Nyhetsbildet domineres av reindriftsamene. Men debatten avdekket også noe mer. Motsetninger innad i det samiske miljøet. Hvem er det vi ikke ser, og hvorfor havner de i skyggen av reindriftssamene?

FINNMARK (Dagsavisen): − Du er ikke fra Indre Finnmark, siden du er så presis.

Hans Oliver Hansen kommer ut fra det nedlagte eldresenteret i Indre Billefjord i Porsanger. Han kan ikke dy seg og forteller med et stort smil at hvis du har avtaler med folk fra Indre Finnmark aner du ikke når de kommer. Det kan ta dager og uker.

Nå huser bygningen Mearrasiida, det sjøsamiske senteret. Hansen er snekker og båtbygger, og prøver å gjenskape båter som sjøsamene drev fiske med.

Senteret er tynt innredet, det er ikke mange gjenstander fra den sjøsamiske historien. Det er først i senere tid at sjøsamene har kommet ut av skapet, at de har blitt stolte av sin herkomst og sine røtter. Sjøsamene har vært i skyggen av reindriftssamene.

Én type same?

Under de pågående Fosen-aksjonene i Oslo uttalte leder i Nordkalottfolket, Tove Bakken Kåven, på Debatten at dette var en «reindriftsaksjon», og at saken ikke ga noe tilbake til «det samiske fellesskapet».

Hun mente debatten har skadet samenes sak gjennom et ensidige søkelys på reindrifta.

Men hva er det samiske fellesskapet?

Finnes det?

Norge har fem grupper som defineres som nasjonale minoriteter, men bare ett urfolk: Samene. Denne statusen skal gi samene flere rettigheter. Rettigheter som skal gagne hele kulturen. Men også her skaper motsetninger mellom samene utfordringer.

− Jeg mener urfolksdebatten som har utviklet seg i Sametinget har blitt problematisk. Den er ikke for alle samer. Den er for reindriftssamene, mener Ole Simonsen.

Når jeg ser på den politikken som har utviklet seg i Sametinget, så er den ikke for alle samer. Den er for reindriftssamene, sier Ole Simonsen i Alta.

Han kommer fra Arnøya i Nord-Troms og betrakter seg som same. Bestemoren snakket nesten bare samisk, men han har aldri meldt seg inn i samemanntallet. Nå bor han og kona Bjørg Larsson i en moderne leilighet i sentrum av Alta.

− Hvordan kunne jeg beskrives som urfolk? Jeg var jo urfolk, liksom. Men jeg hadde ingen kjennetegn på samisk kultur eller noe, og jeg har jo mistet det samiske språk. Så jeg var altså ikke urfolk. Det tydelig at det bare er en gruppe i det samiske miljøet som ligner på urfolk, de som driver med reindrift, sier Simonsen.

Hva skal vi forsones om?

Det Simonsen reagerer på og har skrevet om i Altaposten, er at noen av dem som i dag fører den samiske debatten framstiller det norske samfunn som en fiende som gjør alt for å ødelegge den samiske kulturen.

«Det disse personene bør skjønne er at disse synspunktene ikke er felles for alle samer og heller ikke er særlig troverdig», skriver han.

− Her er det en debatt som snakker om samer som om det bare finnes én type same. Uten at de klarer å definere hvem som skal være samer. Du ser jo at debatten begynner å reise seg igjen. Er det riktige samer de som står i samemanntall? For de klarer ikke å forme en politikk som gjelder for alle samer, sier Simonsen.

Konfliktnivået i Finnmark er høyt, og det er vanskelig å komme fram til en politikk som aksepteres av et flertall på begge sider av konfliktgrensene, mener Simonsen.

− Vi klarer jo ikke å forsones, vi er ikke enige om hva som er fakta, hva er det vi skal forsones om, sier Simonsen.

1. juni skal den stortingsoppnevnte Sannhets- og forsoningskommisjonen legge fram sin rapport. Kommisjonen skal kartlegge og vurdere virkningene av fornorskningspolitikken overfor samer og kvener/norskfinner. De skal også foreslå tiltak som bidrar til forsoning.

Kulturen som forsvant

I kjelleren på det sjøsamiske senteret bygges det båter som skal ligne de gamle båtene sjøsamene brukte til å utøve sin kulturelle egenart.

For det var på havet det skjedde, med fiske, seljakt og eggsanking, bærplukking, sopplukking, sauedrift og melkedrift, innlandsfiske med stang, pilk og garn, snarefangst og revejakt, strikking og sying, potetåker og gulrotdyrking.

I kjelleren på Mearrasiida i Indre Billefjord bygger de båter.

Utfordringen for Hans Oliver Hansen og de andre som høvler, hamrer og bygger båter med virke fra Pasvik, er at det ikke finnes noen båtmodeller lenger.

− Alt ble brent av tyskerne under krigen. Det var ingenting igjen, alt er borte. Det er én båt igjen og den befinner seg i Lakselv og er fra 1931. Den er gull verdt, sier Hansen.

Det var ikke bare båtene som forsvant under krigen, det meste av den sjøsamiske kulturen gikk med i flammene.

Det forklarer sparsommeligheten med gjenstander fra kulturen de vil bevare.

En annen livsform

Av akademiske fremstillinger av sjøsamene er kanskje Amund Hellands Topografisk-statistisk beskrivelse over Finnmarkens Amt fra 1906 mest berømt og beryktet. Helland mente at sjøsamene var etterkommere etter utarmede reindriftssamer, som av ren nød hadde bosatt seg ved kysten. (Fra boken Sjøsamene og kampen om fjordressursene av Einar Eyþórsson, 2008)

− Den reindriftssamiske delen har alltid vært sterk. Den livsformen har ikke vi. Det reindriftssamiske miljøet har alltid et egg i reiret. Det kom alltid unge som ville overta. Sjøsamene hadde ikke det på den måten, sier Hansen.

For sjøsamene var fisket viktig. Var det ikke fisk, kunne du jobbe med noe annet, som for eksempel snekker, slik som Hansen alltid har vært. Men med reindriften kan du ikke hoppe over til noe annet hvis det går dårlig en vår.

− De kan ikke ha det sånn, derfor bevarer de sin kultur så godt, sier han.

Samer uten særtrekk?

Hansen vil ikke klage på at Sametinget ikke har gjort noe for sjøsamene.

− Vi kan ikke klage når vi ikke gjør noen selv. Jeg synes mange på Sametinget har gjort veldig mye bra, også for fiskeriene langs kysten, sier han.

Sjøsamene hadde både båtene, fiskeriene, fiskehjellene og tørrfisken lenge før det fantes en nordnorsk kystkultur.

Familien Utsi har noen rein som går rundt gården og blir matet av Ellinor. Noen har mistet moren, en har vært påkjørt og er på rekonvalesens.

Reindriftssamen

To mil nord for Tana bru ligger Hillágurra. Det er hit Ellinor Guttorm Utsi og familien flytter reinflokken til vinterbeite. Det er også hjemplassen til Utsi, som er reindriftseier, duojár og aktivist. Nylig holdt hun appell foran Stortinget og deltok under aksjonene ved departementene i Oslo.

Nå har ungdommen i familien tatt over driften av reinflokken.

Kan aldri dukke unna

Da hun vokste opp i Hillágurra var de tolv stykker i klassen, det var fem samer og to av dem tilhørte reindriftsnæringen. Hun trodde de andre var norske helt til hun forsto at alle var samer, men at foreldrene hadde valgt bort det samiske språket.

− Den gangen var det ikke så kjekt å være same. Men vi kunne aldri bli noe annet. I så fall må vi ha sluttet med reindrift. Det er den synligheten som gjør at man opplever oss så dominerende. Vi har et næringsgrunnlag som gjør at eier du rein så er du synlig, sier hun.

I hele livet har hun vært i en opposisjonssituasjon. I 1987 aksjonerte lokalbefolkningen på Nordkyn mot familien og fysisk stengte veien for dem. Saken ble da godt omtalt av Finnmark Dagblad.

− Reindriftssamene kan aldri dukke unna, vi kan aldri være noe annet enn det vi er, sier hun.

Ungdommen har tatt over driften av reinflokken og er klare for dagens tur innover vidda. (Fra venstre) Ánde Niillas A. Utsi (35) , Nils Ailu Kemi (34) , Ivvár Ailu A. Utsi ( 33 )

− Hvis jeg hadde hatt en annen yrkesmulighet, hadde jeg ikke trengt å si at jeg er same en gang. Derfor er vi dominerende, om du velger å bruke det ordet, men jeg kaller det synlig. Synlig, ja. Det er jo fordi at man har bygd opp en nasjon hvor det er en stolthet omkring å være same. Og mye av dette er betinget i grunnloven der det står at Norge består av to befolkningsgrupper, nordmenn og samer, sier hun.

Hva skjer når de flytter til sommerbeitet?

Under oppstartsmøtet for vindkraftutbyggingen på Nordkinnhalvøya ble Ellinor og hennes reindriftskolleger stemplet som lite samarbeidsvillig og at de ikke ville delta i møter. At de ikke ville opptre ordentlig, og at de hadde en aktivistmåte å håndtere saker på. De fikk mye kjeft.

