Det glemte folket

– Det var jo hentydninger som jeg ikke forsto da, men forstår nå, forteller Unni Elisabeth Huru.

I sine 59 leveår visste hun ingenting om kvener. Hun er oppvokst på Arnøya i Nord-Troms med en familie som jobbet som fiskebønder, men hun fikk aldri vite om sine kvenske røtter. Verken fra familie eller skolen.

I flere år har Huru jobbet med integrering og flyktninger i Horten.

– Jeg kjente meg igjen i «eksil- følelsen» flyktninger føler på, kanskje ikke i like stor grad, men jeg hadde også forlatt min kultur. Det var langt hjem. Jeg opplevde etter hvert at savnet ble større til det jeg kjente, naturen, folka, det å bli forstått når du sa noe, forteller hun.

Det var derfor at hun i 2018 valgte å sette seg i bilen og reiste nordover. Søsknene til Huru var på ferie i Nord-Sverige og hadde fått opplysninger om at oldemoren deres skulle ha vokst på en gård nederst i Tornedalen. Selv om hun ikke er så opptatt av slektshistorie, ble hun med.

På reisen til Tornedalen ble hun klar over at familien hadde en fortid hun visste lite om.

Hun visste fra før av at oldemoren hadde snakket et annet språk, men da familien som bodde på gården i dag snakket meänkieli, gikk det opp et lys for henne.

[ MDG: – Flyprisene er blitt så høye at det var på tide å gjøre noe ]

Kulturen som forsvant

Oppdagelsen slapp ikke taket i henne. Hun brukte mangfoldige timer i døgnet for å lese seg opp om kvener, og en god dose slektsforskning senere var det klart: Hun hadde kvenske røtter.

– For meg var det viktig å vite hva det betyr for meg å være kven, sier hun.

Men likevel har veien til å finne ut hva det betyr for henne å være kven vært vanskelig. Hun forteller om nær familie som hadde vanskeligheter med å godta røttene hennes. Ikke minst finnes det veldig lite informasjon om det kvenske folket.

– Det er veldig sårt for meg. Om fornorskningen ikke hadde skjedd så hadde jeg antakelig snakket tre språk i dag. Det kunne jeg videreført til mine barn og barnebarn, sier hun.

Etter at hun fant ut om røttene har hun jobbet frivillig for å synliggjøre kvener. Hun har møtt mange som har opplevd det samme som henne.

[ Myndighetene prøvde å frarøve tateren Elias alt. Men stemmen kunne ingen ta fra ham (+) ]

Hvor ble det av kvenene?

– De første skriftlige bevisene for kvensk bosetning i Nord-Norge er fra 1520-tallet, i form av en oversikt over skattytere i landet, men likevel kan man kalle kvener for «det glemte folket», mener historiker Einar Niemi.

Han er pensjonert professor ved UiT, Norges arktiske universitet, og er trolig den som kjenner den kvenske historien i nord aller best. Han er også medlem av Sannhets- og forsoningskommisjonen, som skal granske fornorskningspolitikken og urett begått overfor samer, kvener og norskfinner.

Kvenene vandret fra Nord-Finland og Nord-Sverige til Nord-Norge i løpet av flere hundre år.

Først fra om lag 1700-tallet begynte en mer omfattende flytting fra finske og svenske bondebosettingene til Nord-Norge. Drivkreftene var behovet for jord og urolige tider med krig og noen ganger epidemier. På 1800-tallet utviklet flyttingen seg til massevandring, nå med de gode mulighetene for arbeid i Nord-Norge som viktigste drivkraft, i fiskeværene og byene og ved gruvene. Mange kvener benyttet også muligheten til å emigrere til USA over de nordnorske havnene.

– Folketellingen i 1930 var den siste som systematisk registrerte kvenene og samene. Folketellingen i 1950 gjorde det samme, men bare der det ble antatt at det bodde samer og kvener i et visst antall. Slik falt de kvenene og samene som bodde i byene ut. 1950-folketellingen viser at det mange steder fortsatt fantes et stort antall kvener med kvensk som hjemmespråk, ikke minst i Varanger, forteller han.

I dag anslår Kvensk institutt at det finnes mellom 10-15.000 kvener i Norge, med store mørketall.

Likevel er det slik at fire av fem vet ingenting, svært lite eller ganske lite om kvener. Dette kom fram i en rapport Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) publiserte i 2022.

[ Forsoningsdans – uten å glemme Fosen ]

– Ble fornorsket

Ifølge Niemi spilte sikkerhetspolitikken en viktig rolle i begrunnelsen for fornorskningspolitikken overfor kvenene på 1800-tallet. Dette fordi Finland i 1809–1917 var et russiske storfyrstedømme, deretter ut fra forestillingen om at det selvstendige Finland ønsket å ekspandere til Ishavet. Kvenene hadde store bosettinger i «de utsatte grenseområdene i nord», som i Varanger og i Skibotn-området.

– Bosettingene virket ikke bare klart språk- og kulturbevarende, men også språkfornyende ved at de stadig tok imot nye enspråklige innflyttere fra opprinnelsesområdene, forteller han.

Etter hvert ble fornorskningsarbeidet intensivert på bred front i slike bosettinger. Man begynte å bygge veier der målet var å knytte kvenbygdene sammen med andre norske bygder, som i Sør-Varanger og Alta.

