Lervaag om tiden etter rehab: – Jeg ble umyndiggjort med en gang

Espen Lervaag sitter i knestående og «tror han skal dævve». Han er knallrød i kinna. Utslitt og svett.

– Skal du spy?

Emilie Enger Mehl drar han opp igjen på to bein, og motiverer ham med at de snart fremme. Hun er makkeren hans på vei opp mot Trollstigen i tredje sesong av Kompani Laurtizen, og har tatt hele vekta på 30kg, som kunne fordeles fritt mellom parene. Han kaller henne «gæren», «et rivjern av et menneske».

Han er nesten i kjelleren. De befinner seg i en bratt oppoverbakke som skal lede dem mot mål, når han ser en videodrone komme kjørende mot ham. Samtidig skimter han sola gå ned bak ham.

Han tenker:

– Det blir tross alt god TV det her.

Lervaag serverer intervjuets første latter: en sånn som kunne gått viralt på sosiale medier, som når nye oktaver jo lenger den blir og former seg i en høylytt «hihihi!!».

[ Espen Lervaag: – Nå regner jeg med å runde reality-Norge i løpet av tre-fire år ]

Ordentlige bein å stå på

Det er først i nyere tid at Espen Lervaag (45), som også er med i årets sesong av Farmen Kjendis, har dukket opp i norske reality-programmer.

Det er manusforfatter og kreatør som er fulltidsjobben hans. Ja, også driver han litt med skuespill og komikk. Sistnevnte spesielt på Instagram.

– En dag blir du gammal, og da er du ikke så attraktiv lenger. Da er det greit å ha noen ordentlige bein å stå på, sier han.

Han sitter overfor Dagsavisen i et sterilt, mørkt grupperom på kontoret hans øverst på Grünerløkka i Oslo.

I slutten av 20-årene bestemte han seg for at han ville ha en «ordentlig» jobb. Han ville bruke sitt kreative hode til å bli reklamemann.

31 år gammel kom han inn på Westerdals. Halvannet år inn i bachelorgraden dunket han borti noen TV-prosjekter, og falt pladask for det.

Som en pangstart på TV-karrieren ble eksamensoppgaven hans på Westerdals kjøpt av TV2 i 2016. Serien «Maniac», som han skrev sammen med studiekameraten Håkon Bast Mossige, handler om Espen, en mann i 30 årene med en livlig fantasi. Det finnes nesten ikke grenser for hva Espen opplever, men det hele skjer imidlertid bare i hodet hans. Egentlig befinner han seg på en lukket psykiatrisk avdeling.

«Maniac» er et resultat av at Lervaag selv har drømt seg bort i helt andre settinger når han egentlig ikke har hatt det så bra, forteller han.

Han spiller selv hovedrollen i serien. I 2018 kjøpte Netflix ideen og laget en egen, amerikansk variant.

– Jeg mener klisjeen om at det er i det triste man finner god humor er sann.

Snart er det premiere på Lervaags nyeste humorverk: «Innebandykrigerne» på TV2, som han selv spiller i. Og for tiden jobber han med en horrorserie, «Sagn», om Asbjørnsen og Mo og alle norske sagn som ikke har blitt fortalt.

Rømningsveien

Å leve et syndefritt liv er umulig, mener Lervaag. Han opplever at livets tøffe sider iblant blir glorifisert, at folk er «glade for at de har vært igjennom det, fordi de kom styrka ut av det».

– Det hadde vært deilig å slippe òg, tenker jeg.

Da Lervaag var i slutten av 20-årene tilbrakte han ti måneder på rehabilitering for alkoholavhengighet.

– Når det først skjer, får man noen perspektiver i andre enden. Men klarer man seg uten er det å anbefale, sier han.

Han hadde én plan i sine ungdomsår: Å bli profesjonell fotballspiller. Alt av studier og andre fremtidsplaner planla han rundt hva som passa best med fotballen.

[ Tror festen er over i strømmebransjen ]

Lervaag retter seg opp i stolen.

I midten av 20 årene brakk han beinet. Fotballkarrieren gikk i knas.

Han begynte å drikke alkohol som en rømningsvei. Og da moren hans døde av kreft kort tid etter, ble rømningsveien lenger.

– Det eskalerte. Jeg holdt ting på avstand. Så fort jeg følte noe vondt, drakk jeg. Og for hver gang jeg drakk, dukket flere vonde følelser opp. Så hadde jeg det gående.

28 år gammel ble han kastet ut av leiligheten sin og flyttet hjem til faren i Hurum. Der tok han et valg.

