Du ser det renne. Gjennom lakseelva og i bekken ved multemyra. Over den nakne vidda og nedover scooterløypene. Ondt blod renner i nord.
Det rant lenge før alles øyne ble rettet mot koftekledde aksjonister – og det fortsetter å renne etter at de har pakket sammen. Opprøret som utspiller seg, har langt større dimensjoner enn 60 km2 på Fosen i Trøndelag.
Det handler selvsagt om historien: Om et folk som føler seg jaget, et folk som har blitt påført en dypt urettferdig skam. Min oldemor var en av dem, hun skjulte sin samiske identitet hele livet.
Det er fortid nå. Dette handler om framtida, eller om frykten for en framtid som glipper.
Selv om nord er stort, opplever mange at det ikke er plass til alle.
Reindriftssamer opplever at staten tar seg til rette og spiser bit for bit av deres tilkjempede arealer. De frykter at dette bare er starten på en omfordeling av ressurser som ikke går i deres favør.
De spør seg: Vil kulturen vår, med reinflokk på langstrakte vidder, leve videre med våre barn og barnebarn?
Andre samer og folk i nord opplever at det er reindriftssamene som har tatt seg for mye til rette. At det er vanskelig å utvikle landsdelen, med infrastruktur, næringsvirksomhet og nye arbeidsplasser.
De spør seg: Vil det nord vi kjenner, med nordlys og midnattssol, med snøscooter, multeplukking og laksefiske, være et sted hvor våre barn og barnebarn kan – og vil – bo?
Det pågår en drastisk avfolking av landsdelen.
[ Sigrid Bonde Tusvik: Brølets kraft ]
Selv om nord er stort, opplever mange at det ikke er plass til alle. Selv om folket er lite, er forskjellene store. Noe har de til felles: Alle opplever at deres kultur er under press. Det handler om kampen for tilværelsen.
Men selv om noen roper høyt, er mange også stille.
Kanskje vil de ikke helle mer bensin på bålet. For bare en uke siden visste de færreste nordmenn at 40 prosent av landarealet i Norge tilhører reindrifta. Hva kan økt bevissthet om denne fordelingen føre til? Vil flere kreve at også samene må ofre, i møte med et skrikende behov for ren energi?
Andre er redde for å bli sett på som reindriftsfiendtlige hvis de ytrer seg kritisk. «Hobbysame» er et skjellsord som passerer mange lepper nå. Det brukes om samer som ikke er «samiske nok».
Mens noen vrenger kofta, henger andre den stille på plass i skapet. Nå brygger det opp til et identitetspolitisk jordskjelv som kan sende rystninger gjennom Sametinget.
Det er jo enkelt for oss som bor og lever i sør, å snakke om sameksistens i nord.
Norske Samers Riksforbund (NSR), som var aktive i Fosen-aksjonen i Oslo, har bestandig vært mektige på Sametinget.
Ved inngangen av helgen klarte de å innkassere en slags seier i sør – men på hjemmebane kan de bli skadelidende.
Nordkalottfolket har vind i seilet. De vil fornye samepolitikken, som tradisjonelt har gitt stor plass til reindriftsinteressene. De mobiliserer en stadig sterkere opposisjon til NSR og gjorde et brakvalg i 2021. Da tredoblet de seg med 9 representanter til Sametinget.
Les flere kommentarer av Synnøve Vereide Trampe
På den andre siden spekulerer flere i om Nordkallottfolket kan oppnå flertall allerede ved neste sametingsvalg. Partiets Toril Bakken Kåven omtales som en redningsplanke for samene som i dag ikke føler seg representert på Sametinget.
Hvis Kåven blir samtingspresident vil den klassiske samepolitikken til NSR bli utfordret.
På den andre siden kan Fosen-saken også ha mobilisert nye støttespillere til NSR, som allerede har hele 17 representanter inne.
Svaret får vi når stemmene i sametingsvalget 2025 er talt.
En ting er sikkert: Innmeldingene til Sametingets valgmanntall skyter i været. Lenge lå snittet på én innmelding om dagen. I fjor økte det til i snitt fem om dagen, og hittil i 2023 er det så mange som ti om dagen.
Dette betyr rekordmange stemmeberettigede samer – med mindre de diskvalifiseres.
For nå har et flertall på Sametinget vedtatt at de skal undersøke om de innmeldte faktisk oppfyller kriteriene for å stå i manntallet.
Det er utilgivelig at Sametinget vil forske på «om vi er gode nok samer», sier Kåven. Dette kan være en ny kime til ondt blod i nord.
Sametingsvalget møtes vanligvis med et skuldertrekk fra alle som ikke er spesielt interesserte, og ikke minst oss i sør. Kanskje den siste ukas oppvåkning har endret noe. At vi skjønner at samepolitikk angår oss alle.
Det er jo enkelt for oss som bor og lever i sør, å snakke om sameksistens i nord. Virkeligheten er mer kompleks. Det vil bli krevende å skape et nord hvor samer og halvsamer, kvener, nordmenn og andre lever side om side.
Det må likevel være målet.
Mindretallet må fortsatt vernes mot flertallets tyranni, de fleste er heldigvis enige om det. Samtidig er det viktig at ikke flertallet i nord opplever et mindretallstyranni.
Det vil kreve en kompromissvilje som sitter langt inne. Utfallet før helga ga likevel håp for forsonende løsninger mellom stat og reindriftssamer.
Nå gjenstår å se om denne kompromissviljen også finnes på hjemmebane.
[ Jo Moen Bredeveien: Voldsmonopol med et smil ]