja, hva som kunne skje med den om vi kom for nære. Men jeg bestemte meg: nei, jeg må bare fortsette. Dette her er jo spennende. Og det var bare én ulv, ikke en flokk, ikke sant? Og jeg så fortsatte bare videre over tjernet. Litt lenger bort så jeg at sporene gikk oppover åsen igjen der vi begge kom fra. Ulven hadde været meg, og stukket av.

Hun trengte ny jobb og flyttet etter hvert tilbake til Drammen. Fikk jobb i barnehage, men ønsket seg noe annet og tok veiledningspedagogikk. Men i 2001 gikk hun på en smell. 11. september sto hun på kjøkkenet og lagde mat da Rebecca som da var 11 år ropte fra stua: «Mamma, jeg tror du må komme og se på TV!»

– Jeg så tvillingtårnene rase sammen i New York. Da var det som om noe ramla inni meg også. Jeg bare smalt i bakken. Mistet helt troen på livet. På verden. På mennesket. Og jeg kom meg nok egentlig aldri opp igjen etter det.

Kroppen reagerte med et gallesteinsanfall. Smertene kom brått og de var skremmende sterke. Hun måtte opereres. Etter å ha jobbet i diverse arbeidsrettede tiltak og tilbake-til-jobb-kurs fikk hun i 2008 jobb som saksbehandler på et lite Nav-kontor i Drammen. I 2009 skiftet hun ut begge hoftene. Da hadde hun vært syk og gått på arbeidsavklaringspenger siden 2010.

– Det var så vondt at jeg nesten tørna. Skal vi ikke prøve å finne ut hva smertene kommer av? spurte jeg. Men legen pøste bare på med smertestillende, «ta disse så går det bra» liksom. Etter 5–6 år i et smertehelvete var det endelig én lege som forslo en undersøkelse og det viste at jeg måtte bytte ut begge hoftene på grunn av slitasje. Da hadde smertene ødelagt søvnen min, huet mitt, konsentrasjonen min, alt.

– Hodet funket ikke, og fatiguen og smertene med påfølgende elendig søvn ble for mye. Jeg måtte hive inn håndkleet.

Elisabeth Thoresen

Den 1. april i 2017 ble hun innvilget uføretrygd. Året før var et nytt lovverk om innstramming av arbeidsavklaringspenger blitt lagt ut på høring. Hun så snart at det var et forslag som ville få dramatiske konsekvenser for de det gjaldt, fordi det tar mye lengre tid for folk å bli utredet for trygd. Slik kom AAP-aksjonen i gang.

I dag er det spesielt de lave satsene for sosialhjelp og stønader som opptar Elisabeth Thoresen.

– Det er denne ideen om at folk er syke og late og at de skal holdes nede fordi det skal motivere dem til å gå ut i jobb? Åh, det provoserer meg! Når folk er syke og ikke kan jobbe har de krav på ytelser som gjør at de greier seg, sier hun og skisserer ivrig på et ark og forklarer hvor lite folk sitter igjen med til livsopphold når faste utgifter er betalt. Men at det ikke er «lite nok» til å få sosialhjelp.

Hvorfor i all verden kan ikke politikerne forstå at ytelsene ikke strekker til de løpende utgiftene?

—  Elisabeth Thoresen

– Hvorfor i all verden kan ikke politikerne forstå at ytelsene ikke strekker til de løpende utgiftene? At de veiledende satsene er for små? Dette er et system som tar knekken på folk, det er ikke rart vi får lange matkøer, at folk sitter hjemme og sulter og fryser og ikke vet hvordan de skal greie seg. Så lenge den veiledende satsen for økonomisk sosialhjelp er så lav, så vil du aldri komme deg videre.

Er det ingen ting folk kan søke på?

– Når folk har betalt alt de har av løpende utgifter og sitter igjen med null kroner på konto, kan de søke nødhjelp fra Nav. 120–140 kroner dagen. Nødvendig livsopphold? Det er en vits, sier hun. Og nå er hun på glid.

– Avisene skriver om de lange matkøene, hvorfor spør de ikke hvorfor vi får så lange matkøer??? Altså, disse køene burde vært hos Nav. Det er Nav som skal betale ut penger så folk har noe å leve av. Det er jo dette som er velferdsstaten vår, at ingen som skal behøve å stå i en matkø. Men det virker som om alt mulig er blitt individets eget ansvar. Ikke jobb? Ikke penger? Syk? Det er din skyld. Du har tatt dårlige valg. Yes, I know. Og hvis du er født inn i fattigdom, så er det også din skyld fordi du har valgt feil foreldre. Og skjer det noe feil, så faller det tilbake på deg fordi det er du som skulle ha fylt ut et skjema, eller du som skulle ha kontaktet noen, eller du som skulle ha visst at du fikk for mye, eller for lite. Når vi privatiserer alt ansvar sånn, så er jo ikke velferdsstaten lenger en velferdsstat.

Elisabeth Thoresen er glad i viser og folkemusikk.

Klokka har snakket seg mot halv tre og sola skinner gjennom vinduet i første etasje. Det treffer toppen av et hode med kritthvitt hår, og får det til å ligne en glorie. Noen helgen vil ikke Elisabeth Thoresen være med på at hun er. Men, det er denne rettferdighetssansen, da. En episode fra ungdommen har brent seg fast:

– Vi skulle konfirmeres og leste for presten. På gruppa vår gikk Jørgen, som var så innmari dårlig til å lese. Og da presten ba han lese gikk det ikke så bra. Presten trodde Jørgen drev gjøn med han og kastet han ut. Da rakk jeg opp hånden og sa: «Dette her er urettferdig, for Jørgen klarer ikke å lese bedre», og fikk beskjed om at hvis ikke jeg tiet stille så kunne jeg også bare gå. Men, det gjorde jeg ikke, sier hun. Og ser brått veldig lei seg ut.

– Det har jeg angret såå mye på – at jeg ikke bare reiste meg opp og gikk. Jeg burde gått med Jørgen!


5 favoritter:

Bok: «Ved elven av Piedra satt jeg og gråt» av Paulo Coelho. Hva er kjærlighet? Alle snakker om at det er så fint, men hva pokker er det? I den boka fant jeg et svar som jeg kan leve med.

Film: Det er kanskje en film som har pekt seg veldig ut for meg. Og det er filmen om Erin Brockovich, med Julia Roberts i hovedrollen.

Musikk: Jeg liker å høre på blues, viser, pop og rock. Altså, jeg liker egentlig alt. Engelsk folkmusikk, yes! Det eneste jeg ikke liker er jazz, jeg ikke skjønner noe av.

Mat: Vilt. Hjort, for eksempel. Hjortesteik syns jeg er veldig godt.

Sted: Jeg lengter veldig ofte til en stor, god strand i Syden. Men solveggen her oppe bak huset duger også. Og kanskje Karibien, det er ikke så dumt med et cruise fra sted til sted, med mye god mat og fin musikk.

---

Fakta:

Elisabeth Thoresen (59)

Uføretrygdet. Leder for AAP-aksjonen

Utdannet førskolelærer, har jobbet som leder i barnehage

Arbeidet en stund som veileder i NAV i Drammen.

Ble kjent da hun startet kampen mot de nye reglene for arbeidsavklaringspenger (AAP) og AAP-aksjonen.

Fra Drammen. Skilt. Mor til to barn, bestemor til ett.




---

Mer fra: Portrett