I ti måneder bodde han på et rehabiliteringssenter.

– Når du søker hjelp, er det avgjørende at hjelpen er der med en gang, at ikke du får beskjed om å komme tilbake om tre uker.

Lervaag hadde god dialog med sine nærmeste gjennom tiden på rehabilitering. Det gjorde gjensynet med dem mindre vanskelig.

– Å ha noen som er villig til å gå den veien sammen med deg, er dritviktig, sier han.

Å føle seg normal

Som alkoholiker blir man ekspert på å juge og lure folk, forklarer Lervaag.

– Det var vanskelig å møte de vennene jeg hadde vært uærlig med langs veien. De relasjonene tok det lengre tid å bearbeide, men det handlet om å ta alt til sin tid.

Han skjønte at han hadde skuffa folk.

– Men heldigvis hadde jeg ikke ødelagt noens liv, sier han.

Lervaag kom seg ut av avhengigheten. Men han vet at de aller fleste ikke klarer det på første forsøk.

– For mange tunge rusmisbrukere handler det kun om å holde seg i live. Det er ganske bruttalt, da.

Den springende latteren er tilbake, og kontrasten er nesten komisk.

[ – Han ville ikke ha meg i begravelsen. Da ble jeg veldig lei meg (+) ]

Ute av rehab hadde Lervaag verken bankkort eller bankkonto. 28 år gammel dro han til banken for å opprette en konto. Der fikk han tildelt et Visa elektronkort: Et bankkort uten bilde eller kortnummer, som kun kan brukes i butikk, ikke som legitimasjon eller til å bestille noe.

– Jeg ble umyndiggjort med en gang.

Han påpeker at noe av det viktigste for folk som har vært misbrukere er å føle seg normale. Som en del av et samfunn.

– Det første jeg fikk slengt i trynet var at jeg ikke var god nok til å ha et vanlig kort. Allerede der kunne det gått gærent.

Han har snakket med noen av de han var på rehab med i etterkant. Flere av dem måtte prøve flere ganger.

– Relasjonen oss imellom blir ganske tett. Man bor sammen, og alle vet hvorfor man er der. Det ekke no vits å prøve å spille no finere enn man er.

Han lurte på om han fortjente å være der. Folk der inne slet med heroin og tunge russtoffer.

– Mens jeg hadde drukket altfor mye rødvin.

Han kremter litt, klarner stemmen.

– Men mekanismene der inne er ofte like. Vi hadde bare valgt ulike utveier.

Ingen avholdsmann

Han har fått en del tyn, litt kjeft i ny og ne, for at han ikke er avholdsmann i dag.

– Det blir alltid no bråk, sier han.

«Du kan ikke ha hatt et alkoholproblem hvis du drikker i dag», får han høre. Men folk leser ikke hele historien, mener Lervaag. Spennet mellom avrusningen og hans første øl er langt. Fem-seks år med knallhard jobbing, bevisstgjøring, testing og feiling.

– Det tok lang tid før jeg følte meg trygg. Det henger ikke folk med på.

[ – Det har jeg helt sluttet å kjøpe, prisen er jo doblet. Det gidder jeg ikke ]

Han skjønner at det er vanskelig å forstå.

– Hvis noen hadde fortalt meg da jeg drakk hver dag og var full i 12-13 timer av døgnet at det fantes en måte å komme ut av det på som innebar at man kunne drikke igjen hadde jeg tenkt: Ja, takk. Den kjøper jeg!

Han ler igjen, som for å vise at det hviler noe komisk over alvoret.

– Du får ikke en med et sånt drikkemønster til å tenke rasjonelt og forstå hvor mange år man må jobbe.

---

Espen Lervaag

• Født 10. juli 1977 i Hurum i Buskerud.
• Har jobbet som manusforfatter for blant annet Torsdag kveld fra Nydalen, 20:00 med Raske Menn og Thomas Giertsen.
• Skaper av og hovedrolleinnehaver i Maniac, som ble sendt på TV2 i 2016 og kjøpt av Netflix i 2018, som lagde en amerikansk versjon.
• TV-serien Maniac ble nominert i kategorien «Beste komedie-TV-serie» på Monte-Carlo Television Festival.
• Deltatt i Kompani Lauritzen og Farmen Kjendis på TV2, og dukker opp i neste sesong av Sofa.
• Gift med Caroline Lervaag, og sammen har de barna Amy og Edvin.