– Det er helt klart at i mellomkrigstida ble minoritetssituasjonen vanskelig for mange kvener. Kvenene ble etnisk diskriminert, og ledende kvenske personer og miljøer ble overvåket. Fram til 1960-tallet skjer det en usynliggjøring, forklarer han.

Men mye av dette endret seg fra 1960-1990-tallet, der kvener selv etablerer lokale foreninger og Norske kveners forbund.

I 1999 tok kvenene, sammen med jøder, rom, romanifolk og skogsfinner steget fra innvandrerstatus til nasjonal minoritet.

[ Sissel tar tilbake stoltheten: – Det har blitt gjort så mye urett mot det samiske folket ]

[ Kommentar: Nå har Høyesterett beveget seg i ACER-saken ]

Skal bygge Norges femte språksenter

Statssekretær ved Kommunal- og distriktsdepartementet, Nancy Charlotte Porsanger Anti, sier at staten har gjort mange tiltak for å bedre synligheten av kvensk språk- og kultur de siste årene.

− Vi har nå fire kvenske språksentre og ett kvensk kultursenter. I tillegg er det i 2023 gitt midler til etablering av et nytt kvensk språksenter i Alta.

De gir også støtte til en kvensk nettavis, opplæring i kvensk språk i skolen og i barnehager og til språk- og kulturprosjekter etter søknad.

Det er gitt støtte til Ruija Kvenmuseum i Vadsø og det nyetablerte Kventeateret, og det har blitt flere skilt på kvensk i kvenske/norsk-finske kjerneområder.

– I tillegg finnes det en ordning for ettergivelse av studielån til studenter som tar kvensk lærerutdanning, sier hun.

Anti påpeker også at myndighetene har jevnlig kontakt med de nasjonale minoritetene, både gjennom et årlig kontaktforum og dialog med de enkelte organisasjonene i løpet av året.

− Flere av de nasjonale minoritetenes organisasjoner har tatt opp at det er lite kunnskap om minoritetenes kultur og historie hos offentlige myndigheter. Kommunal- og distriktsdepartementet har derfor laget et elektronisk opplæringsprogram om samer og nasjonale minoriteter for ansatte i kommunal-, fylkeskommunal- og statlig sektor.

[ Debatt: Fra senger og sofaer skraper vi sammen det minimale vi har av krefter ]

Kvensk forbund: Staten gjør ikke nok

24 år har gått siden kvener fikk en ny identitet som nasjonal minoritet. På tross av statens mange tiltak er leder for Norske kveners forbund, Kai Petter Johansen, er ikke fornøyd med hvordan utviklingen går. Han mener stereotypiske holdninger i samfunnet gjør at mange kvener kvier seg for å fortelle om sin bakgrunn.

– Mange mener fortsatt at vi ikke finnes og at vi selv har oppkonstruert vår opprinnelse, forteller han.

Norge er forpliktet til å beskytte det kvenske folket, språk og kultur gjennom europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter.

– Myndighetene gjør nok til å si at de har gjort noe, men ikke nok for at det skal ha en betydning for oss, mener Johansen.

De siste seks årene har staten økt støtten til kvenske formål betydelig. Fra tre millioner i 2015 til nesten 11 millioner i 2023. Johansen mener likevel at bevilgningen ikke dekker etterspørselen og behovet for flere tilbud. Han anslår at de søker om det dobbelte hvert år, men ender med kun halvparten.

– Både Tana og Tromsø kommune ønsker seg eget språksenter. Tana fikk avslag i år.

I 2023 mottar kvenske/norsk-finske organisasjoner totalt i overkant av tre millioner kroner i driftsstøtte. 2,270 millioner kroner av dette går til Norske kveners forbund.

[ – Alle visste at jeg var jøde. De vitset om gasskamrene (+) ]

Gransker fornorskningspolitikken

I 1997 erkjente og beklaget kong Harald V fornorskningspolitikken på vegne av norske myndigheter, til samene.

– Jeg syns det er synd at en fortsatt ikke har fått seg til å beklage overfor det kvenske folk som har opplevd den samme uretten. Verken kirke, regjering eller kongen har beklaget noe som helst overfor kvenene, og med det har de fortsatt ikke fullt ut anerkjent kvenfolket og uretten som er begått, sier han.

En slik unnskyldning vil ha en stor symbolsk betydning for mange kvener, mener Johansen.

I 2019 ble det startet et forsoningsarbeid for å granske fornorskningspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner. Sannhets- og forsoningskommisjonen er nedsatt av Stortinget.

– Dette var en riktig steg, og vi har hatt noen møter med kommisjonen, sier Johansen.

[ Håper Fredrikstad og andre kommuner vil heise kvenflagget 16. mars ]

[ Kulturen som skulle knekkes, overlevde forsøket ]

[ Europarådet: Vil ha tiltak for å bekjempe hat mot minoriteter i Norge ]

---

Mistenker du at du har kvensk bakgrunn? Her er Unnis tips til hva du kan gjøre

• Ta kontakt med slektsforskere.
• Ta kontakt med Norske kveners forbund.
• Eller meld deg inn i Facebook-gruppen Kvener ut av skapet.

---