Derfor tenker hun mye på hvordan hun og familien blir tatt imot når de skal nordover på sommerbeite om ikke lenge. Er det rom til å være medmenneske oppi alt som skjer? Hvis vi ser tilbake så har det vært konflikter. I 1987 aksjonerte lokalbefolkningen på Nordkyn mot familien og fysisk stengte veien for dem. Saken ble da godt omtalt av Finnmark Dagblad.

− Jeg skal utover til Nordkyn og møte de samme folkene som jeg forlot forrige gang jeg var der. Jeg vet at det er mange som er fan av utbygging på grunn av den svake økonomien der ute. Og jeg kan se det, jeg kan forstå det, men la oss nå være medmennesker og at vi kan møtes uten at skaper en fryktkultur. For den registrerer vi. Jeg hører ungdommen her spør om hvordan er det nå blir å komme utover, sier Utsi.

Nøkkelen til å bevare det samiske

Både Karasjok, Kautokeino, Porsanger, Tana og Nesseby er samiske områder og de har jobbet hardt for å ta vare på det samiske språket og kulturen. Men i mange kommuner er mye forsvunnet, særlig i kystkommunene og enkelte kommuner i Nord-Troms.

I 1990 startet Nils Thomas Utsi med film og det som etter hvert skulle bli Internasjonalt Samisk Filminstitutt. Litt tilbaketrukket fra Kautokeino ved Buletjávri bor Utsi. Vegg i vegg ligger filmsenteret. Utenfor står brukte kulisser fra filmer produsert av ulike regissører med urfolksbakgrunn.

Nå er det kampen om de samiske arealene han bruker tiden sin på.

− Forvaltningen av områdene i Indre Finnmark har vært fullstendig ødeleggende, sier Nils Thomas Utsi.

− Slik det er i dag tror jeg ikke vi klarer å bevare det samiske språket og kulturen. Nå er det for vanskelig, når man ikke har avgrensede områder, hvor man kan ha som fast målsetting å videreføre et samisk samfunn, bevare og videreutvikle samisk språk og kultur. I de sjøsamiske områdene er det veldig svakt, dessverre. Men målet vårt er å få reservert områder for samisk kultur og språk, sier Utsi.

Utsi går radikalt til verks. Han vil at samene skal ha egne områder de forvalter og styrer selv. Det er den eneste måten å bevare samisk språk og kultur, mener han.

− Forvaltningen av områdene i Indre Finnmark har vært fullstendig ødeleggende. Helt fram til 1970–75 hadde vi fortsatt mye av det gamle regimet intakt. De familiene som hadde etablert seg og levde av utmarksressurser, med fiskevann og multemyrer, jakt og fiske, hadde noen områder som var deres. De var reservert, kan du si, uten å ha papir som viste at de var eiere. Hvis disse områdene hadde vært sørpå, hadde det vært papir på eierskapet. Men det skjedde ikke her, sier han.

Dermed får ikke folk noe forhold til områdene de bruker. De tar seg ut i terrenget med firhjulinger og andre motoriserte kjøretøy uten hensyn til naturen. Fiskevannene blir fort utfisket, og folk slutter å bruke områdene. Ifølge Utsi ville ikke dette ha skjedd hvis folk hadde hatt rettighetene til områdene slik det var før 1970–75.

Gamle filmkulisser står rundt Samisk Filminstitutt ved Buletjávri i Kautokeino.

Ønsker ikke egen stat

Men han ønsker ikke en egen nasjonalstat for de samiske områdene.

− Nei, på ingen måte. Det er det ingen ambisjoner om. Vi har nasjonalstater fordi de statsdannende folkene vil beskytte sin kultur, sitt språk og sitt folk. Da kriget de for retten til å forvalte det og gjøre det på en best mulig måte. Men så har du urfolkene som bor i de enkelte statene. De bør jo også ha visse rettigheter som egne områder der de kan beholde sin kultur, sitt samfunn og videreutvikle det. De skal ikke bare smelte inn og bli assimileres i nasjonalstatene, sier Utsi.

Til retten

Nils Thomas Utsi startet og organisasjonen Sohpar i 2016 for å få avklart eiendomsretten i samiske områder. Navnet har en historisk bakgrunn da det før var en fellesinstitusjon mellom de de ulike siidastyrene (Noraser), nesten som en sammenslutning mellom mange kommunestyrer i dag. Sophar skal være partipolitisk uavhengig for å favne om flest mulig i norsk Sápmi.

Nå har Sohpar stevnet sak for Indre- og Øst-Finnmark tingrett for å få grunnlaget for Finnmarkseiendommen (Fefo) kjent ugyldig, siden den bygger på et vedtak i Sametinget som de mener er lovstridig. Rettighetstilordningen etter dette setter ILO 169 og FNs Urfolksdeklarasjon til side angående samenes eiendomsrett i de samiske områdene. Dette er urfolksavtaler Norge har underskrevet.

Fler artiklar för dig