---

Den trygge barnetroen

Espen Lervaag vokste opp i pinsebevegelsen i Hurum med det han beskriver som liberale og sunne foreldre som aldri prakket noen tro på ham.

– Ingen har fortalt meg at hvis jeg ikke tror på gud kommer jeg til helvete.

Han er heldig, sier han, som aldri opplevde troen som en tvangstrøye.

– Mange lever i en frykt over at hvis de ikke gjør ting riktig så kommer de til helvete. Det er traumatisk og forferdelig.

Unge Espen lot seg aldri skremme av troen. Men det er først med årene at han har lært seg å nyansere den.

– Det mest skremmende med religion er at noen bruker det som et press- og maktmiddel overfor mennesker som ikke sjekker om det de sier stemmer. Ingen gidder liksom å..

Han reiser seg opp fra stolen.

– Næmmen! Der kommer det en diger hest, gitt.

Inn døra kommer en vandrende, svær hund. Og Lervaag er ikke vond å be: Latteren er tilbake.

– Jeg veit da søren hvem den hunden er sin, jeg har aldri sett den før.

Han fullfører poenget sitt:

– Det jeg synes er skremmende er at folk tar det noen sier i en mikrofon for god fisk.

Kristendommen har ligget der som en trygg barnetro. En tro han har brukt når ting har vært vanskelig. Og det er der forskjellen ligger, mener Lervaag.

– Blir man veldig bevisst på synd, havner man i en ond spiral. Idet man bygger dårlig samvittighet og tror at gud er misfornøyd, blir avstanden større.

Blikket hans søker etter å se om jeg forstår hva han prater om.

– Skulle jeg hatt én misjon i livet, ville det vært den umulige jobben det er å rydde opp i hvordan religion har blitt brukt for å ødelegge for folk.

Dugnad for jentene

– Jeg tenkte vi kunne avslutte med å snakke litt om kjærlighet.

– Ja!

Han lener seg fremover.

– Jeg var på et jenteevent.

– Et jenteevent?

– Ja. Vi var en haug med gutter som skulle jobbe dugnad for disse jentene, som skulle ha en jentedag med foredrag om sminke og klær og sånt.

[ Vil tillate sykmelding etter internett-konsultasjon ]

Blant haugen av jenter på jenteeventet var Caroline. Hun var pen, syntes Lervaag.

– Jeg tenkte med en gang: Her! Her er det noe.

Han sier det med et høylytt fnis.

De snakket ikke sammen den kvelden. Men via noen venner klarte han å finne ut hva hun het, og sendte henne en melding på Facebook.

– Hun trodde jeg var gæren. Man sender ikke bare en melding til noen på Facebook som ikke aner hvem du er.

Raskt og intensivt

Han ble avvist. Ganske hardt også. Men han klarte ikke å slippe tanken.

– Etter hvert fikk vi en hyggelig tone på meldinger, og så møttes vi. Og så...

Han stopper opp og ser på meg litt lurt.

– Jeg skjønner at dette virker creepy, ass. Men jeg var så sikker på at hun var en jeg ville være sammen med.

– Hvorfor?

– Hun var så varm, praten fløt så fint. Det var skikkelig hyggelig, liksom.

Espen og Caroline datet en kort, intensiv periode før de ble kjærester etter noen uker. Caroline syntes ikke lenger han var creepy. I ettertid tror han hun var glad for at han var så bestemt.

– Så forlova vi oss søren meg etter ni-ti måneder, og gifta oss et par år etter.

Nå har de to barn. Lervaag smiler.

– Det gikk fort, alt sammen.

De er ganske forskjellige: Hun strukturert og ordentlig, han det motsatte.

– Jeg hadde ødelagt livet mitt, vært blakk og dura på i én retning, mens hun hadde nok mista mange opplevelser, hvis vi ikke hadde vært sammen.

[ Hun tar Lisbeth Salander til Nord-Sverige (+) ]

Dårlig samvittighet

Caroline er utdanna scenograf. Lenge jobba de begge kreativt som frilansere. Men med barn på vei måtte de ta en prat. Hvem skulle de satse på?

– Jeg føler noen ganger at det er fælt at vi landa på at det var jeg som skulle få frilanse. Jeg skulle ønske det var henne.

Det handlet om at Lervaag tjente mer i sin frilanskarriere enn hva Caroline gjorde, forklarer han.

– Fordi du er mann, eller fordi du er mer kreativ?

– Fordi jeg hadde kommet lenger i min karriere. Jeg har litt dårlig samvittighet for at hun måtte hoppe inn i en 9 -16 jobb for at det skulle passe min karriere og familien vår.

– Men jeg tror det er et sunnhetstegn at jeg kjenner på det, sier han.

Han er litt redd for hva folk skal tenke. Som frilanser har ikke Lervaag kunnet ta full pappaperm, og han har også vært borte fra familien i lengre perioder for realityinnspillinger.

– Folk tenker sånn: Hun sitter hjemme og han durer på. Og ja, jeg gjør det, men vi fant ut at det var best. Jeg krevde ingenting, men det er vanskelig for mange å svelge.

Den siste tiden har de likevel kunnet samarbeide med sine kreative evner, når Caroline har vært scenograf på Lervaags nyeste verk, «Innebandykrigerne».

Den første ølen

De møttes kun halvannet år etter Lervaag var ute fra rehab.

– Fortalte du henne det med en gang?

– Å nei, nei. Man sier ikke på første date: by the way, så er’e ikke så lenge sia jeg kom ut fra rehab.

Det tok et halvt år. Men Caroline var ikke redd. Det var viktig for Lervaag å involvere henne.

– Den første ølen jeg tok etter rehab, tok jeg alene på pub mens jeg teksta Caroline. Så dro jeg hjem.

– Du drakk alene?

– Mutters alene. Og den ølen var så god.

Det var et bevisst valg å gjøre det alene, for å gjøre det sammen med noen hadde vært enklere.

– Det var viktig for meg å ta den ene ølen, for så å kunne gå happy hjem og kjenne på at jeg ikke hadde behov for en til.

[ Julian (23) fra Kompani Lauritzen var forberedt på hat (+) ]

Prøve og feile

Steg for steg jobbet Lervaag seg fram til å få et tilnærmet normalt forhold til alkohol igjen.

– Hver gang noen inviterte til fest ble en påminnelse om at jeg ikke var normal. Jeg ville kunne dra med kompisene mine på pub, ta noen øl, se på fotball og snakke piss. Det var det jeg jobba etter.

Noen ganger gikk det gærent. Ikke fordi han begynte å drikke i perioder igjen, men fordi han drakk for mye en kveld og opplevde det som ubehagelig.

– Så måtte jeg bremse og rygge litt. Prøve og feile.

Lervaag begynte i TV-bransjen i 2011. Det var ikke før i 2019 at han fortalte noen at han hadde hatt et alkoholproblem.

– Det orka jeg ikke. Så mye festing og greier som det er i denne bransjen. Jeg ville fått servert en «går det bra med deg»-holdning, og det ville jeg ikke ha.

Litt sånn har han det med troen også. Tidligere var han bevisst på å ikke fortelle folk at han var kristen før de kjente ham godt.

– For da må jeg svare for hva Jan Hanvold står for. Og det gidder jeg ikke.

«Hihihi», latteren skyter i været, men det kommer ikke lenger overraskende på meg.

– Å gå rundt og flagge høyt at du er kristen i dag, skjønner jeg er skummelt. Du får masse merkelapper: Du hater homofile, du drikker ikke, og hvis du gjør det er du en hykler, og du er imot abort. Jeg skjønner at folk kvier seg for å jobbe seg ut av de rammene.

[ Justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) vant «Kompani Lauritzen» ]

Drømmen fra rehab

På toget hjem til familien på Sørumsand, som tar 22 minutter fra hovedstaden, rekker Lervaag å legge fra seg jobben. Og at siste toget går halvt ett, har han ikke noe problem med.

– Jeg har ikke noe på byen å gjøre etter halv ett lenger uansett.

Barna Edvin og Amy kom til verden en god del år etter Caroline og Espen hadde gifta seg. Det var bevisst. De ville reise, riste løs litt, fylle på med opplevelser.

– Det burde alle gjøre. Det er kjedelig å sitte der med to unger og tenke på alt du ikke fikk gjort. Da må du vente til unga er voksne og du er 60.

Espen Lervaag har fått det livet han ønska seg: rekkehus på landet, bil, katt, kone og to unger.

– Det var det jeg drømte om da jeg lå på rehab.

[ Ekspert om Mehls TikTok-taushet: – Kritikken er på et nivå som ikke er uvanlig ]

---

Fem favoritter

• Mat: Reker på loff med masse majones.
• Sted: Toscana i Italia. Verdens beste sted å senke skuldrene.
• Film: «Heat» – Hvis du har lyst til å leve ut gangsteren i deg.
• Musikk: Bad Religion. Henger igjen fra ungdommen.
• Bok: «Hässelby» av Johan Harstad.

---

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen